Noe er galt med maten vi spiser, og miljøgiftene vi omgir oss med.
Ingen vet hvorfor menn straffes så hardt på pungen.
www.dn.no
– Det var ikke litt, det var null spermier. Helt tomt.
Vegard Lunde (38) sitter ved kjøkkenbordet hjemme på Hasle i Oslo med yngstedatteren på fanget.
I 2017 hadde han og kona forsøkt å få barn i nesten ett år. Etter at hun fant ut at det ikke var noe i veien med henne, gikk han til lege og tok en sædprøve.
Svaret kom som et sjokk.
– «Dette er ikke verdens undergang», sa legen. Det var velment, men for meg føltes det helt idiotisk å få høre, for det var jo min store livskrise: Å ikke kunne få barn.
Etter seks år og nesten like mange spontanaborter har Vegard Lunde og kona to døtre på henholdsvis tre år og seks måneder – takket være hjelp fra sæddonorer.
– Når treåringen er i seng om kvelden, vil hun helst at jeg leser «Dinosaurgjengen» om og om igjen. Av og til hender det likevel at jeg sniker inn «Ole er laget av et magisk rumpetroll» – som handler om et donorbarn. Jentene våre skal få vite hvordan de ble unnfanget, så tidlig som mulig, sier Lunde.
Men han vet at det kan komme til å bli litt vanskelig en dag, når datteren, kanskje i en krangel, kanskje i puberteten, i fullt sinne fyrer av:
– Du er ikke faren min!
SO SÆD. En sædcelle møter et egg – og blir til et barn. Eller?
Nei, fullt så enkelt er det ikke. Ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) vil infertilitet i løpet av dette århundret bli den tredje mest utbredte, alvorlige tilstanden – etter kreft og hjerte-kar-sykdommer. Globalt blir det anslått at 80 millioner par nå er ufruktbare – anslagsvis
én av seks mennesker.
I rundt halvparten av tilfellene handler det om mennene. Sæden er rett og slett ikke god nok.
I 2017 gjennomgikk et forskningsteam ledet av Hagai Levine ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem data fra over 50 land, og oppdaget at det gjennomsnittlige spermietallet hadde gått ned i flere tiår.
Den omfattende
studien, som fikk enorm oppmerksomhet blant fertilitetseksperter over hele verden, var en såkalt metastudie der man screenet 7500 studier utført mellom 1973 og 2011 og valgte ut 185 til analysen. Funnene var nedslående: Blant menn i Nord-Amerika, Europa, Australia og New Zealand hadde konsentrasjonen av sædceller falt med 52 prosent – og totalt antall spermier var redusert med 59 prosent.
Hvorfor, kom ikke frem i studien. Men for forskningslederen var funnene en real wake-up-call.
– Når vi begrenser analysen til studier gjennomført etter 1995, ser vi ingen tegn til at nedgangen minker. Dette har store implikasjoner for folkehelsen, sa Levine til
The Financial Times i 2017.
Ifjor
oppdaterte de samme forskerne studien, og analyserte sædprøver fra totalt 57.000 menn i 53 land. Denne gang var også Sør-Amerika, Asia og Afrika representert.
Funnene var fortsatt dystre: I løpet av de siste 50 årene har gjennomsnittlig konsentrasjon av sædceller falt med 52 prosent, og totalt antall spermier falt med 62 prosent.
MYSTERIET. I et lite rom inne på «Sædlaboratoriet» ved Rigshospitalet i København i Danmark leverer opp mot 25 menn sædprøve daglig.
De fleste menn er henvist hit av allmennlege fordi de sliter med å få barn. Danske forskningsmiljøer, og laboratoriet i København, har gjennom årene vært blant de fremste i verden på infertilitetsforskning.
Foran en tv-skjerm midt i rommet står en enkel svart stol plassert. På veggen henger en vask, ved siden av en lav kommode. I den ene skuffen ligger en bunke pornoblader, bilder av nakne kvinner i plastlommer og et utvalg dvd-filmer med frekt innhold.
