Jeg er som jeg er og jeg driver på som jeg gjør. Alle skjønner hvilket liv jeg lever. Welcome to my world. Jeg horer rundt og har meg. Og jeg digger det.
Men det ble litt mye mas her i tråden.
Kan være jeg skal roe ned hva jeg skriver - men aldri roe ned livet jeg lever. Aldri roe ned kjærligheten.
Og aldri om anonyme på et hi-fi-forum, skal få drevet meg til å leve annerledes enn det som er meg.
Det er ikke er inne i et fjernt hjørne av et forum som ingen har hørt om at kampen står. Og det er ikke noen her som skal få knekt meg.
Jeg har meldt meg til tjeneste for FRI, det er min flokk og de skal sloss sammen med meg. De tar jeg korreks av.
Kameraet er i Ungarn til reparasjon, derfor ingen bilder. Og uten bilder er det ikke like mye å poste.
Veldig kjekt seminar i Oslo sist uke; Homotoleransen gjør det vanskeligere å være skeiv; under toleransens klamme omsvøp tilsløres det at fremdeles er minoritetsstress og at de som vokser opp og kommer ut i dag likevel er annerledes og har en kamp og trenger å finne sine egne ord for hvordan og hvem de er; derfor dukker det opp nye ord og begreper; skeiv, polymorøs, panseksuell, gender fluid og what not.
Hvert menneske trenger å finne seg selv, og sette sine egne ord på seg selv - og ikke bare ta til seg en allerede gitt kategori, enten den er homo, hetero, lesbisk eller bi. Derfor alle de nye kategoriene.
Møtet på Riksen gikk over all forventning, og nå var plutselig alle dører åpen for min pasient. Rikshospitalet, uforutsigbart som alltid. Men fint møte med ledelsen, og komplimenter fikk jeg for antrekket. Svak for smiger som jeg er, så glatter det over mye faglig svakt arbeid.
Mens jeg gikk rundt i Oslo og så alle studentene virvle rundt i gatene, så kunne jeg ikke fri meg fra å se etter finingen. Fant han selvsagt ikke.
Men ett eller annet sted er han i mylderet, ny og sikkert overveldet av alt det nye - og jeg håper han klarer seg.
Det ber jeg om. Pass på han, Gud. Han kan klare seg, han må klare seg. Det er den draumen me bær på, at noko viduderlig må skje. At berget skal åpna seg.
Men verden er rar, og det er også jeg. Har hatt sommerfugler i magen siden lørdag.
Fire timer close encounter med den damen jeg har elsket dypest av alle damer. I jaffal 16 - 17 år.
Og føkkings, faens forpulte lille verden, det viste seg fort at hun, hjertevennen, har vært finingens lærer de siste årene.
Jesus Maria, det ble nesten too much.
Hun som jeg, hadde begge samme oppfatning av han; han er en liten fugelunge som har falt ut av reiret sitt, oste av udekte omsorgsbehov og samtidig avvisende til de hender som ble strukket ut til han.
Så var hun nok ikke like overbevist om at han var så vakker som jeg i min forelskelse vil ha det til. Hehehehe
Men jo, finingen er uvanlig vakker. Han er überskjønn, ellers hadde jeg ikke falt for han. Jeg elsker kun vakre menn. Hhehe.
Nå har hun og jeg noe på gang - igjen.
At livet, og ikke minst underlivet, skal være så innfløkt... Føkk at det skal være så flokete.
Men jeg vil ha henne, vil det. Vi har prøvd mange ganger, og det har alltid endt i elende. Men kanskje denne gang. Kanskje denne gang. Må sikte høyt, men ikke for høyt.