Svein Arne
Hi-Fi freak
A most wanted man - Anton Corbijn (UK- 2012)
Min Anton, min Anton hvorfor har du forlatt meg? Du begynte jo som en av våre beste band-fotografer, og så ble du helt vanlig. Det er trist, selv om det du engang fikk til kan ingen ta i fra deg.
Her har vi altså en fortelling om etterforskeren (Philip Seymour Hoffmann) som får pes både fra tysk og amerikansk etterretning, mens han må ta urederlige midler i bruk for å fakke den fæle islamistiske skurken. Dere, skal vi sette en timelønn på hvordan det går?
Jeg syntes at hans Controll var en vâr og fin fortelling om Joy Division og Ian Curtis vekst og fall, men så har det i grunnen gått utfor bakke.
Denne greia er et slags forsøk på å lage en spion-thriller men det er så rotete og slaskete fortalt at det er jammen ikke lett å vite hva eller hvor han vil.
Filmingen er like inkonsekvent som Raymond Johansen; det starter i fintfølende kamera for å gå over til nervøst handholdt, for så å gjøre seg ubemerket - uten at vi får noen som helst logisk forklaring på hvorfor.
Det er fine bilder inne i denne filmen, men jeg synes det er synd at Corbijn ikke går tilbake til å jobbe som fotograf. Jeg skjønner at alle kan bli lei, men det er der han har sin styrke.
Dette er en ordinær spionfortelling, slik vi forventer å få dem. Likevel er dette overflate og på ingen måte dybde. Det er ingen overraskelser, ingen nye innsikter, ingen ting - verken intellektuelt eller visuelt; alt er sett og tenkt før.
Philip S Hoffman er god, men ikke brilliant. Han gjør en jobb, men det er tydelig at dette ikke er en utfordring som han legger noe mer av sjelen sin i. Ingen skuespillere utmerker seg her, det går fra grei til pinlig.
Tror kanskje hypen om Hoffann var en emosjon pimpet av Hollywood, slik vi også så da Heath Legder døde; plutselig blir helt ordinære skuespillere løftet opp i de øvre stratosfærer. Det ble de ikke da de levde, og tipp av hvilken grunn.
En spionfilm, litt kjedelig. Men ikke spesielt dårlig - men langt fra god.
Min Anton, min Anton hvorfor har du forlatt meg? Du begynte jo som en av våre beste band-fotografer, og så ble du helt vanlig. Det er trist, selv om det du engang fikk til kan ingen ta i fra deg.
Her har vi altså en fortelling om etterforskeren (Philip Seymour Hoffmann) som får pes både fra tysk og amerikansk etterretning, mens han må ta urederlige midler i bruk for å fakke den fæle islamistiske skurken. Dere, skal vi sette en timelønn på hvordan det går?
Jeg syntes at hans Controll var en vâr og fin fortelling om Joy Division og Ian Curtis vekst og fall, men så har det i grunnen gått utfor bakke.
Denne greia er et slags forsøk på å lage en spion-thriller men det er så rotete og slaskete fortalt at det er jammen ikke lett å vite hva eller hvor han vil.
Filmingen er like inkonsekvent som Raymond Johansen; det starter i fintfølende kamera for å gå over til nervøst handholdt, for så å gjøre seg ubemerket - uten at vi får noen som helst logisk forklaring på hvorfor.
Det er fine bilder inne i denne filmen, men jeg synes det er synd at Corbijn ikke går tilbake til å jobbe som fotograf. Jeg skjønner at alle kan bli lei, men det er der han har sin styrke.
Dette er en ordinær spionfortelling, slik vi forventer å få dem. Likevel er dette overflate og på ingen måte dybde. Det er ingen overraskelser, ingen nye innsikter, ingen ting - verken intellektuelt eller visuelt; alt er sett og tenkt før.
Philip S Hoffman er god, men ikke brilliant. Han gjør en jobb, men det er tydelig at dette ikke er en utfordring som han legger noe mer av sjelen sin i. Ingen skuespillere utmerker seg her, det går fra grei til pinlig.
Tror kanskje hypen om Hoffann var en emosjon pimpet av Hollywood, slik vi også så da Heath Legder døde; plutselig blir helt ordinære skuespillere løftet opp i de øvre stratosfærer. Det ble de ikke da de levde, og tipp av hvilken grunn.
En spionfilm, litt kjedelig. Men ikke spesielt dårlig - men langt fra god.