På kortveggen i det lille rommet er det en luke, der begeret med sæd plasseres, før det plukkes opp og registreres av fagpersoner på kontoret på den andre siden. Sædprøven settes rett inn i et temperert skap i 15 minutter og «vugges» frem og tilbake for å gå fra geléaktig væske til mer vandig. Deretter henter bioanalytikere ut prøven forsiktig og setter den under lupen i mikroskopet for å analysere pH-verdi, konsistens og sædcellenes bevegelser og utseende.
– Sånn skal det se ut! sier Niels Jørgensen (61).
Han er overlege ved Rigshospitalet i København, har jobbet med menns helse i over 30 år og var en av forskerne bak den omtalte studien i 2017.
I mikroskopet yrer det av liv; sædceller med ovalt hode og lange, rette haler svømmer målrettet rundt – og det er mange av de små sprinterne, som ser prikk like ut.
– Han som avleverte denne prøven, har neppe problemer med å bli far, sier Jørgensen.
I et annet mikroskop ser det langt verre ut. Under lupen er store, runde, svarte prikker, noen hale er knapt å se.
– Dere ser at hodet er helt rundt. De har ikke mulighet til å svømme mot målet.
- Han her vil aldri kunne bli far.
ET SAMFUNNSPROBLEM. Den nederlandske oppfinneren av mikroskopet,
Anton von Leewenhoek, skal ha fått sjokk da han i 1677 så at det svømte små vesener med hode og hale i sædvæsken – og oppdaget sædcellen.
Året etter ble funnet hans publisert i tidsskriftet Philosophical Transactions.
Spermier skal helst svømme fort og målrettet, ha ovalt hode og lang hale. Men det er mange barrierer som må passeres på vei til egget, og antall, bevegelighet og utseende gir ikke fullgod informasjon om de faktisk vil nå målet. Så hva forårsaker egentlig dårlig sædkvalitet – og hvorfor har antallet spermier sunket så dramatisk på så kort tid?
– Årsaken til at sædkvaliteten har falt så bratt på få år, er fortsatt et stort mysterium, men det er likevel mer avklart enn tidligere, sier Niels Jørgensen.
– Det pekes mer og mer i retning av at hormonforstyrrende stoffer har hovedskylden. Og dét kan ikke enkeltpersoner gjøre noe med. Å unngå overvekt, røyking og alkohol kan kanskje hjelpe noe. Men det er ikke svaret.
PÅ NORMALISERE ET TABU. «Jeg er en infertil mann. Sånn, nå har jeg sagt det høyt.»
Dét skrev Vegard Lunde
i en kronikk på NRK.no i slutten av april i år.
– Jeg ville normalisere et tabu, sier han, mens han lar datteren hoppe opp og ned på fanget ved kjøkkenbordet, mens hun skråler av glede.
Da han fikk beskjeden om at han var rammet av
azoospermi, sædcellemangel, følte han seg mutters alene gjennom infertilitetsbehandlingen – og etter hvert bruken av sæddonor. Ikke fikk han tilbud om samtaleterapi. Ikke kjente han andre menn som hadde erfart det samme. Og googlingen etter rollemodeller var resultatløs.
– Vi valgte privatklinikk fordi de tilbød tettere oppfølging, en opplevelse av at våre synspunkter ble verdsatt, og at vi ikke møtte ny lege og sykepleier på hvert eneste besøk, sier Lunde.
Infertilitetsbehandlingen foregikk i Norge, både gjennom offentlig tilbud og ved private klinikker. De vurderte Danmark da de skulle begynne søskenforsøk, så traff koronapandemien og det ble vanskelig.
Mens kona snakket åpent med familie, venner og ektemannen om det hun opplevde i behandlingen, forholdt Lunde seg taus og skjulte følelsene sine. Etter mye graving, kom han over den lille Facebook-gruppen
DI Dads, administrert av en amerikansk mann med to voksne donorbarn.
Der fikk han svar på mange av spørsmålene som svirret rundt i hodet.
