Hvilken film så du sist?

[Svein Arne]

A most wanted man - Anton Corbijn (UK- 2012)

Min Anton, min Anton hvorfor har du forlatt meg? Du begynte jo som en av våre beste band-fotografer, og så ble du helt vanlig. Det er trist, selv om det du engang fikk til kan ingen ta i fra deg.

Her har vi altså en fortelling om etterforskeren (Philip Seymour Hoffmann) som får pes både fra tysk og amerikansk etterretning, mens han må ta urederlige midler i bruk for å fakke den fæle islamistiske skurken. Dere, skal vi sette en timelønn på hvordan det går?

Jeg syntes at hans Controll var en vâr og fin fortelling om Joy Division og Ian Curtis vekst og fall, men så har det i grunnen gått utfor bakke.
Denne greia er et slags forsøk på å lage en spion-thriller men det er så rotete og slaskete fortalt at det er jammen ikke lett å vite hva eller hvor han vil.
Filmingen er like inkonsekvent som Raymond Johansen; det starter i fintfølende kamera for å gå over til nervøst handholdt, for så å gjøre seg ubemerket - uten at vi får noen som helst logisk forklaring på hvorfor.
Det er fine bilder inne i denne filmen, men jeg synes det er synd at Corbijn ikke går tilbake til å jobbe som fotograf. Jeg skjønner at alle kan bli lei, men det er der han har sin styrke.

Dette er en ordinær spionfortelling, slik vi forventer å få dem. Likevel er dette overflate og på ingen måte dybde. Det er ingen overraskelser, ingen nye innsikter, ingen ting - verken intellektuelt eller visuelt; alt er sett og tenkt før.

Philip S Hoffman er god, men ikke brilliant. Han gjør en jobb, men det er tydelig at dette ikke er en utfordring som han legger noe mer av sjelen sin i. Ingen skuespillere utmerker seg her, det går fra grei til pinlig.

Tror kanskje hypen om Hoffann var en emosjon pimpet av Hollywood, slik vi også så da Heath Legder døde; plutselig blir helt ordinære skuespillere løftet opp i de øvre stratosfærer. Det ble de ikke da de levde, og tipp av hvilken grunn.

En spionfilm, litt kjedelig. Men ikke spesielt dårlig - men langt fra god.

 

[Svein Arne]

Doubt - John Patrick Shanley (USA; 2008 )

Handlingen er lagt til Bronx i 1964 og en katolsk skole styrt av en mistenksomhets- og fryktkultur ledet av rektor (Meryl Streep), det blir en bitter konflikt når hun får det for seg at den mildere og mer omsorgsfulle presten (Philip Seymour Hoffman) utnytter forholdet til en av elevene sine. I mellom dem står klasselærer søster James (Amy Adams), som er den som setter igang mistanken mot presten.

Filmen tar opp tema som hvor sikre kan vi være på det vi tror, hvordan rykter oppstår og hvor lett vi søker bekreftelse på de overbevisningene vi alt har. Noe av tematikken her utforskes enda bedre og mer nådeløst i Vinterbergs Jakten (2012), der hysteri og allmenn panikk er tema. Doubt sneier også innom rasespørsmål, gutten som antas misbrukt er farget, men dette er kun et bitema.

I denne filmen er den sentrale konflikten mellom ulike mennesketyper og menneskesyn; i hvilken grad stoler vi på det gode i menneskene eller tror vi at mennesket er grunnleggende ondt. Rommer vi tvilen eller tror vi på ufeilbarlighet, og hvilken plass har nåden og tilgivelsen. Det er også kampen mellom det gamle og det nye i Den katolske kirke, selv om dette perspektivet er tonet helt ned.

Sluttscenen er ikke troverdig, selv om filmen er forsiktig med å konkludere ifht noen av synspunktene, så skinner Shanleys syn gjennom; da presten tar avskjed med menigheten bærer han lilla messeklær, det er botens farge. På lydsporet hører vi Ubi caritas, den urgamle hymnen som synges Skjærtorsdag da Jesus vasket disiplenes føtter. Teksten kan i min oversettelse være noe sånt som: 'Der barmhjertighet og kjærlighet er finnes Gud'.

Filmen har en rekke dialoger av ypperste klasse, og Meryl Streep viser igjen hvilken fantastisk skuespiller hun er. Hun er bare diabolsk fra ende til annen, samtidig som det kan være hun har rett i sine anklager - vi vet jo ikke hva som har foregått. Utrolig dyktig dame.
Viola Davis som guttens mor, gjør også en sterk prestasjon.
Filmingen er tradisjonell og tildels irriterende klisjepreget et par plasser, men det er fin og stemningsfull lyssetting.

 

[Syncrolux]

Popcorn?
- check
Øl?
- check
Spektakulær katastrofeporno?
- joa, men dessverre ikke like herlig overdrevent som 2012, Day after tomorrow eller Independence Day

Budsjettet på over 100 millioner ble nok brukt på noe annet enn manuset.... for å si det sånn. Filmen har heller ingen selvironi, slik de ovennevnte referansene heldigvis har. Men spektakulært spetakkel er det helt klart, bare man ikke prøver å tenke for mye.

Bilde mitt forsvant her så jeg, men filmen var altså SAN ANDREAS med Dwayne "The Rock" Johnson.

 

[Svein Arne]

Alien - Ridley Scott (USA, 1979)

Romskip på vei hjem fra oppdrag way out der infiseres av aggressivt romvesen som tar knekken på besetningen, høy som lav, human eller ei. Men siden dette er på film, så går det til slutt galt med the bad guy, og vi kan pus(t)e lettet ut.

