Hva lytter du til idag (del 5)?

[sorgenfri]

SZA

Spoty:SZA – Warm Winds (feat. Isaiah Rashad)

 

[lars_erik]

Denne tror jeg sannelig er på min nåværende 10 på topp-liste. Fabelaktig musikk dette. Og flott lyd på denne japanske pressingen fra 1989.

Free - Highway. IMCD 63. 842 358-2. 1970(89).

 

[tkr]

Etter en lang, lang dag i møter med Søta Bror:

Rever meg her og rever meg der:

Vinyl.


mvh

 

[oct]

Fairport Convention. Repress fra 2009:

vinyl.

mvh

 

[sorgenfri]

Paolo Nutini - These Streets

Spoty:Paolo Nutini – New Shoes

Cool

 

[lars_erik]

Enda en klassiker.

Crosby, Stills, Nash, Young - Déjà Vu. Japan 20P2-2355. 1970.

 

[motoren]

En liten runde med denne før kvelden

mvh

 

[sorgenfri]

[h=2]Lovreguleringer[rediger | rediger kilde][/h]

Rekonstruksjon av destillasjonsapparat for å lage juleakevitt (julbrännvin) i Sverige på 1800-tallet. Hjemmebrenning der ble forbudt i 1855.Foto: Julius Ejdestam: De fattigas Sverige / Nordiska muséet
​

«I forbudets dage i Norge 1925», humoristisk postkort med blant annet kanner for hjemmebrent. I Norge var det brennevinsforbud 1916-1927.Foto: utgiver: Wexahl, Horten / Nasjonalbiblioteket
​

Amerikansk politmann ved kollidert bil og kasser med hjemmebrent (moonshine) i 1922 under alkoholforbudet i USA 1920–1933.​

Apparat for hjemmebrent (samogon) i landsbyen Areni i Armenia.Foto: 2005
​

Frem til 1750-tallet var hjemmebrenning både tillatt og utbredt i Norge. I 1756 ble det forbudt, da kongen mente at de små kornavlingene man fikk under Den lille istid, måtte brukes til mat og ikke til drikke.^[1] Dette første forbudet gjaldt i ca. 40 år, da brenning igjen ble tillatt i byer. I 1816 ble lovligheten utvidet til å omfatte alle brukere og besittere av matrikulert jord, og produksjonen økte vesentlig. Lov av 1.juli 1816 slapp hjemmebrenningen helt fri offisielt, men i praksis hadde den vært fri i årevis og oppmuntret av myndighetene, som mente den tjente til å utnytte kornproduksjonen effektivt.^[2] Til overmål vedtok Stortingetsamme år importforbud for utenlandsk brennevin.^[3] I 1845 kom restriksjoner på hjemmebrenning, og antall destillasjonsanlegg falt raskt fra ca. 10 000 til 40. De som drev videre, var først og fremst fabrikkanlegg. I praksis ble hjemmebrenning i småskala forbudt i Norge med lovbestemmelsene fra 1845, ettersom anleggene måtte ha en minimumsproduksjon på 200 potter (193 liter).^[4]
I dag er det forbudt i de fleste land å lage brennevin uten særskilt løyve, selv til eget bruk. I Norge er dette hjemlet i Lov om omsetning av alkoholholdig drikk m.v., der det står at man må ha bevilling for å produsere alkoholholdig drikk. Denne loven gir imidlertid adgang til brygging av øl og vin. Årsakene til at det er straffbart å brenne hjemme ligger i myndighetenes ønske om å regulere konsumet av alkohol, samt at hjemmebrenten kan ha helseskadelige urenheter som kan fanges opp i internkontrollen til profesjonelle destillerier. Sist, men ikke minst har brennevinssalg en fiskal side. Brannfare og eksplosjonsfare er også betydelig.
Hjemmebrenning brukes gjerne som et eksempel på at lovens bokstav er i konflikt med folks rettsfølelse. Mange kjenner noen som brenner hjemme. I noen få land, som New Zealand, har det vært tillatt å brenne hjemme i flere år. I Irland ble hjemmebrent, kalt poteen,^[5] sett som en del av opprøret mot de britiske myndighetene, og fikk dermed en politisk dimensjon. Man får nå kjøpt fabrikkprodusert poteen på en del irske flyplasser. Selve brennevinet er av dårlig kvalitet, og det er historikken bak som gjør det til en attraktiv suvenir blant annet for mange irsk-amerikanske turister.
Det engelske ordet for hjemmebrent er moonshine (= måneskinn), som henspiller til produksjon ute i natten, hvor en kun hadde måneskinn som belysning.
[h=2]Produksjon[rediger | rediger kilde][/h]Tradisjonelt lages hjemmebrent av sats: råstoff som er blandet og satt til gjæring. Mange slags råvarer kan brukes i satsen, men ofte en blanding av vann, sukker og gjær. Det finnes flere spesialproduserte gjærtyper til dette formålet. Ved å bruke spesialgjær vil man kunne få sats av høyere kvalitet, og dermed også mer destillat per liter sats. Satsen destilleres, men ofte med en kvalitet som gir for store mengder fusel og brennevinet renses derfor omhyggelig med kullfilter. Ferdig korrekt hjemmebrent er nesten ren alkohol (95,6 % og lavere). Rester av fusel er forøvrig det som gir karakteristisk smak til forskjellige typer brennevin, og det å kontrollere hva som blir igjen av rester er en omfattende vitenskap.
I nyere tid har hjemmebrent blitt mer raffinert, man kan fjerne mer av fusel-oljene, og dermed forbedret kvaliteten på brennevinet betydelig. Mange hjemmebrennere har lært dette så bra at de lager brennevin som har tilsvarende eller bedre kvalitet enn kommersielt produsert brennevin. Dette skyldes mer raffinerte hjemmebrentapparat som gjør renere «kutt» enn kommersielle destilleri.
Hjemmebrentapparat finnes stort sett i to varianter; Pot, og Reflux. En «Pot-Still» er det minst avanserte apparatet, og består stort sett av et kokekar med en kondenseringsannordning på. Disse apparatene tar med seg store deler av smak og aroma fra satsen, og brukes til å lage konjakk, whisky og annet, smakfullt brennevin.
En mer avansert modell er en «Reflux-Still», som fungerer ved at den kondenserer noe av alkoholdampen i en kolonne fylt med et materiale med stor overflate (kobber-/stålskrubber er mest brukt). Når dampen siver gjennom kolonne-fyllet tar den til seg mer etanol fra væsken som allerede er kondensert..(mange mini destillasjoner.) Dermed blir resultatet sterkere brennevin. De mest populære modellene av disse apparatene er VM og LM, Vapor Management og Liquid Management.