– Jeg fikk først og fremst muligheten til å kunne tømme meg og snakke med andre som hadde vært i samme situasjon. Blant annet: «Hvorfor er jeg så påvirket av dette?» og ikke minst avklaringer rundt hvordan det oppleves å bruke donor for å kunne få barn.
Gruppen har også vært et fint sted å gå til for å dele erfaringer underveis.
– Situasjonen jeg sto i, er jo er ikke uvanlig, sier Lunde.
– Mange menn går gjennom akkurat det samme. Men vi må snakke om det. Normalisere det: Ja, slik dannet vi vår familie, men det er ikke et problem.
Selv brukte han fem år på å være åpen om det han så på som flaut, skamfullt, nedverdigende og skummelt. Han tror det er typisk for mange menn: Å late som alt er greit, selv om det ikke er det.
– Det første jeg sier til menn jeg snakker med i dag, er: «Sjekk din egen sædkvalitet!» sier han.
– Det er utrolig viktig, og kan spare deg for mye smerte.
Menn som får en infertilitetsdiagnose, får ikke tilbud om samtaleterapi som en del av behandlingsforløpet. Det burde man få, mener Lunde.
– Min fremste hjertesak er at alle menn og kvinner som får en slik diagnose, møtes med en ferdig booket time eller tre hos samtaleterapeut for å lære å sette ord på hva man føler i en slik situasjon, sier han.
– Å bli fortalt at man ikke kan få egne barn, er en veldig tøff beskjed å få.
MYSTERIET. – Årsaken til at sædkvaliteten har falt så bratt på så få år er fortsatt et stort mysterium, sier overlege Niels Jørgensen ved Rigshospitalet i København.
DEN SKUMLE LINKEN. Verst i verden står det kanskje til med sædkvaliteten i Norge, Danmark og Tyskland, ifølge overlege Niels Jørgensen. Hvorfor, vet man ikke.
– For over 20 år siden samarbeidet vi med de nordiske og baltiske landene om å undersøke sædkvaliteten hos unge menn, og fant at
den var dårligere i Danmark og Norge enn i Finland, Sverige og Baltikum, sier professor Trine B. Haugen (68), forskningsgruppeleder for Reproduktiv helse hos menn ved Oslomet.
Hun understreker at man ikke vet hvordan det stiller seg nå, siden undersøkelsen ikke er fulgt opp med tilsvarende studier i Norge. Men spesielt én ting bekymrer henne:
De siste ti årene har forekomst av testikkelkreft økt drastisk – Norge og Danmark er på verdenstoppen. Dette er nå den vanligste kreftsykdommen hos unge menn i Vesten. Årsakene til økningen og de geografiske forskjellene er fortsatt et mysterium, men:
– Man antar at denne krefttypen
kan ha en sammenheng med redusert sædkvalitet. Derfor har økning i testikkelkreft også ført til bekymring for sædkvaliteten, sier Trine B. Haugen.
DRAMATISK UTVIKLING. – Det er ingen tvil om at noe har gått galt i samfunnet vårt, sier Niels Jørgensen, og går med lange skritt for å hente en plansje som viser hvordan gode og dårlige sædceller ser ut. På veien passerer han to menn som venter på sin tur til å avlevere sædprøve.
I 2022 ble samlet fruktbarhetstall (SFT) målt til 1,41 barn per norske kvinne. Det er en kraftig nedgang fra 1,55 året før, og det laveste som noen gang er målt i Norge,
ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå. I Danmark er samme tall 1,55. For å opprettholde befolkningsveksten må tallet ligge på 2,1, forklarer Jørgensen.
– Det skaper feil balanse i samfunnet og er en dramatisk utvikling, når det blir langt flere eldre mennesker på jorden. Hvem skal forsørge meg når jeg blir gammel? Spesielt dramatisk er dette fordi utviklingen har skjedd så hurtig.
At vestlige menns sædkvalitet har falt med mellom 50 og 60 prosent de seneste 40 årene mener han er svært alvorlig.
– Hvis 40 prosent av menn har nedsatt sædkvalitet ut fra det ideelle, vil det ta lengre tid å få barn. Det får store negative konsekvenser for samfunnet. Det betyr ikke nødvendigvis at man ikke kan få barn, men at man får færre barn enn man ellers ville ha fått.
