Jeg har mange ganger og i mange år undret meg på at menneskene er så egosentriske når det kommmer til å gi sin politiske stemme i valg.
Den virkelighetsoppfatningen har kanskje en sammenheng med:
Vi velter oss i dekadens og luksus, og klager mer enn noen annen nasjons befolkning mens vi stadig legger på oss, fysisk og finansielt.
Hvis du og de du omgås velter seg i luksus, er det kanskje litt vanskelig å oppnå reell forståelse for at for mange av oss, så er det å få endene til å møtes en reell utfordring i hverdagen, at pengeboken ikke er en kilde av overflod, men snarere en kilde til bekymring. For meg er noe så grunnleggende som egen bolig langt utenfor økonomisk rekkevidde, på tross av fullført høyere utdanning og fast jobb med en gjennomsnittlig arbeidsuke på mellom 50 og 60 timer. Ei heller har jeg råd til ny bil, sist jeg var på ferietur (mer enn en helg og/eller utenfor skandinavia) var i 1997 og jeg kjøper fortsatt familiedeig istedet for ordentlig kjøttdeig. Det plager meg ikke nevneverdig, så lenge jeg får endene til å møtes er jeg fornøyd, men jeg synes det er arrogant å hevde at de som lar egen velferd veie inn under stemmegivning er egosentriske. Slike påstander kommer da også som oftest fra de som selv ikke har noen bekymringer i forhold til egen velferd.
Og slik verden og Norge utvkler seg i disse dager ser det vitterlig ut til at om i underkant av 4 år kan vi stille oss selv til utstilling som et av de mest høyrevridde nasjoner på kloden.
Det var en oppsiktsvekkende påstand. Realiteten er vel heller at Norge er det suverent mest venstrevridde land i hele den vestlige verden. Hele vårt politiske spektrum er langt til venstre for det politiske tyngdepunktet i resten av Europa. Realpolitikken til feks Tony Blair hadde i norsk sammenheng vært så mørkeblå at han ikke hadde fått støtte i noe parti på stortinget.
Norge er det landet i den moderne verden med den suverent største offentlige sektoren, de minste lønnsforskjellene, det største statlige eierskapet på børsen, de sterkeste fagunionene, de høyeste skattene/avgiftene, den rikeste staten, det mest omfattende byråkratiet, den mest proteksjonistiske primærnæringspolitikken etc.etc. Nesten hele den norske industrien, alle de store selskapene, er helt eller delvis eid av staten. Realpolitisk har vi befunnet oss et sted imellom vesten og østblokkene siden 60-tallet, grunnen til at det for oss har fungert, i motsetning til øst-Europa, skyldes trolig ene og alene oljen.
Hvis vi skal tilnærme oss resten av den vestlige verden realpolitisk, betyr det stoooore skritt i retning høyre.
Hvis de tidligere østblokklandene blir med i EU og ikke vi, så står trolig Norge igjen som den mest
venstrevridde nasjonen på hele kloden (med mulig unntak av Cuba og Venezuela).
) Sett at dette bevirker et svært anstrengt arbeidsforhold der fraværet er høyt og arbeidsinnsatsen svært variabel. Sett at dette pågår gjennom år. når det etterhvert eskalerer finner ikke legen annen råd enn å anbefale uføretrygd, til slutt. Dette er faktisk et relativt normalt scenario. Selvsagt vil dette gjøre store endringer i de aller flestes privatøkonomi. Og strengt tatt er man arbeidsfør NÅ OG DA, og ønsker dermed å bidra med det man kan. Ergo blir første spørsmål: Hvor mye kan jeg jobbe uten at det går ut over trygden? For om de ikke får noe inntekt får de seriøse problemer med å betale regninger, men jobber de "for mye" ender det jo strengt tatt med at de "jobber gratis". Nå kan man sikkert diskutere moralen i dette, men jeg tror nok mange føler at det blir litt feil....