• VM fungerer ved at man har to kondensatorer, en i toppen av kolonnen, og en som er koblet til kolonnen via et rør med en kran på rett under der kondensatoren i kolonnen begynner. Mengden med reflux bestemmes ved å styre hvor mye damp som kommer over til den andre kondensatoren.
• LM fungerer ved at man har en stor kondensator, og ventiler som styrer hvor stor mengde av brennevinet som skal returneres til kolonnen.

En annen og forholdsvis ny type apparat som er introdusert på markedet er «plastbrenneren». Navnet kommer av at komponentene i apparatet består i all hovedsak av plast. Destillasjonen foregår, til forskjell fra de klassiske apparatene, etter fordampningsprinnsippet, hvor en varmer satsen opp til en temperatur mellom 45 og 50 grader. Den lave temperaturen gjør at man unngår å få med mye av fuselen som kommer med i større utstrekning ved koking av satsen. På den andre siden vil man ikke få noen skarpe skiller i forhold til det som kommer ut på de forskjellige stadier i prosessen. Alkoholdampen ledes i neste omgang fra oppvarmingsenheten og ut i en lukket beholder hvor dampen kondenseres på overflatene i beholderen, som gjerne har en lavest mulig temperatur. Dette gjør at prosessen ofte utføres utendørs, og da helst på vinterstid. Prosessen er langsom, men til gjengjeld krever den lite tilsyn med hensyn til eksplosjonsfare og diverse «cuts» som bør foretas ved destillasjon med et ordinært kolonne-apparat. I tillegg vil produksjonsmengden på et slikt system, være så begrenset at det ikke vil appellere til de som skulle ønske å tjene penger på illegal salg av sprit.

jadda!

 

[Goggen8]

Gromlåt av MMEB! Må få skaffet meg denne skiva på vinyl:

 

[lars_erik]

Sorgenfri; sannelig bra det kommer flere ned skinnvest her, så vi får presentert ordentlig trøndersk husflid!