Overlegen påpeker at selv om mange menn med lav sædkvalitet fortsatt kan få barn, må man ha i bakhodet at sædkvalitet er en markør for helse.
– Menn med dårlig sædkvalitet får generelt dårligere helse enn menn med normal sædkvalitet. Dette kan vi leger bli flinkere til å forebygge i tiden fremover, sier han.
– Hvis vi klarer å forutse et problem som dukker opp om ti, 15 eller 20 år, kan vi bedre sikre en sunn aldring for mennene dette gjelder.
MANNEFALL? Forplantningsevnen er i fritt fall, skrev forfatter Niels Christian Geelmuyden (62) i boken «Spermageddon» fra 2019, som er oversatt til spansk, fransk, polsk, portugisisk og russisk, og handler om at stadig flere par er ufrivillig barnløse – eller strever med å få barn.
Etter å ha gått gjennom 1000 studier, jaktet han på svar på hvorfor sædkvaliteten i den vestlige verdenen er mer enn halvert på mindre enn 40 år.
I boken ramser han opp en mengde faktorer som mistenkes for å medvirke til dette: Arvelighet, alder, persistente organiske miljøgifter, sprøytemidler, tungmetaller, plaststoffer, solkrem, parabener, tatoveringer, fluor, vitaminmangel, meieriprodukter, kjøttkonsum, soya, genmodifiserte organismer, springvann, sukker og kunstige søtningsmidler, diabetes, overvekt og fedme, oppvarming, inaktivitet, søvnmangel/stress, mobiltelefoner og stråling, testosteronbehandling, legemidler, rusmidler, klamydia og lite sex.
Man kan jo undre: Er det noe som ikke tar knekken på sædcellene?
– De seneste årene, etter at jeg skrev boken, ser vi at mistanken i økende grad rettes mot plaststoffer. Og jeg burde nok også ha skrevet mer om de genetiske faktorene, sier Geelmuyden.
Han understreker at mennesker ikke er alene om å rammes.
– Vi ser samme tendens i alle artsgrupper: blant fisk, amfibier, insekter, fugler, reptiler og pattedyr. Hva som skyldes dette fallet i forplantningsevne, finnes det ikke noe klart svar på. Men i dyreverdenen kan man i alle fall utelukke faktorer som tatoveringer, alkohol, mobiltelefoner og stråling. Mye tyder i stedet på at det har noe med klima og miljø å gjøre, sier Geelmuyden.
– Fallet er kraftig, entydig og har pågått lenge, men det betyr ikke nødvendigvis kroken på døren for menneskeheten.
Han viser til en studie utført av den anerkjente fertilitetsforskeren Shanna Swan, som slo fast at
de fleste par vil ha behov for assistert befruktning innen 2045, om de ønsker seg barn.
– De nyeste studiene viser dessverre at fallet foregår vesentlig fortere og over langt større områder av verden enn antatt i 2017. Men det er ikke bare sædceller som har skylden for den bratt fallende fertilitetsraten. Også det at man i dag tar høyere utdannelse og venter lenger med å få barn, er medvirkende årsaker.
DEN LANGE PROSESSEN. Vegard Lunde og kona fikk barn, men ikke på naturmåten.
De er langt fra alene.
Infertilitet, som rammer 10 til 15 prosent av alle par i fruktbar alder, defineres ved at graviditet ikke inntreffer etter ett år med regelmessig samleie. Årsaken kan ligge enten hos kvinnen, mannen eller begge.
– Mange norske menn får vite at de har nedsatt sædkvalitet, men det betyr ikke at de ikke kan gjøre kvinnen gravid. Blant annet kan paret forsøke ICSI-metoden, sier familieterapeut Tone Bråten.
Hun jobber som terapaut og donorkoordinator ved Klinikk Hausken, Norges største private fertilitetsklinikk, har spesialisert seg på fertilitet og driver også nettstedet
Fertilitetshjelpen.
