Skal utdype litt:
For oss som ikke frekventerer kontrollrommene i diverse lydstudioer, er det uansett et bevegelig mål å få til lyden "slik den var i studio".
Det hjelper heller ikke å vite at:
1) Lyden av instrumenter spilt i studio vil også bli spilt inn gjennom en mikrofon og komme ut av studioets egne høyttalere, som jeg har forstått også er mer eller mindre nøyaktige.
2) Deretter vil lyden ha blitt manipulert i det vide og det brede, både i mikse- og i masteringfase.
3) Endeproduktet, dvs. lydfilen, som serveres oss endekonsumenter kan være forandret til det nærmest ugjenkjennelige ift. "slik den var i studio".
IMO vil lyd-endeproduktet i beste fall gjengi artistens/produsentens oppfatning av hvordan den spesifikke musikken skal låte.
Nuvel. Så kommer vi til gjengivelsen:
Hvis du er enig i premissene mine, virker det rimelig at man har stort slingringsmonn mhp å gjengi det lydproduktet man nå engang har i hendene. Å tro at man skal klare å gjengi musikken slik "den var i studio", blir å jage en illusjon. Fremdeles IMO.
Da gjenstår det forsåvidt bare å gjengi musikken "slik man selv tror den låt i studio", da med slingringsmonn for forskjellige høyttalerprinsipper, annet utstyr, oppstilling, rom, osv, osv.
For egen del foretrekker jeg at det er et visst samsvar mellom musikernes/produsentenes musikkvisjon og det som kommer ut av høyttalerne i tkr Towers, men jeg tilstår gjerne at jeg liker en ørliten "festkul" i bassen, uansett hva produsenten har ment, og at det ligger en liten trafopreamp- emulasjon i mellomtone/diskant uansett hva jeg spiller.
Kall det gjerne min visjon.
Og her kommer DSP inn: Det å kunne forutsigbart og reproduserbart tweake lyden etter forgodtbefinnende er noe som best, enklest og billigst lar seg gjøre med DSP.
mvh (en overraskende lydfilosofisk) tkr