 

[tkr]

Litt proto- prog på vinyl:

Har alltid vært glad i den plata.

mvh

 

[lars_erik]

Trapeze - Medusa

Nå er det sannelig på tide å spille noe tidlig 70-talls, til en forandring.

Trapeze -Medusa. Threshold 820955-2. 1970

 

[sorgenfri]

En er ikke lengre hva man var..

Stø kurs BUAN

 

[lars_erik]

Vis vedlegget 291595

Stø kurs BUAN

Det står såpass til, ja....

Buan Gård | Omsorg og opplevelser

 

[kjellbjarne]

Scott Walker-Tilt (cd)

Skeptisk første lytt.......103 lytt....en av mine favoritter. Virker som den er audiofil også.

Mvh

 

[tkr]

Avslutter med denne:

Judith Durham- en av Australias fineste vokalister. Og jada, er både gammel og sentimental.

mvh

 

[lars_erik]

The Still-Young Band - Long May You Run. Reprise Records 7599 27230-2. 1976

Over til 70-tallet.

The Still-Young Band - Long May You Run. Reprise Records 7599 27230-2. 1976

 

[The Last One]

"Natta, nå!" Roper Cornelis ut fra Genova'en på nattbordet.

Alt bra, Lars_Erik? Ingen skumle ulykker på glattisen de siste dagene?

 

[lars_erik]

^Ingen ulykker. Vil skumle rykter ha det til noe annet?

 

[The Last One]

Hehe, neida. Men ser deg ikke så ofte andre steder enn her i musikktrådene (av det jeg ser). Ville bare høre om alt sto bra til

 

[lars_erik]

Hehe, neida. Men ser deg ikke så ofte andre steder enn her i musikktrådene (av det jeg ser). Ville bare høre om alt sto bra til

Trives best her, vet du Men er da innom andre steder også.

 

[Kernzedd]

Ok, Tribute bands er i utg. pkt ingen favoritt, men etter å ha lyttet til det nye AC/DC albumet tidligere ikveld, noe som i utg. pkt burde være et høydepunkt for en gammel fan/samler, så får jeg vaske bort noe av skuffelsen (skal sies at den ikke er dårlig, men tilbake på det jevne, etter den forrige, som kan ha vært den beste siden 1980.) Vel, tilbake til tribute bandet, det er vel det beste jeg har hørt av de som er Bon Scott inspirerte, og dette er jævlig nær 70 tall AC/DC

 

[lars_erik]

Lenge siden jeg har hørt på AC/DC, Kernzedd. Må gjøre noe med det.

AC DC - Highway to Hell. Atlantic 18P2-2761

Hva rangerer du som de beste skivene, Kernzedd?

 

[Kernzedd]

Hmm, alle Bon Scott skivene holder høy kvalitet, har et mest personlig forhold til High Voltage, da det var den første jeg kjøpte på god gammeldags SVART vinyl. Ellers er Powerage ei fryktelig undervurdert skive, i alle fall var den det før, fryktelig vanskelig å rangere Bon Scott skivene, alle de er jo bedre, enn de med Johnson. Uten å rakke ned på han. De er lettere å rangere, men mange av de er variable kvalitetsmessig, men Back in Black er etter mitt syn den beste med han på vokal.

 

[eksu]

Annie Lennox - Nostalgia

 

[baluba]

Hmm, alle Bon Scott skivene holder høy kvalitet, har et mest personlig forhold til High Voltage, da det var den første jeg kjøpte på god gammeldags SVART vinyl. Ellers er Powerage ei fryktelig undervurdert skive, i alle fall var den det før, fryktelig vanskelig å rangere Bon Scott skivene, alle de er jo bedre, enn de med Johnson. Uten å rakke ned på han. De er lettere å rangere, men mange av de er variable kvalitetsmessig, men Back in Black er etter mitt syn den beste med han på vokal.

Må si meg enig i et par ting, men er ikke like overstrømmende positiv når det gjelder AC/DCs tidligste album. For meg fikk de ikke skikkelig orden på sakene før Powerage. Ikke at de før det var dårlige, men de var ikke så sterke som fansen vil ha det til i mine ører. Back in Black er faktisk bedre enn de som kom før Powerage. Tredje best, for å være presis. Etter Powerage og Highway to Hell. Mutt Lange klarte å ivareta magien fra Highway to Hell på mange måter, selv om den etterhvert svært karismatiske Bon Scott var borte.