ICSI, «intracytoplasmatisk spermieinjeksjon», er en metode for assistert befruktning. Ved bruk av den vil embryologien hjelpe én enkelt sædcelle inn i egget med en tynn pipette. Dette foregår under mikroskop, krever spesialisert utstyr – og egget må være modent for å bli befruktet.
Om man ikke finner spermier i en sædprøve, kan operativt sæduttak være en mulig løsning – et lite kirurgisk inngrep for å hente ut sædceller fra testiklene eller bitestiklene til prøverørsbehandling.
Norske par får tre forsøk gratis i det offentlige.
– Lykkes ikke dette, kan man gå over til en privat klinikk og forsøke videre, sier Tone Bråten.
– Da ligger en «trepakning» på rundt 80.000 kroner. Blir man fortsatt ikke gravid, kan man reise utenlands. Mange par velger Finland, Spania, Danmark og Russland.
Siste utvei er donasjon. De offentlige sykehusene i Norge bruker nesten bare norske sæddonorer, noe som betyr at ventetiden kan bli lang, ofte opp mot ett år, mens private klinikker henter sæd fra store europeiske sædbanker i Danmark. Da blir ventetiden kortere.
– Når man kommer dit, merker vi gjengs over at infertile menn får lite bearbeidingstid. De sitter med mange spørsmål, ikke minst i forhold til bruk av donor. En donor høyner suksessraten for å bli gravid, så kvinnen presser ofte på. Og mannen sier ja, selv om han er skeptisk. Mange kan frykte at kona vil gå fra dem ellers. De tør ikke å si nei, men er ikke klare.
Mange menn føler på en stor sorg gjennom prosessen, forteller Bråten. De kan ikke få genetiske barn, men får ofte ikke tilbud om veiledning. Som terapeut ser hun den enorme nytten av den.
– Alle som går gjennom eggdonasjon, går gjennom veiledning, men ikke de som går gjennom sæddonasjon. Det er jo veldig rart at det skal være sånn. I begge tilfeller kan man trenge samtaleterapi for å komme gjennom prosessen på best mulig måte.
SÆDENS VENTEROM. Etter at sædprøven er avlevert settes den inn i et temperert skap og «vugges» frem og tilbake i 15 minutter for å gå fra geléaktig væske til mer vandig.
DEN VIKTIGE DONORPROFILEN. Da Vegard Lunde og kona fikk sitt første barn, valgte de selv donorprofil på den norske privatklinikken. Profilen matchet hans farger og en del av hans interesser og verdier. Donoren skrev også et brev, der han fortalte litt om seg selv.
– Vi vet litt mer om første donor, for eksempel at han har islandsk bakgrunn, og er glad i friluftsliv og trening. Men vi vet ingenting om den andre donoren.
Mellom 2019 (barn 1) og 2021 (barn 2) kom nemlig en regelendring. I dag er prosedyren slik at legen, etter samtale med paret, velger donor basert på fysiske karakteristikker som vekt, høyde, hud-, øye- og hårfarge, uten at foreldrene får vite noe som helst identifiserende om donor.
Fra 2023 kan også donorunnfangede personer her i landet som fyller 18 år, få vite hvem som er deres biologiske far.
– Når familien vår kanskje må forholde seg til en tredjeperson etter at jentene blir 18, synes jeg det er kjempeviktig at vi selv får velge profilen, sier Lunde.
– Vi som par har valgt hverandre som foreldre, hvorfor skal vi da ikke ha noe å si i valg av donor som på sett og vis blir en del av vår familie også?
SPERMIEDEBATTEN. Hva fallet i spermieproduksjonen skyldes – eller hvorfor det er geografiske forskjeller, klarer forskerne klarer ikke å bli enige om. De er heller ikke enige om hvor alvorlige konsekvensene kan bli. Og mange har vært skeptiske til WHOs grenseverdier for hva som er normal sædkvalitet.
– Jeg var selv med på å sette WHOs referanserammer tilbake i 2010, sier professor Trine B. Haugen, som har holdt utallige foredrag om grenseverdiene, i og utenfor Norge.
