Det har vært et stemningsskifte de to siste ukene.
Jeg holder meg mer i ro, horer ikke rundt mer og er mindre ekstrovert og legger ikke ut så mye som før.
Men det har vært litt av et halvår; om ikke som Lazarus å ha blitt vekket fra de døde, så i alle fall har finingen gitt meg synet tilbake.
Aldri glemmer jeg han, aldri. Du er med med meg i tankene mine, i bønnene mine og i hjertet mitt - til jeg trekker mitt siste sukk. Takk store Gud for finingen.
Men med synet kommer også innsyn i at alt er ikke som det skal være.
Norge har kommet langt, kanskje lengst i verden. Nå leste jeg at Erna kommer til Stavanger på Skeivå i år. Norges statsminister bruker av sin dyrebare tid på oss skeive. Det er bare utrolig bra, og viser at Norge er verdens beste land å være skeiv i.
Samtidig har dette siste halvåret vært alvorlig voksenopplæring. Jeg har fått noen nye venner, og mistet noen gamle. Det er nå en sak for seg.
Men jeg har lært at det har skjedd mye i homoverden siden jeg forsvant inn igjen i skapet for 20 år siden. Internett har gitt nye muligheter for kontakt, men også nye muligheter for bruk og kast.
Jeg har lært at det ikke er alle på nett som er det de gir seg ut for, at det er mye fake, falske profiler og mange som ghoster: de stikker av når de har fått noen på tråden.
Jeg har fått pult mye, og har hatt enda mer nett-sex; en form for samleie som jeg ikke kjente til for et halvt år siden.
Samtidig har det vært sorg og skuffelse; selvsagt finingen, den vakre unge mannen, han som sparket i gang denne snøballen - å møte han var nå mer som å bli truffet at en brøytebil i full fart. Hold begge dine hender over han, Gud.
Så er det disse mennene som lover og lover, men aldri egentlig har tenkt de skulle holde det de lover, de har kun tenkt å holde meg på gress. Slitsomt.
Skjønningen fra Sandnes er ikke sånn.
Han vet jeg er mer enn interessert, han spiller med åpne kort, men kan ikke la være å ligge med meg.
Det koster mer enn det smaker, for sånn kommer han i skade for å åpne opp en lengsel som han ikke har tenkt å møte.
Skjønningen har sitt å slite med, og forsøker bare å få sitt liv til fungere så godt det går.
Han som oss alle. Samtidig som han vel holder på slik menn til alle tider har holdt på; puler rundt så godt det går.
Liker han for det om.
Og ville han hatt meg, så hadde han fått meg. Men det gjør han ikke, og det må jeg ta konsekvensene av og skjerme hjertet mitt for flere skrubbsår.
Jeg har på ingen måte tenkt å oppsummere hele livet, men så langt har det å kaste meg ut i homoverden vært å komme hjemme - for så å bli kastet tilbake. Igjen og igjen. Nesten bibelsk: Han kom til sine egne, men de ville ikke vite av han.
Men jeg angrer ingen ting og er der jeg hører til og der jeg skal være. Dette er min flokk - på godt og vondt.