Lovreguleringer

Rekonstruksjon av destillasjonsapparat for å lage juleakevitt (julbrännvin) i Sverige på 1800-tallet. Hjemmebrenning der ble forbudt i 1855.Foto: Julius Ejdestam: De fattigas Sverige / Nordiska muséet
​

«I forbudets dage i Norge 1925», humoristisk postkort med blant annet kanner for hjemmebrent. I Norge var det brennevinsforbud 1916-1927.Foto: utgiver: Wexahl, Horten / Nasjonalbiblioteket
​

​

jadda!

Tilståelsens time for baluba. Hvordan i helsikke har en baluba blitt som han er? For ukritisk i sorteringen av sopp etter høstens skogsturer? Camping i Slottsparken eller Nygårdsparken som ungdom? Å nei da, det var nok mer tradisjonelt enn som så. Siden tiden har gått og enhver foreldelsesfrist forlengst er passert, så kan jeg for første gang innrømme i full offentlighet hva som foregikk i Casa baluba under oppveksten. Unge baluba hadde tilhold i en kjellerstue med sin hifi og platesamling. I rommet ved siden av kjellerstuen stod nettopp et hjemmebrentapparat.

En slu baluba så sitt snitt til å lure til seg deler av produksjonen ved å bytte ut mine foreldres flaske mens de var ute i butikken eller av andre grunner ikke ville innfinne seg i destilleriet i en periode. Etter å ha gjort dette x antall ganger hadde jeg fått meg en halvliter hjemmebrent. Så var det bare å lure seg til kullfilteret etter sengetid i huset for å få det så rent som mulig, men så fryktelig kresen var jeg ikke. Fylla var eneste motiv, ikke finsmaking. Og nettopp denne hjemmebrentbrisen førte til en personlig skade som gjør denne posten til en begivenhet. Det er nemlig slik at i en mild hjemmebrentrus foretok jeg en lite hopp over en gammeldags stråleovn til takten av denne låten. Den gang endte det med at jeg ikke helt vet hva som hendte før jeg plutselig lå med hode og nakke mot døren og et bein som endte ved kneet, og fortsatte ved siden av. Det var altså gått helt ut av ledd, beinet var delt i to. Det traumet det utløste gjorde at jeg ikke har orket å høre denne låten i ettertid, men ditt innlegg inspirerte meg til å vinne over det traumet med å spille den i dag. Så dette er første gang på over 30 år at Owner Of A Lonely Heart blir spilt over et anlegg i Casa baluba.

En liten anekdote som kanskje vil underholde korpsgutter som gamleLars_erik og ottone er en liten hendelse på Haugesund Lufthavn Karmøy i 1985 (tror jeg det var). Det skotske elitebrassbandet CWS Glasgow var venneband med Stangeland Brass, som på den tiden var det ubestridt beste blåserorkesteret på Haugalandet. Vår familie var sterkt involvert, så dette var personlige venner på en måte. Vi står på flyplassen sammen med en mengde andre som har møtt opp for å kjøre musikerne til øvingslokale og de forskjellige hjemmene de skulle overnatte i.

Før CWS Glasgow besøkte Norge samlet hadde John Hudson vært i Kopervik for å ha seminar og spille konsert med Stangeland Brass, så han kjente allerede de fleste involverte. Og bandet har såvidt passert tollerne før dirigent John Hudson får øye på min far i mengden av de ventende. Han lyser opp og peker på min far mens han sier med høy røst "Guys, that's the man who makes the best moonshine in the whole district!". Min fars latter der og da var nok litt nervøs, selv om han forlengst hadde bestukket den sympatiske lensmannsbetjenten som var naboen vår med gratis sprit.

Det bør nevnes at dette var en hobby der stoltheten over å brenne den beste spriten var stor. Det var bare et artig supplement til originalspriten i barskapet, for som skipsoffiser så hadde han råd til polvarer og var i tillegg utenfor landets grenser så ofte at hjemmebrenningen ville vært meningsløs hvis det var av økonomiske årsaker. Apparatet han konstruerte selv lignet faktisk litt på det svenske vi ser på bildet her, men med et mye høyere tårn.

