Ex Machina - Alex Garland (UK-2015)
Dette er virkelig en perle av en film Alex Garland debuterer med. Utrolig vakkert filmet av Rob Hardy, med en varsom og gjennomtenkt bruk av bevegelig kamera. Flott klippet, smart bruk av fargene blå, grønn og råd. Speil og vindu er intelligent utnyttet for å understreke tematikken i filmen: hva er ekte og hva er avglans? En nytelse fra ende til annen, for ikke å si fra England til Valldalen, der deler er filmet i Juvet Landskapshotell. Også er det Alicia Vikander da, ikke en spesielt god skuespiller, men så ansiktsvakker at jeg ikke hadde trengt drikke til om jeg fikk spise henne.
Filmens historie er Caleb (Domnall Gleesom) som blir plukket ut til å teste Ava, en robot med kunstig intelligens (Alicia Vikander), utviklet av den litt usympatiske Nathan (Oscar Isaac), for å se om roboten vil reagere og oppføre seg som et menneske. Relativt raskt utvikler det seg genuine følelser mellom Caleb og Ava.
Mellom de tre karakterene utspiller det seg en maktkamp og en konflikt som berører en rekke dype filosofiske problem; hva er vilje, hva er frihet, hva er forutbestemt, hva er sannhet? Hva gjør et menneske til et menneske og ikke bare en maskin?
Det er også en viktig vitenskapsfilosofisk problemstilling av etisk karakter som reises ved flere ganger å henvise til Oppenheimer, atombombens 'far'; hvilke hensyn må en ta i utvikling av ny og potensielt farlig teknologi, hvor mange og hvor store ofre er det riktig å gjør for å få fremskritt? Hva gjør det med oss når mennesker setter seg i Guds sted? Skaper vi en ny Frankenstein?
Først og fremst er dette en film om å være menneske, om å bli menneskelig. Her er filmen også dystopisk; for jo mer menenskelig Ava blir, jo mindre sympatisk finner jeg henne.
Filmen har en rekke allusjoner til andre verk: Kubriks 2001 En romodysse , Solaris av Tarkovskij, bruken av speil og glass minner om Fassbinder og tankene kan ikke unngå å lede til en og annen James Bond-film heller, Bergmanns Som i ett speil sniker seg også inn her. Den bevisste bruken av farger fører tankene til Kieslowski. Det er litterære allusjoner, til Alice in Wonderland og et maleri av Jackson Polloc har en sentral plass i fortellingen.
Samtidig er det gode dialoger, og jeg opplever ikke filmen som tung eller akademisk. Den er spennende, vakker og medrivende. Og jeg tror den blir stående som en klassiker. Og ikke minst som en virkelig imponerende debut. Fra Alex Garland bør vi vente oss mye spennende i årene som kommer. I mellomtiden er det bare å gå mann av huse.