– Men at sædkvaliteten er innenfor referanserammene betyr ikke at du kan få barn hvis den er innenfor eller ikke kan få barn hvis den er utenfor. De er ingen fasit.
– Når Hagai Levine, Niels Jørgensen og deres forskerkolleger har kommet frem til at menn i dag bare har halvparten så mange sædceller som sin bestefar, er det et reelt problem eller et overdrevet problem?
– Det er bekymringsfullt at spermietallet faller, ikke minst fordi dårlig sædkvalitet er knyttet opp til testikkelkreft. Men det er fortsatt mye vi ikke vet, og det er stor usikkerhet rundt funnene fra disse studiene – derfor er det viktig med motstemmer, sier Trine B. Haugen.
– Det å telle celler kan synes å være enkelt, men vi har erfart flere ganger at det er betydelige variasjoner i resultatene ved ulike laboratorier når samme prøve telles.
I en debattartikkel i tidsskriftet
Fertility and Sterility i 2021 settes Levine & co. sin forskning opp mot tre kritikere: John T. Sigalos, Dolores J. Lamb og Alexander W. Pastuszak, som representerer anerkjente forskningsmiljøer i USA.
Sigalos, Lamb og Pastuszak kritiserer måten studien er utført på, mener at funnene kan være feilaktige og at kommunikasjonen er uheldig: «Å konkludere med at sædparametere er i nedgang kan føre til bekymring blant lekfolk for at menns helse blir dårligere», skriver de: Selv om det skulle være et bratt fall i menns spermiekonsentrasjon, er det likevel mer enn nok til å føre menneskeheten videre.
Trine B. Haugen mener imidlertid det er god grunn til å tro på at spermieproduksjonen faktisk har falt. Om den fortsetter å falle vet man imidlertid ikke, og studier i enkelte land har ikke kunnet vise nedgang. Professoren presiserer at det er viktig å være varsom med å trekke konklusjoner, og at det er behov for nye studier i årene fremover.
– Er det noe menn kan gjøre selv for å forebygge dårlig sædkvalitet?
– Det som er bra for den generelle helsen din, liker også sædcellene, sier hun.
– Lev og spis sunt, unngå overvekt, hold deg i fysisk aktivitet og ikke bruk anabole steroider. Å sitte å «breie seg» kan også ha en fordel. Studier har vist at menn som sitter stille i mange timer, for eksempel drosjesjåfører, kan være spesielt utsatt for lav sædkvalitet – uten at årsaken er klar.
DYREBART INNHOLD. Kun noen få dråper sæd skal til for å kunne fastslå om en mann har gode eller dårlige muligheter for å bli far på naturmåten. Når jobben er gjort, settes begeret i luken og plukkes opp av fagpersoner på kontoret på den andre siden av veggen.
ANGRER IKKE. – Da jeg så barna første gang, var det siste som sto i hodet genetisk slektskap. Jeg var mest bekymret for om de spiste nok, sov godt, var syke eller friske, og at de utviklet seg som de skulle. Jeg var – og er – rett og slett opptatt av om de har det bra, sier Vegard Lunde.
Slik han ser på det nå, er det eneste som skiller deres oppvekst fra andre barns, historien om jentenes unnfangelse – og at han må forberede dem på at de vil få anledning til å kontakte donor om de skulle ønske det.
– Jeg er mye tryggere i min rolle nå enn da diagnosen var fersk, sier han.
– Nå er jeg trygg på at jeg er nettopp «pappa», og opptatt av at det ikke er farlig i det hele tatt.
Han angrer ikke på at han valgte å stå frem som en infertil mann. Flere kontaktet ham også etter kronikken på NRK.no.
– Jeg syntes det var så stas å få tilbakemeldinger fra andre infertile menn at jeg umiddelbart besvarte meldingene. Jeg ville hjelpe. Men jeg hørte aldri noe mer, sier han.
– De følte nok fortsatt på skammen. D2
www.f-b.no
www.aftenbladet.no
www.asadoretxebarri.com
www.abc.net.au
www.balik.ch