Det tok sin tid å få sett denne, og det skyldes at jeg verken er spesielt glad i horror eller sci-fi.
Historien har blitt tolket på ulike måter: i freudianske vendinger som uttrykk for menns ubevisst frykt for kvinnelighet og kvinners seksualitet som aggressivt motsvar mot menns seksualitet. Filmen er nesten overlesset med falliske og vaginale symboler og det er en rekke scener som direkte hinter til sex, voldtekt og voldelige fødsler. Mye av dette virker intendert fra Scotts side, og er litt påtrengende tydelig.
Jeg synes historien også handler om frykten for smitte, infeksjon og parasittisme; filmen er sluppet to år før de første tilfellene av HIV/AIDS oppstår og er vel så mye en stemningsrappport over det hysteriet som allerede fantes i samfunnet.
Filmen kan også sees på som en parafrase over USAs frykt for kommunisme vist i flere tidligere filmer.

Det som er mest slående er de estetiske kvalitetene i denne filmen. Scenografi og filming er mange steder en ren nytelse, lange korridorer, innestengte rom; et monster er løs, mange krinkelkroker... spennende og vakkert. Og imponerende med tanke på at spesialeffekter var lysår unna det vi i dag ser på film.

Skuespillerprestasjonene er ikke spesielt nevneverdige. Sånn en kan forvente i en underholdningsfilm; relativt overflatisk og lettglemt.

For min del trenger jeg ikke se de øvrige oppfølgerne, denne var for å dekke et hull i min cinematografiske dannelse.

 

[Desillusjonert]

Hmmm, ikke gode skuespiller prestasjoner? Da lurer jeg på hva som skal til for at det ordet kan brukes i en film?
Å ikke like en film er ikke det samme som at den er dårlig eller at de som er med i den er dårlige. Denne filmen har en nerve svært få andre filmer kan skilte med, etter min mening.

 

[Svein Arne]

Helt enig med deg der, Desillusjonert.
Å ikke like en film betyr ikke at filmen mangler kvaliteter. Mange anmeldere er kunnskapsløse og begår den feilen at de blir ensidig subjektive og det gjelder ikke bare i filmanmeldelser, men i mange kunstuttrykk. Mest typisk i et massemedium som jo film er.

Det ville være toskeskap å si at en kultfilm og storhit som Alien er en kjedelig eller uvesentlig film. For det er den ikke. Den er spennende, og den har mange fans som har sterke meninger og følelser knyttet til filmen.

Etter mitt syn bør en anmeldelse inneholde både en mer objektiv beskrivelse av handlingsforløp og virkemidler, regissørens intensjoner og i hvor stor grad disse oppfylles - og en subjektiv smaksopplevelse. Alt hører med, om ikke i like store porsjoner i forhold til hver film.

Alien er en spennende film, men skuespillerprestasjonene er ikke bedre enn hva sjangeren tillater (men heller ikke dårligere). Filmens styrke ligger ikke hos dem, men i scenografi, dramaturgisk spenningsoppbygging og filming. Det er disse elementene som driver filmen frem, ikke hva karakterene foretar seg, og hvordan de fyller rollene. Selv en god skuespiller som John Hurt får ikke vist seg i Alien, manus er rett og slett ikke skrevet slik at han får nok å spille på.

Du kan sammenlikne med den andre filmen fra i går, Doubt. Den ville vært helt elendig med dårlige skuespillere, noe den ikke er, særlig i kraft av Meryl Streeps fantastiske begavelse.

En skuespillers dyktighet handler om i hvilken grad det indre; følelser, tanker og reaksjoner, blir formidlet på en troverdig måte.
I Alien er karakterene stereotypiske, og har liten dybde. Helt greit for å være en horror og en sci-fi film, det hører sjangeren til.

Edarn dyslexia...

 

[Syncrolux]

Nåja, jeg synes Ian Holm er ganske creepy som menneskelig robot i Alien. Forøvrig enig i at den er skikkelig bra.

 

[bambi]

Alien - Ridley Scott (USA, 1979)

Vis vedlegget 374561

Romskip på vei hjem fra oppdrag way out der infiseres av aggressivt romvesen som tar knekken på besetningen, høy som lav, human eller ei. Men siden dette er på film, så går det til slutt galt med the bad guy, og vi kan pus(t)e lettet ut.

Det tok sin tid å få sett denne, og det skyldes at jeg verken er spesielt glad i horror eller sci-fi.
Historien har blitt tolket på ulike måter: i freudianske vendinger som uttrykk for menns ubevisst frykt for kvinnelighet og kvinners seksualitet som aggressivt motsvar mot menns seksualitet. Filmen er nesten overlesset med falliske og vaginale symboler og det er en rekke scener som direkte hinter til sex, voldtekt og voldelige fødsler. Mye av dette virker intendert fra Scotts side, og er litt påtrengende tydelig.
Jeg synes historien også handler om frykten for smitte, infeksjon og parasittisme; filmen er sluppet to år før de første tilfellene av HIV/AIDS oppstår og er vel så mye en stemningsrappport over det hysteriet som allerede fantes i samfunnet.
Filmen kan også sees på som en parafrase over USAs frykt for kommunisme vist i flere tidligere filmer.

Det som er mest slående er de estetiske kvalitetene i denne filmen. Scenografi og filming er mange steder en ren nytelse, lange korridorer, innestengte rom; et monster er løs, mange krinkelkroker... spennende og vakkert. Og imponerende med tanke på at spesialeffekter var lysår unna det vi i dag ser på film.

Skuespillerprestasjonene er ikke spesielt nevneverdige. Sånn en kan forvente i en underholdningsfilm; relativt overflatisk og lettglemt.

For min del trenger jeg ikke se de øvrige oppfølgerne, denne var for å dekke et hull i min cinematografiske dannelse.