 

[eksu]

Foo Fighters - Sonic Highways

 

[Kernzedd]

Vel, etter min mening er Highway to Hell den svakeste av Bon Scott skivene, og låta er oppskrytt. Synes vel heller ikke at Mutt Lange er noen legende heller. Det er ingen Brian Johnson skiver som jeg setter veldig høyt, ei heller Back in Black. Synes de første har mest råskap, men Powerage er nok den mest gjennomførte. Og jo, Highway to Hell er selvsagt bra, men

 

[tkr]

Hmm, alle Bon Scott skivene holder høy kvalitet, har et mest personlig forhold til High Voltage, da det var den første jeg kjøpte på god gammeldags SVART vinyl. Ellers er Powerage ei fryktelig undervurdert skive, i alle fall var den det før, fryktelig vanskelig å rangere Bon Scott skivene, alle de er jo bedre, enn de med Johnson. Uten å rakke ned på han. De er lettere å rangere, men mange av de er variable kvalitetsmessig, men Back in Black er etter mitt syn den beste med han på vokal.

Må si meg enig i et par ting, men er ikke like overstrømmende positiv når det gjelder AC/DCs tidligste album. For meg fikk de ikke skikkelig orden på sakene før Powerage. Ikke at de før det var dårlige, men de var ikke så sterke som fansen vil ha det til i mine ører. Back in Black er faktisk bedre enn de som kom før Powerage. Tredje best, for å være presis. Etter Powerage og Highway to Hell. Mutt Lange klarte å ivareta magien fra Highway to Hell på mange måter, selv om den etterhvert svært karismatiske Bon Scott var borte.

Lovreguleringer

Rekonstruksjon av destillasjonsapparat for å lage juleakevitt (julbrännvin) i Sverige på 1800-tallet. Hjemmebrenning der ble forbudt i 1855.Foto: Julius Ejdestam: De fattigas Sverige / Nordiska muséet
​

«I forbudets dage i Norge 1925», humoristisk postkort med blant annet kanner for hjemmebrent. I Norge var det brennevinsforbud 1916-1927.Foto: utgiver: Wexahl, Horten / Nasjonalbiblioteket
​

​

jadda!

Tilståelsens time for baluba. Hvordan i helsikke har en baluba blitt som han er? For ukritisk i sorteringen av sopp etter høstens skogsturer? Camping i Slottsparken eller Nygårdsparken som ungdom? Å nei da, det var nok mer tradisjonelt enn som så. Siden tiden har gått og enhver foreldelsesfrist forlengst er passert, så kan jeg for første gang innrømme i full offentlighet hva som foregikk i Casa baluba under oppveksten. Unge baluba hadde tilhold i en kjellerstue med sin hifi og platesamling. I rommet ved siden av kjellerstuen stod nettopp et hjemmebrentapparat.

En slu baluba så sitt snitt til å lure til seg deler av produksjonen ved å bytte ut mine foreldres flaske mens de var ute i butikken eller av andre grunner ikke ville innfinne seg i destilleriet i en periode. Etter å ha gjort dette x antall ganger hadde jeg fått meg en halvliter hjemmebrent. Så var det bare å lure seg til kullfilteret etter sengetid i huset for å få det så rent som mulig, men så fryktelig kresen var jeg ikke. Fylla var eneste motiv, ikke finsmaking. Og nettopp denne hjemmebrentbrisen førte til en personlig skade som gjør denne posten til en begivenhet. Det er nemlig slik at i en mild hjemmebrentrus foretok jeg en lite hopp over en gammeldags stråleovn til takten av denne låten. Den gang endte det med at jeg ikke helt vet hva som hendte før jeg plutselig lå med hode og nakke mot døren og et bein som endte ved kneet, og fortsatte ved siden av. Det var altså gått helt ut av ledd, beinet var delt i to. Det traumet det utløste gjorde at jeg ikke har orket å høre denne låten i ettertid, men ditt innlegg inspirerte meg til å vinne over det traumet med å spille den i dag. Så dette er første gang på over 30 år at Owner Of A Lonely Heart blir spilt over et anlegg i Casa baluba.

En liten anekdote som kanskje vil underholde korpsgutter som gamleLars_erik og ottone er en liten hendelse på Haugesund Lufthavn Karmøy i 1985 (tror jeg det var). Det skotske elitebrassbandet CWS Glasgow var venneband med Stangeland Brass, som på den tiden var det ubestridt beste blåserorkesteret på Haugalandet. Vår familie var sterkt involvert, så dette var personlige venner på en måte. Vi står på flyplassen sammen med en mengde andre som har møtt opp for å kjøre musikerne til øvingslokale og de forskjellige hjemmene de skulle overnatte i.

