Ja, jeg ante nok at din heteroseksualitet strekker seg forbi meg. Så det er vel heller homoverden som skal felle en tåre. :'(
Husker godt det fine bildet av deg i bunad, du var som alltid til å spise opp. Tror ikke jeg hadde trengt drikke til heller. Slafs, slafs.
Jo, du det gikk slettes ikke verst, og nå har jeg altså vært på min andre mannedate på 18 år, og denne gang uten å pule. Så nå kan jeg trygt si at halvparten av gangene har jeg aldri sex på første date. Det er jo en formidabel økning får vi si.
Jeg måtte nok se mine fordommer bli gjort til skamme.
Etter mange bilder fra han visste jeg jo han var veldig vakker, som så mange fra Venezuela.
At han var oppgående med solid jobb og orden på livet sitt synes jeg også kom frem av de månedene vi har drevet å chattet.
Men jeg var litt skeptisk for han er litt kort i meldingene sine og de er few and far between. Har nok syntes han virket litt kjedelig og veldig lite romantisk. I alle fall i forhold til min lidenskap, jeg må ha litt passion i kvardagen.
Men han var veldig hyggelig og praten fløt så lett i dag. Masse humor, masse varme, og han har tenkt en og annen tanke i sitt liv - og han var kjempeåpen, og da blir jo jeg det samme tilbake. Det var et trivelig selskap å være med, ingen pinlige tause pauser, men vi delte begge av det som var viktig i våre liv her og nå, og hva som har vært med på å forme oss til dem vi var blitt, og hva vi ønsker oss av livet videre.
Og - takk og lov - han var ikke pågående seksuelt. Det har det heller ikke vært noe av i den tiden vi har hatt kontakt. Ingen dickpics og heller ingen nudes.
Ok, ett og annet i boxeren, men det er innafor i min innskrenkede verden. I homoverden kommer det dickpics og det som verre er om ikke daglig, så i alle fall nesten daglig. And it always turns me off.
Og - der måtte jeg jaggu bite i gresset - han er jo kjemperomatisk. Hvordan kunne jeg egentlig tro noe annet med en latino? Han er jo full av lidenskap, men viser det ikke på meldinger, jaffal ikke til meg. I dag så viste han varme og hengivenhet så det holder. Tillit og fortrolighet. Fin fyr, som bryr seg om sine. Han har masse å gi, og byr på seg selv. Mea gusta.
Jeg foretok selvsagt en grundig psykiatrisk utredning av han og brukte alt mitt kliniske skjønn og min faglige erfaring, men fant ingen sikre tegn på alvorlig psykisk sykdom. Dette var ikke minst viktig med tanke på det takraset jeg utsatte meg for i vinter. Der ønsker jeg ikke å gå mer.
Gode Gud, måtte det gå finingen godt, for han er en sjel uten evne til å ta godt nok vare på seg selv.
Og jeg maktet det heller ikke, selv så glad jeg er i han og selv så viktig har er for meg. Kjærlighet setter fri og kjærlighet heler, men ikke alle. Ikke min kjærlighet i alle fall.
Vel vel, mye bra i dag. Det meste. Men ingenting er bare godt, det er også alltid utfordringer.
En side er det seksuelle. Vi er begge top, som det heter i følge den lokale dialekten. Det betyr at vi ikke er så glad i få kuk opp i rumpa, men vil heller putte den opp i andres.
Jeg har jo selvsagt prøvd å være bottom, men kun med menn jeg har vært veldig glad i vel og merke.
Det kan være godt, men som oftest grenser det til mer ikke-så-veldig-vondt. Og sex skal jo være mer enn bare fravær av smerte.
Så der har vi en utfordring.
Så har han en eks som han ikke er ferdig med. Et langvarig forhold, som har betydd mye for han, og som han ikke er klar til å koble seg av - men heller ikke på.
Jeg vet hvordan det er; det er dype, kraftige følelser som ikke så lett lar seg disiplinere. De lever sitt eget liv om man vil det eller ei.
Og denne eksen kommer om en uke. Og med tanke på mitt naturlige talent for sjalusi - jeg er raus med det meste i livet, og deler gjerne, men ikke mine kjærester - så bør jeg ikke knytte meg for tett før fortiden hans er tilbakelagt eller den blir begynnelsen å en ny fremtid for han, og jeg går videre med mitt.
Så her gjelder det å vente og se.
Det tredje punktet er uløselig, tror jeg.
Han vil så gjerne ha barn. Noe jeg forstår. Jeg har jo opplevd det selv og det er ingenting som kan måle seg med det å være far. Ingenting. Det har vært det største i mitt liv.
Men, jeg er snart 60, og verken vil, ønsker eller orker en ny runde med unge. Det er et helvetes slit de første årene. Mest glede, men også mye slit.
Drømmen min var å få to, og jeg fikk én (jaffal som jeg vet om).
Og det har gått så bra med han så langt, at jeg er full av takknemlighet for de vi har oppnådd sammen.
Men jeg er ikke innstilt på en ny runde. En unge skal ikke ha en far som tror han er i grava når ungen står konf. Det holder bare ikke.
Selvsagt ville jeg ikke vært alene med ungen, og han hadde hatt den andre faren - yngre og sprekere, men likevel.
Den ser jeg ikke løsningen på.