Må være lenge siden jeg så Alien sist, for nå ble jeg sittende og lure litt på alle de falliske og vaginale symbolene. Noen helt åpenbare finnes det vet jeg, men virker som jeg må ha et gjensyn med denne klassikeren. Forøvrig elsker jeg både sci-fi og horror, må være derfor jeg alltid har hatt sansen for Alien-franchisen.

Disse filmene hadde ikke vært det samme uten kreasjonene til H.R. Giger, som jeg tipper har en stor del av skylden for påstander om falliske og vaginale symboler.

 

[Svein Arne]

De er gjerne litt opplagte. noen av dem. Men det gir jo en pekepinn om hva Ridely Scott ville ha oss til å assosiere til.

Bare ta et google-søk. Det vrimler av artikler om dette. F eks https://www.google.no/search?q=sexu...hUKEwjurMzu6PnLAhXSbZoKHeT3Az0Q_AUIBSgA&dpr=1

 

[bambi]

De er gjerne litt opplagte. noen av dem. Men det gir jo en pekepinn om hva Ridely Scott ville ha oss til å assosiere til.

Bare ta et google-søk. Det vrimler av artikler om dette. F eks https://www.google.no/search?q=sexu...hUKEwjurMzu6PnLAhXSbZoKHeT3Az0Q_AUIBSgA&dpr=1

Ja, var nok å ta tak i der. Flere interessante linker, som f.eks. denne:

But Alien? It's all about rape.
Oh, we're not joking. Our goal isn't to paste a bunch of out-of-context shots or lines of dialogue to make some spurious case. We'll let Alien screenwriter Dan O'Bannon spell it out himself:
"One thing that people are all disturbed about is sex... I said 'That's how I'm going to attack the audience; I'm going to attack them sexually. And I'm not going to go after the women in the audience, I'm going to attack the men. I am going to put in every image I can think of to make the men in the audience cross their legs. Homosexual oral rape, birth. The thing lays its eggs down your throat, the whole number.'"
Alien: A Film Franchise Based Entirely on Rape | Cracked.com

Har vel alltid vært klar over at det var mange seksuelle referanser i kunsten til Giger, men nå føler jeg at jeg kommer til å se disse filmene med litt nytt syn. Er som sagt lenge siden sist.

 

[Svein Arne]

Det var en kjekk film å se, ikke helt i min gate, men den har jo en stor plass i filmhistorien - og ikke minst er det tenkt og skrevet mye om den. Jeg var ikke klar over mye av symbolikken i den, og derfor heller ikke det sitatet du har legger ut.

Når jeg har kikket videre på nettet, seg jeg at mange også trekker frem de feministiske eller likestillingstemaene som også er ganske opp i dagen. AT menne og kvinner er så jevnbyrdige i filmen. Vet ikke hvor intendert dette er fra Scott og Co, men det gir jo enda en dimensjon til filmen.

At filmen også inneholder en form for samfunnskritikk kommer gjerne frem i de stadig tilbakevendende spørsmålene om avlønningen av kroppsarbeiderne; matrosene de er ganske så svake i forhold til de som styrer skipet. Samtidig som det også er et pek til likelønn mellom kjønnene.

 

[bambi]

Ja, jeg så også en artikkel som trakk fram muligheten for at Alien er en feministisk fundert film, med sin likhet mellom kjønnene o.s.v. Jeg trakk uansett fram den andre linken fordi den var mer 'to the point', og den attpåtil siterte manusforfatteren selv i å innrømme at det var bevisste, seksuelle utspill i hele filmen. Bevisst voldtekt av det underbevisste, kan man kanskje si.

Jeg syns det er interessant at Dan O'Bannon kommer ut og innrømmer dette selv. Det er nok av filmer som er litt tvetydige på både den ene og andre måten og hvor den underliggende meningen debatteres i årevis uten at man får noe svar på hva regissøren eller manusforfatteren egentlig prøvde å si. Enkelte av Kubrick sine filmer f.eks., har blitt gjenstand for et utall konspirasjonsteorier.

 

[Svein Arne]

Innsiden ut - Pete Docter og Ronnie del Carmen (USA, 2015)

Riley er 11 år og flytter med foreldrene fra Minnesota til San Francisco og gjennomgår en personlig krise.

Pixar har klart det igjen.
En aldeles bedårende fortelling om noe som ikke lar seg fortelle, i alle fall ikke for barn, tror vi; hva som skjer i følelsene våre?
Sinne, Avsky, Tristhet og Frykt arbeider for å gjøre livet surt for Håp. Men hvem er det en kan stole på når det røyner på? Se selv, og bli klok; så enkelt og så konkret kan man fortelle noe som er så abstrakt.
Dette er en veldig bra fortelling for både store og små, og ikke minst folkeopplysning på høyt kunstnerisk nivå. Det er på ingen måte nødvendig å være barn for å synes at denne historien er både gjenkjennelig, vakker, morsom og ikke minst rørende. Og hvis du ikke synes det, og får en tåre i øyekroken, så er du ikke et menneske, men en stein.
Teknisk er dette veldig bra, animasjon har utviklet seg til å bli like så, om ikke mer, uttrykksfull som spillefilm. Samtidig er det både spenning og humor i filmen. Så ingen grunn til ikke å røske seg løs og få sett denne før den går utfor stupet.

 

[larsipan]

Sicario - Denis Villeneuve (USA - 2016)

Vis vedlegget 374267
Dette er historien om FBI-agenten (Emily Blunt) som får i oppdrag å dra til Mexico for å ta bakmenn i narkotikakartellene kun for å ende opp med å oppdage at loven (Benicio Del Toro, Josh Brolin) er like lovløs som skurkene.

