Hver gang kona nevner at vi må til IKEA knyter det seg i magen. Bare ordet IKEA fremkaller brekningsfornemmelser hos meg. Ikke det at jeg syntes varene i seg selv er så forferdelige, men det er hele konseptet som ikke tiltaler meg. Alt fra mas med parkering, hysteriske gamlinger og venninnegjengen (som akkurat har flyttet sammen) som styrer sin handlevogn hensynløst mot neste reol eller nyskilte kvinner og menn som panisk handler inn kjøkkenutstyr og håndklær, til kafeen med sine svenska kjøttbullar. Og nå, all julepynten med sitt stereotypiske snitt og industrielle karakter som prikken over i-en.
Er det bare meg eller?
Bare si det, jeg kan tåle det. Burde jeg gå inn i terapi for å overmanne min IKEA frykt?
PS. Kona har ei venninde som elsker IKEA. Kan bruke timesvis på å gå rundt og kikke og småshoppe. Opptil flere dager i uka. Jeg sliter virkelig med å forstå.
Er det bare meg eller?
Bare si det, jeg kan tåle det. Burde jeg gå inn i terapi for å overmanne min IKEA frykt?
PS. Kona har ei venninde som elsker IKEA. Kan bruke timesvis på å gå rundt og kikke og småshoppe. Opptil flere dager i uka. Jeg sliter virkelig med å forstå.