Før CWS Glasgow besøkte Norge samlet hadde John Hudson vært i Kopervik for å ha seminar og spille konsert med Stangeland Brass, så han kjente allerede de fleste involverte. Og bandet har såvidt passert tollerne før dirigent John Hudson får øye på min far i mengden av de ventende. Han lyser opp og peker på min far mens han sier med høy røst "Guys, that's the man who makes the best moonshine in the whole district!". Min fars latter der og da var nok litt nervøs, selv om han forlengst hadde bestukket den sympatiske lensmannsbetjenten som var naboen vår med gratis sprit.

Det bør nevnes at dette var en hobby der stoltheten over å brenne den beste spriten var stor. Det var bare et artig supplement til originalspriten i barskapet, for som skipsoffiser så hadde han råd til polvarer og var i tillegg utenfor landets grenser så ofte at hjemmebrenningen ville vært meningsløs hvis det var av økonomiske årsaker. Apparatet han konstruerte selv lignet faktisk litt på det svenske vi ser på bildet her, men med et mye høyere tårn.

Pyser.

Vi gutta med hår på ryggen drakk satsen ren og udestillert.

mvh

 

[lars_erik]

Vel, etter min mening er Highway to Hell den svakeste av Bon Scott skivene, og låta er oppskrytt. Synes vel heller ikke at Mutt Lange er noen legende heller. Det er ingen Brian Johnson skiver som jeg setter veldig høyt, ei heller Back in Black. Synes de første har mest råskap, men Powerage er nok den mest gjennomførte. Og jo, Highway to Hell er selvsagt bra, men

Så er det store spørsmålet; australsk eller internasjonal versjon av High Voltage? Disse har bare to sammenfallende låter. Jeg har den australske førstpressingen, Japan first press for Australia.

 

[eksu]

Highasakite - Silent Treatment

 

[lars_erik]

Vel, etter min mening er Highway to Hell den svakeste av Bon Scott skivene, og låta er oppskrytt. Synes vel heller ikke at Mutt Lange er noen legende heller. Det er ingen Brian Johnson skiver som jeg setter veldig høyt, ei heller Back in Black. Synes de første har mest råskap, men Powerage er nok den mest gjennomførte. Og jo, Highway to Hell er selvsagt bra, men

Så er det store spørsmålet; australsk eller internasjonal versjon av High Voltage? Disse har bare to sammenfallende låter. Jeg har den australske førstpressingen, Japan first press for Australia.

Denne? Som er japansk førstepress for Australia.

Eller den internasjonale?

 

[baluba]

Hmm, alle Bon Scott skivene holder høy kvalitet, har et mest personlig forhold til High Voltage, da det var den første jeg kjøpte på god gammeldags SVART vinyl. Ellers er Powerage ei fryktelig undervurdert skive, i alle fall var den det før, fryktelig vanskelig å rangere Bon Scott skivene, alle de er jo bedre, enn de med Johnson. Uten å rakke ned på han. De er lettere å rangere, men mange av de er variable kvalitetsmessig, men Back in Black er etter mitt syn den beste med han på vokal.

Må si meg enig i et par ting, men er ikke like overstrømmende positiv når det gjelder AC/DCs tidligste album. For meg fikk de ikke skikkelig orden på sakene før Powerage. Ikke at de før det var dårlige, men de var ikke så sterke som fansen vil ha det til i mine ører. Back in Black er faktisk bedre enn de som kom før Powerage. Tredje best, for å være presis. Etter Powerage og Highway to Hell. Mutt Lange klarte å ivareta magien fra Highway to Hell på mange måter, selv om den etterhvert svært karismatiske Bon Scott var borte.

Lovreguleringer

​

En liten anekdote som kanskje vil underholde korpsgutter som gamleLars_erik og ottone er en liten hendelse på Haugesund Lufthavn Karmøy i 1985 (tror jeg det var). Det skotske elitebrassbandet CWS Glasgow var venneband med Stangeland Brass, som på den tiden var det ubestridt beste blåserorkesteret på Haugalandet. Vår familie var sterkt involvert, så dette var personlige venner på en måte. Vi står på flyplassen sammen med en mengde andre som har møtt opp for å kjøre musikerne til øvingslokale og de forskjellige hjemmene de skulle overnatte i.