Nå hører det med at jeg var litt langt nede i en singel malt under møtet med denne greia her, men likevel: dette var trøtte saker.
Emily Blunt er bare ikke en spesielt god skuespiller når det kommer til andre roller enn som steinstøtte. Hun manger uttrykk, spesielt i ansiktet og selv om det er betydelig ubehag i rollefiguren så trenger hun ikke bare vise den emosjonen. Hun mangler det viktigste arbeidsredskapet en skuespiller må ha; en troverdig evne til å formilde hva som skjer inne i henne. Det minner meg i grunnen om Hollywood-regissøren som lett fortvilt instruerer den ungen stjernen sin: Nei, nei frøken! Ikke det uttrykket; det andre!
Benicio Del Tore er en eminent skuespiller, han er stor i detaljene, det har han vist mange ganger og hans innsats i denne filmen står lite tilbake for hva han har gjort før. Problemet er at filmen evner så lite å engasjere. Josh Brolin gjør lite ut av seg, og sikkert like greit. Vanskelig å gjøre noe særlig ut av rollen han er tildelt.
Det som svikter er storyen og regien, for dette er så kjedelig, så kjedelig - som å se deig heve - og så opplagt så opplagt at du godt kan lukke øynene under filmens gang; du vet likevel alt som kommer til å skje. Vi blir bare ikke kjent med disse menneskene og det er ikke menneskelig mulig å leve seg inn i og identifisere seg med deres strev. Og da mister filmen sin verdi som kommunikasjon mellom filmskaper og tilskuer og henfaller til tidtrøyte.
Det er noen scener i gulaktig støv som har en slags skjønnhet over seg, men originalt er det så visst ikke.
Jeg er at Villeneuve skal lage oppfølger til Blade Runner med Ridley Scott som produsent og med selveste Harrison Ford og Ryan Goslin på rollelista. Så det må da være noen som har troen på han. Hvis han skal overbevise meg må ha klare bedre enn dette.

Totalt uenig, en av de beste filmene siste årene for min del.

 

[bambi]

Jeg så også Sicario nå rett før helgen, og syns faktisk ikke den var så verst. Ikke et mesterverk eller årets film akkurat, men en helt grei actionthriller om et tema jeg finner ganske fascinerende, nemlig de mexicanske narkokartellene. Har lest litt om hva de folka der finner på i virkeligheten, og de står for en hensynsløshet og brutalitet som er helt på nivå med det aller verste verden har sett. Henginger, halshugginger, flå av offerets ansikt før henrettelsen, og gjerne til offentlig skue med avhogde hoder på utstilling i gatene og sikkert mye, mye mer. Sånn sett syns jeg Sicario var interessant nok, selv om det er lite man får vite i filmen om hvor brutal denne virkeligheten egentlig er.

Sicario (2015) - IMDb

 

[Hardingfele]

Look who is Back er nå på Netflix. Hitler dukker opp i dagens Tyskland. Verdt å se.

http://www.theguardian.com/world/vi...-what-happens-if-hitler-appears-in-2015-video

 

[bambi]

The Babadook var en film jeg hadde ganske høye forventninger til, siden traileren virket lovende og den har mottatt en haug med gode anmeldelser. Må dessverre si jeg ble ganske skuffet, og syns de har skuslet bort et lovende konsept som kunne vært skikkelig skremmende og skummelt. Isteden blir det liksom en halvbakt psykologisk thriller eller hva man kan kalle det. Uforløst og litt irriterende, jeg hadde ventet meg en real rysare.

The Babadook (2014) - IMDb

 

[Hardingfele]

Kubrick valgte helt bevisst ekteparet Cruise/Kidman til Eyes Wide Shut. Mange reagerer på fortolkningen til Cruise. Siden Kubrick er perfeksjonist og tvang sine skuespillere til det antallet tagninger det tok å få det som han ville, kan man trygt gå ut ifra at det var slik Cruise skulle fremstå.
Filmen bygger på Schnitzlers Traumnovelle, som beskriver en handling med "drømmeregler".

Det er mange som ser Eyes Wide Shut som ikke får med seg når filmen går inn i "drømmeregler" og når den går ut igjen av disse. Kubrick bruker helt ulike filmspråk, tempi og kamerabruk i de to verdenene. Og inne i drømmeverdenen beveger ting seg hyperrealistisk sakte - noe som altså ikke skal skyldes Cruise. Han ble pålagt å snakke, bevege seg, reagere - saaakte.

Ser man filmen med "drømmeregler" i bakhodet vil man oppdage mye fint. (Hint - hva er sjansene for at man alltid får samme drosjesjåfør når man trenger en taxi? Hvorfor er samme strekning med taxi veldig lang i ett tilfelle, og rett over gaten i neste, på samme distanse? Hvordan kan en butikk som er beskyttet av alarm ha butikkeierens datter og et kobbel asiater inne i butikken? Hvordan har det seg at man hver gang "nesten" får delta på det tabubelagte, forbudte -- men hver gang avspores. Alt i henhold til hvordan vi opplever drømmer. Mengder av slike ting i filmen, i tråd med hvordan Schnitzler beskrev i Traumnovelle, men gjort slik at Kubrick klarer å gjøre grensegangen utydelig.

Som et siste hint fra Kubrick, kan man legge merke til hva som skjer med masken som Cruise ser på puten sin, idet han våkner opp, og hvordan denne i neste klipp er forsvunnet, for nå er han våken.

Når drømmen begynner er opplagt.

 

[Svein Arne]

Det er kult at vi har ulike oppfatninger av samme filmen. Og det skulle jo bare mangle. Ingen har helt lik smak.

Jeg så også Sicario nå rett før helgen, og syns faktisk ikke den var så verst. Ikke et mesterverk eller årets film akkurat, men en helt grei actionthriller om et tema jeg finner ganske fascinerende, nemlig de mexicanske narkokartellene. Har lest litt om hva de folka der finner på i virkeligheten, og de står for en hensynsløshet og brutalitet som er helt på nivå med det aller verste verden har sett. Henginger, halshugginger, flå av offerets ansikt før henrettelsen, og gjerne til offentlig skue med avhogde hoder på utstilling i gatene og sikkert mye, mye mer. Sånn sett syns jeg Sicario var interessant nok, selv om det er lite man får vite i filmen om hvor brutal denne virkeligheten egentlig er.

Sicario (2015) - IMDb

 

[bambi]

Det er kult at vi har ulike oppfatninger av samme filmen. Og det skulle jo bare mangle. Ingen har helt lik smak.

Jeg så også Sicario nå rett før helgen, og syns faktisk ikke den var så verst. Ikke et mesterverk eller årets film akkurat, men en helt grei actionthriller om et tema jeg finner ganske fascinerende, nemlig de mexicanske narkokartellene. Har lest litt om hva de folka der finner på i virkeligheten, og de står for en hensynsløshet og brutalitet som er helt på nivå med det aller verste verden har sett. Henginger, halshugginger, flå av offerets ansikt før henrettelsen, og gjerne til offentlig skue med avhogde hoder på utstilling i gatene og sikkert mye, mye mer. Sånn sett syns jeg Sicario var interessant nok, selv om det er lite man får vite i filmen om hvor brutal denne virkeligheten egentlig er.

Sicario (2015) - IMDb

Jeg er ikke helt uenig i en del av betraktningene dine, jeg syns bare filmen var helt grei på tross av noen mer eller mindre åpenbare svakheter. Jeg er for eksempel helt enig i at dette er Benicio Del Toro's film, og at de andre blir litt uinteressante sammenlignet med hans rolle. Men jeg vet også at for min egen del har humøret en del å si når man ser en film, noen ganger blir man liksom ikke engasjert samme hva, og man blir kanskje sittende å analysere istedenfor å la seg rive med og oppleve filmen på dens egne premisser. Så det kan være litt situasjonsavhengig hva jeg syns om en film også. Men såklart, beauty is in the eye of the beholder, o.s.v....

 

[Svein Arne]

berserkr @ Jeg var vel både for trøtt og ikke lav nok promille da jeg så den. Men det blir ingen revisit; til det er det for mange usette filmer i verden.

Et annet fenomen som jeg har opplevd er at filmer går fort ut på dato. Å se igjen filmer som har gjort sterkt inntrykk tidligere, kan være et sjansespill. Sterkest opplevd for egen del med Bertoluccis 1900. Den gjorde sterkt inntrykk første gang jeg så den. Da jeg så den igjen etter 20 år var den bare alt for lang og langt fra så fengende.
Har også opplevd at at scener jeg kunne bannet på var i filmen, ikke dukket opp når jeg ser filmen igjen etter noen år. Da har jeg i mellomtiden diktet videre og lagt til scener som ikke er der. Det er kanskje en variant av foreldelsen som lett skjer.

hardingfele@ Interessante innspill, som jeg ikke har lagt så stor vekt på tidligere.
Jeg har sett filmen to-tre ganger, men aldri satt meg så veldig inn i storyen og bakgrunnen. Men at Kubrick var perfeksjonist og beryktet for sitt store antall tagninger, det visste jeg. Han valgte også ofte en kjendis til i en sentralrolle. Og jeg har antatt at det var utfra hva som trakk folk som gjorde at han valgte Cruise, noe jeg altså mener er en feil casting.
Egentlig har jeg ikke mer enn sånn passe sansen for Kubrick; jeg synes han har et kjølig-distansert forhold til karakterene og det på en måte som gjør at jeg aldri kommer helt under huden på dem. Men allsidig det var han; det er vel knapt en sjanger han ikke har laget i. Imponerende for han hadde jo ingen stor produksjon.

 

[Hardingfele]

Neste gang du ser filmen, bør du legge merke til overgangen etter at Kidman forteller om offiseren hun en gang beundret og hadde lyst til å gå til sengs med, og hva som skjer når de røyker sammen i sengen. Da begynner Dr. Harfords sjalusiinspirerte drøm om hans forknytte seksualitet ...

Og legg merke til hvordan denne masken, som har vært sentralt med i drømmen, forsvinner fra puten når Harford våkner opp.

Selvsagt ingen tilfeldighet at Fidelio er sentral i drømmen.

 

[Svein Arne]

The Village - M. Night Shyamalan (USA, 2004)

En landsby på slutten av 1800-tallet har gjerdet seg inne som beskyttelse mot udyrene som lever i skogen utenfor. Etter et alvorlig drapsforsøk må den blinde Ivy begi seg i vei til byen for å skaffe medisin. Det går ikke helt som verken hun eller vi tror.

Denne filmen er på grensen til hva jeg vil kalle smørje. Manus er nesten umulig å trenge gjennom og det er fullt kaos i hvem som skal drive handlingen fremover. Manusforfatter som dessverre er samme person som har regi, klarer ikke å ha én tanke i hodet og følge den ut i sine konsekvenser. Det vingles og det sjangles fra det ene tema og den andre karakteren til det andre, og jeg strever med å henge med.

Twistene på slutten av filmen (som Shyamalan er herostratisk berømt for) er ufrivillig komisk. Og ganske hjelpeløst.
Selv om filmen er laget som en reaksjon på 9/11 og hva det gjør med et samfunn å oppleve seg kringsatt av fienden, så er dette en håpløst teit analyse. Shyamalan tar dessverre feil; det er ikke slik vi oppfører oss under en trussel; vi blir ikke ydmyke og selvbeskyttende - vi blir aggressive og går til krig mot en hver vi anser som en trussel.