Før CWS Glasgow besøkte Norge samlet hadde John Hudson vært i Kopervik for å ha seminar og spille konsert med Stangeland Brass, så han kjente allerede de fleste involverte. Og bandet har såvidt passert tollerne før dirigent John Hudson får øye på min far i mengden av de ventende. Han lyser opp og peker på min far mens han sier med høy røst "Guys, that's the man who makes the best moonshine in the whole district!". Min fars latter der og da var nok litt nervøs, selv om han forlengst hadde bestukket den sympatiske lensmannsbetjenten som var naboen vår med gratis sprit.

Det bør nevnes at dette var en hobby der stoltheten over å brenne den beste spriten var stor. Det var bare et artig supplement til originalspriten i barskapet, for som skipsoffiser så hadde han råd til polvarer og var i tillegg utenfor landets grenser så ofte at hjemmebrenningen ville vært meningsløs hvis det var av økonomiske årsaker. Apparatet han konstruerte selv lignet faktisk litt på det svenske vi ser på bildet her, men med et mye høyere tårn.

Pyser.

Vi gutta med hår på ryggen drakk satsen ren og udestillert.

mvh

Som gammel mod er jeg nok for sofistikert til å være helt bygdetulling, selv om jeg nok er mer harry i dag en noensinne før. Det gode håndverk betyr noe for meg, både når det kommer til musikk, lyd, mat og drikke. Riktignok har jeg drukket sats i svake øyeblikk i ungdommen, men rosa spy hverken smaker godt eller er særlig estetisk eller velduftende. Kanskje fordi jeg hverken har hår på rygg eller bryst.

Vel, etter min mening er Highway to Hell den svakeste av Bon Scott skivene, og låta er oppskrytt. Synes vel heller ikke at Mutt Lange er noen legende heller. Det er ingen Brian Johnson skiver som jeg setter veldig høyt, ei heller Back in Black. Synes de første har mest råskap, men Powerage er nok den mest gjennomførte. Og jo, Highway to Hell er selvsagt bra, men

Jeg skal ikke krangle på dette, for AC/DC har aldri stått mitt hjerte særlig nært. Powerage er kanskje det eneste albumet jeg trekker fram som helhet i dag, mens de øvrige albumene må nøye seg med at jeg fra tid til annen spiller enkeltkutt på fester. Det var nok helst punk og andre beslektede arter utenom metall som opptok meg som ung baluba, og skulle det være metall-orientert så gikk det mer i Led Zeppelin, Sabbath/Ozzy og Iron Maidens første tre album. Paul Di'Anno har forresten vært på besøk hos meg et par ganger, mange år etter han ble erstattet av Dickinson. En svært hyggelig mann, rolig og litt zen-aktig faktisk. Men han kan jeg ikke påstå er en gammel venn, for utover de besøkene har jeg aldri møtt ham.

 

[BurntIsland]

Pyser.

Vi gutta med hår på ryggen drakk satsen ren og udestillert.

mvh

Jasså, så du tåler ikke sprit?

 

[lars_erik]

Sitting Bull - Trip Away. Germanofon 941005. 1971(94)

Fyrer opp dagens første Rev.

Sitting Bull - Trip Away. Germanofon 941005. 1971(94)

 

[baluba]

Pyser.

Vi gutta med hår på ryggen drakk satsen ren og udestillert.

mvh

Jasså, så du tåler ikke sprit?

HA HA HA HA HA HA

 

[lars_erik]

Bad Company - Bad Company. Swan Song SS 8501-2. 1974

Mens noen drikker sats og annet simpelt flydium. I landets mest sentrale strøk var vi ferdige med slikt i 8 års-alderen, da vi ble avvent fra morsmelka. Så gikk man over på single malt.

Bad Company - Bad Company. Swan Song SS 8501-2. 1974

 

[eksu]

Rival Sons - Head Down

 

[tkr]

Pyser.

Vi gutta med hår på ryggen drakk satsen ren og udestillert.

mvh

Jasså, så du tåler ikke sprit?

Joda. Manglet bare tålmodighet.

mvh

 

[baluba]

Pyser.

Vi gutta med hår på ryggen drakk satsen ren og udestillert.

mvh

Jasså, så du tåler ikke sprit?

Joda. Manglet bare tålmodighet.

mvh

Tålmodighet og dårlig planlegging. Når du først er ferdig med første batch så vil du jo ikke ha behov for tålmodighet lenger, for da får du bare laget en ny batch før den du drikker på for øyeblikket er tom. Litt rart at du ikke er gammel pønker.