Det er en rekke gode skuespillere i denne filmen, og de prøver så godt de kan. Men få kan mer enn det manus og regi legger opp til. Og her får de rett og slett for lite å spille på.

Jeg har de siste ukene sett Shyamalans Signs og Den 6.sansen - som jeg har likt på tross av en del mangler, men her faller han helt igjennom. Det blir overtydelig og platt.

Det er en rekke fine bilder i denne filmen, og lyset er noen ganger helt fantastisk myk og sensuelt, nesten som om det bare er naturlig lys. Det skyldes at Shyamalan har brukt den svært rutinerte fotografen Roger Deakins. Han har filmet en rekke store filmer både de fleste fra Coen-brødrene, Sam Mendes og den nå flere ganger omtalte Denis Vilenueve (bl a Sicario), men også mange andre berømte filmer.

Men jeg sitter igjen og tenker at dette er to timer av livet mitt som jeg aldri får tilbake.

 

[Hardingfele]

Shyamalan ble vel for opptatt av å ha en uventet vri på slutten, etter suksessen med Den 6. sansen.

Romvesnene i Signs er temmelig spesielle -- ute av stand til å åpne dører, men i stand til å reise gjennom galakser; ytterst sårbare for vann og fuktighet, hvilket gjør det opplagt at de bør søke seg til en planet der 3/4 av overflaten er dekket av vann, det regner, etc.

Like dumt som Waterworld, der enda mer av planeten er dekket av vann, og folk er skitne som om de arbeider i gruver ...

 

[Dr Dong]

Ex Machina - Alex Garland (UK-2015)

Vis vedlegget 374168
Dette er virkelig en perle av en film Alex Garland debuterer med. Utrolig vakkert filmet av Rob Hardy, med en varsom og gjennomtenkt bruk av bevegelig kamera. Flott klippet, smart bruk av fargene blå, grønn og råd. Speil og vindu er intelligent utnyttet for å understreke tematikken i filmen: hva er ekte og hva er avglans? En nytelse fra ende til annen, for ikke å si fra England til Valldalen, der deler er filmet i Juvet Landskapshotell. Også er det Alicia Vikander da, ikke en spesielt god skuespiller, men så ansiktsvakker at jeg ikke hadde trengt drikke til om jeg fikk spise henne.

Filmens historie er Caleb (Domnall Gleesom) som blir plukket ut til å teste Ava, en robot med kunstig intelligens (Alicia Vikander), utviklet av den litt usympatiske Nathan (Oscar Isaac), for å se om roboten vil reagere og oppføre seg som et menneske. Relativt raskt utvikler det seg genuine følelser mellom Caleb og Ava.

Mellom de tre karakterene utspiller det seg en maktkamp og en konflikt som berører en rekke dype filosofiske problem; hva er vilje, hva er frihet, hva er forutbestemt, hva er sannhet? Hva gjør et menneske til et menneske og ikke bare en maskin?

Det er også en viktig vitenskapsfilosofisk problemstilling av etisk karakter som reises ved flere ganger å henvise til Oppenheimer, atombombens 'far'; hvilke hensyn må en ta i utvikling av ny og potensielt farlig teknologi, hvor mange og hvor store ofre er det riktig å gjør for å få fremskritt? Hva gjør det med oss når mennesker setter seg i Guds sted? Skaper vi en ny Frankenstein?

Først og fremst er dette en film om å være menneske, om å bli menneskelig. Her er filmen også dystopisk; for jo mer menenskelig Ava blir, jo mindre sympatisk finner jeg henne.

Filmen har en rekke allusjoner til andre verk: Kubriks 2001 En romodysse , Solaris av Tarkovskij, bruken av speil og glass minner om Fassbinder og tankene kan ikke unngå å lede til en og annen James Bond-film heller, Bergmanns Som i ett speil sniker seg også inn her. Den bevisste bruken av farger fører tankene til Kieslowski. Det er litterære allusjoner, til Alice in Wonderland og et maleri av Jackson Polloc har en sentral plass i fortellingen.

Samtidig er det gode dialoger, og jeg opplever ikke filmen som tung eller akademisk. Den er spennende, vakker og medrivende. Og jeg tror den blir stående som en klassiker. Og ikke minst som en virkelig imponerende debut. Fra Alex Garland bør vi vente oss mye spennende i årene som kommer. I mellomtiden er det bare å gå mann av huse.

Hmm…

Likte den omtalen, så skred avgårde til filmen. Vet ikke; virket tilgjort på meg, nesten henimot kjedsommeligheten til en dårlig fransk snakkefilm. Det fins kunstverk som er så uutgrunnelige at utlegninger florerer; her er det vel omvendt, så om ingen husker den om et års tid, så er det greit nok. For meg er det noe stokk feil når det ikke er verket som antenner undringen og refleksjonen, men det tillærte som skal lage forunderlighet av det platt tilgjorte.

Men jeg likte denne linja: «Her er filmen også dystopisk; for jo mer menneskelig Ava blir, jo mindre sympatisk finner jeg henne.»

Dama var deilig da!

 

[Svein Arne]

Dr Dong@ Du er ikke den første som blir skuffet over at hypen ikke holder hva den lover. Heller ikke den siste.

 

[Dr Dong]

Dr Dong@ Du er ikke den første som blir skuffet over at hypen ikke holder hva den lover. Heller ikke den siste.

Men jeg har stor sansen for omtalene dine! Storveis, som så mye her på HFS.

 

[Svein Arne]

Shyamalan ble vel for opptatt av å ha en uventet vri på slutten, etter suksessen med Den 6. sansen.

Romvesnene i Signs er temmelig spesielle -- ute av stand til å åpne dører, men i stand til å reise gjennom galakser; ytterst sårbare for vann og fuktighet, hvilket gjør det opplagt at de bør søke seg til en planet der 3/4 av overflaten er dekket av vann, det regner, etc.

Like dumt som Waterworld, der enda mer av planeten er dekket av vann, og folk er skitne som om de arbeider i gruver ...

Så gjorde han horrortabben: han viste frem romvesenet. Da klapper skrekken sammen.

 

[Svein Arne]

Kristin Lavransdatter - Liv Ullmann (1995)

Kjærligheten skaper ingen lover - den bryter alle.

Dette er Ullmanns filmatisering av første del av Sigrid Unsets store roman om den strie og selvstendige Kristin som er lovt vekk til Simon, men som forelsker seg i Erlend - en ustabil player med egg i mange reir, og som trosser alt og alle for å få den slasken hun har forelsket seg i.

Dette er et gjensyn med filmen som utspiller seg i Gudbrandsdalen ca år 1320, det har jammen gått over 20 år og den har ikke tålt tidens tann særlig godt. Jeg trodde den var ca 30 år gammel, men det er den altså ikke.

Filmen beskriver et religiøst samfunn preget av en æreskodeks det er vanskelig å bryte ut av uten å sette seg helt utenfor alt som gjelder. Sånn sett kan den ha en aktualitet i dagens diskusjon om konflikten mellom religiøs fundamentalisme og vestlig liberalisme. Det har den i kun perifer grad, og i fall er det utslag av særdeles velvillighet fra tilskueren.

Filmen har en rekke kvaliteter, først og fremst er det en rekke fine bilder av interiørscener.
Her kommer Sven Nykvist, Bergmanns faste fotograf til sin rett. Han er ikke spesielt god i eksteriør-scenene, men leverer noen uvanlig vakre interiører, f eks da Erlend tar seg til rette med Kristin i høyet; nydelig- og dialogene hun har med sin Broder Edvin (Erland Josefsson) er vakkert filmet i all sin enkelhet bringer det tankene hen til Carl Theodor Dreyer.

Skuespilleriet er svært variabelt, fra den eminente Erland Josefsson som er bare så bra, så bra, til Elisabeth Matheson (Kristin) som er ujevn, men stort sett god, til Svein Tindberg (Erlends svein) som bare er parodien på en skuespiller. Bjørn Skagestad (Erlend) legger heller ikke breisiden til.

Problemet med filmen er ikke først og fremst svake prestasjoner, men den håpløse dialogen. At Ullmann har valgt å bruke originalteksten fra 1920 (som var arkaisk alt da), viser at hun bommer helt på oppdraget sitt. Filmen skulle hatt en forsiktig modernisering av dialogen. Da kunne den overlevd. At det skinner igjennom at skuespillerne opprinnelig har allehånde dialekter, rogalandsk, tromsøværing, osv så blir det utålelig å høre på og vi rives ut av illusjonen gang på gang.

Så skulle den hatt kjøttøks i klipperommet, for tre timer er alt for mye, og det er for mange personer og situasjoner som utmales med for mange og lange penselstrøk til at interessen holdes ved like filmen igjennom.

 

[aam01]

...........
Et annet fenomen som jeg har opplevd er at filmer går fort ut på dato. Å se igjen filmer som har gjort sterkt inntrykk tidligere, kan være et sjansespill. Sterkest opplevd for egen del med Bertoluccis 1900. Den gjorde sterkt inntrykk første gang jeg så den. Da jeg så den igjen etter 20 år var den bare alt for lang og langt fra så fengende.
Har også opplevd at at scener jeg kunne bannet på var i filmen, ikke dukket opp når jeg ser filmen igjen etter noen år. Da har jeg i mellomtiden diktet videre og lagt til scener som ikke er der. Det er kanskje en variant av foreldelsen som lett skjer.........

Jeg vil bare minne om at det er flere utgaver av denne filmen i flere lengder. Den korteste er på 245 minutter og den lengste som jeg nettopp har sett er på 315 minutter. Det blir en forskjell på 1 time og 10 minutter. Det er plass til mange scener på den tiden. Det kan hende at du først så en lengre versjon. Originalt ble det filmet omtrent 7 timer, men jeg kjenner ikke til noen utgave på DVD eller BD som er lenger enn 315 minutter. Ellers synes jeg fortsatt at dette er en stor film som forteller mye om Italias utvikling fra 1900 til 1946.

 

[Svein Arne]

Det var jeg ikke klar over aam01. Takk for den opplysningen.

Jeg vet ikke hvilken versjon jeg så sist, jeg finner ikke igjen DVDen; den har nok havnet i en brukthandel etter en rydderaptus. Den første versjonen så jeg på kino, det var den lange - med innlagt pause. Mener jeg har sett den igjen på kino etter noen år, men det kan være jeg husker feil. Og så altså på DVD.

1990 er en film som forteller en marxistisk forståelse av Italia fra 1990 og frem til etter krigen. Det er klassekamp mellom jordeiere og gårdsarbeidere, og hvordan gårdsarbeiderne samler seg, men også om fascismens fremvekst og sammenbrudd.

De Niro og Depardieu gjør fine roller, men jeg har ikke sansen for overspillet til Donald Sutherland. Herlig er det likevel da han får smake folkets vrede og de kaster hestemøkk på han.

Filmen er mindre freudiansk enn Bertoluccis Siste Tango i Paris, men fullstendig ut med badevannet er Freud ikke tømt; kjærlighets- og sexlivene er ofte preget av hvor undertrykt og undertrykkende karakterene er. Og den mest perverse er jo fascisten Attila, som jo får sin fortjente straff til sist.

Jeg har også sett Den siste keiseren og Konformisten, begge for mange år siden.
Det var gjerne på tide å hente dem frem igjen, spesielt Den siste Keiseren gjorde et visst inntrykk den gangen, selv om den også opplevdes som for lang.

Bertolucci oppleves også som mindre 'italiensk' i uttrykket enn mange av sine samtidige, som om han forsøker å nå et annet og bredere publikum enn sine kolleger. I alle fall et inntrykk jeg har, det der.
Selv en verdenssuksess som Fellini oppleves som veldig italiensk, og ikke så leflende og belærende som Bertolucci. Fellini er kunstnerisk mer interessant og langt mer leken, og ikke så misjonerende.
Men nå er jeg langt OT, ser jeg.

 

[Svein Arne]

Operasjon Argo - Ben Affelck (2012)

CIA-agent befrir amerikansk ambassadepersonell ved å utgi dem som filmfolk.

Dette er en grei tidtrøyte som ikke utgir seg for å være noe mer enn den er. Filmen funker best i starten når den amerikanske ambassaden stormes av sinte iranere, og helt på slutten når amerikanerne skal slippe ut og må passere både hos passkontroll og revolusjonsgarden.

Selvsagt kommer vi aldri under huden på noen av disse karakterene; det ville være uhørt i en slik sjanger. Ambassadepersonalet slipper en smule lettere fra det enn de persiske skurkene, det hører også med til denne type film - men ingen beveger seg ut over pappfigur-stadiet.

Jeg synes Affleck gjør en grei figur, i alle fall til å være en så pass middelmådig skuespiller som han er. Men han er fin med skjegg, noe som hever en ganske ordinært utseende mann til å bli attraktiv.

Jeg liker også tjukkasen John Goodman, som spiller maskør; en kunst du ikke trenger å vise så veldige resultater til skal vi tro filmen. Men godslig er han. Resten av ensemblet forbigås helt i taushet.

I første fjerdedel er klippingen spennende og skaper driv. Så er det en lang mellomperiode der det er mye talking heads og filmen sliter med både fremdrift og intensitet før tar den seg opp igjen mot slutten.

Dette er en film laget for det amerikanske hjemmemarkedet - det både i USA og andre steder der man har blitt oppdratt av Hollywood; her er det good guys og bad guys - og tipp hvem vi er på lag med! Filmen føyer seg likeså inn en kjent amerikansk mytologi; det er det ene, individualisten, mot systemet og der den standhaftige seirer til slutt. Sterkest er den som står alene! Jaja, jeg har sost vekk deler av livet på verre ting enn dette.

 

[Syncrolux]

Har sett den ørti ganger, og gliser like bredt hver gang.

 

[Svein Arne]

Kjekk film det, der.

Ed. Kommaregler, asså.

 

[bambi]

Pulp Fiction må vel kunne sies å være en moderne klassiker.

 

[Svein Arne]

Pulp Fiction ble jo veldig toneangivende, og jeg liker den - men jeg har egentlig mindre sans for Tarantino. Synes han er for kald og utstudert, det blir for mye av det meste. Han er så beregnende på en måte som ikke tiltaler meg.
De siste filmene hans har gitt med lite. Ja, den aller siste har jeg ikke makket meg til å se enda. Det føles ikke viktig å få sett den, rett og slett.

 

[bambi]

Mitt største ankepunkt mot Tarantino er egentlig fotfetisjen hans, som han drar inn bl.a. i Death Proof.

Mulig han er utstudert og beregnende, men han er fortsatt en regissør jeg pleier å følge når han kommer med nye filmer. Har riktignok heller ikke sett den nyeste, men syns mye av det han har begått er bra nok til å få med seg. Hvis man ser produksjonen hans i lys av tittelen på "Pulp Fiction" så syns jeg vel egentlig han er ganske tro mot seg selv, hvis det er sånne filmer han brenner for å lage. Noen ganger kan det bli litt too much, men jeg syns det er bra at noen tar den helt ut også. Man får vel gjerne det man forventer når man går for å se en Tarantino film.

I tillegg har han vel levert manus til bl.a. Natural Born Killers og True Romance også, to andre filmer jeg liker godt. Hadde forresten vært kult om Oliver Stone gjorde noe relevant som JFK igjen.

 

[Svein Arne]

Begge de filmene har jeg satt veldig pris på. Stilmessig er de kanskje ikke så gode (og polerte), men de har en umiddelbarhet som jeg synes Tarantino ikke får til i sine filmer.

True Romance har jo bare en killer-rolleliste, og kanskje den prestasjonen fra Dennis Hopper som jeg setter mest pris på, og han har gjort mye. Veldig fin og intens film, som jeg kanskje skulle leite frem igjen, den er her et sted i en kasse eller på et loft. Fin musikk i den også.

Den filmen fra Tarantino som nok har gjort sterkest inntrykk er Reservoir Dogs. Den satt som en spiker her hos meg, noe jeg hadde glemt ut da jeg postet i går.

 

[bambi]

Enig der, Dennis Hopper og Christopher Walken har tidenes scene sammen i True Romance. Den filmen er egentlig en liten perle, med en rekke gode prestasjoner fra en haug kule skuespillere.

Husker når Reservoir Dogs kom at jeg hadde hørt og lest mye om den før jeg endelig fikk sett den, og første gangen jeg så den ble et antiklimaks. Den har vokst litt på meg når jeg har sett den igjen siden, og det var kanskje særlig dialogene som gjorde at folk fikk opp øynene for Tarantino.

 

[Svein Arne]

Ja, den scenen der er bare kongekul.