Hjertelig takk, awe. Det var varmende ord på en mørk og fuktig novemberkveld.
Nå som musikken til fulle er tilbake i stua, er det selvfølgelig ikke til å unngå at entusiasmen og formidlingsiveren også kommer snikende igjen. Det er en livgivende følelse, og det er ikke første gang jeg føler at musikken får sola til å bryte fram bak en sky for meg. Langt ifra!
Akkurat som det er både motiverende og godt å få litt liv i tråden igjen. Nesten en rituell følelse.
Jeg kan riste oppgitt på hodet over mye på hfs. Endeløse kabeltråder som avler enda mer av den samme deprimerende sorten, ørevoksbrigaden som innbitt hevder at det ikke er forskjell på noen ting, oscilloskopkameratene som synes vi alle burde synge målekurvenes pris, eller off-topic-frontkjemperne som diskuterer Trump, orkideer, feminisme, rasisme eller Holmenkollbanens innvirkning på hakkespettens rugevaner med den samme overlegne selvfølgelighet. Men når sentralen er på sitt beste, som når gamle venner, forbundsfeller, kamphaner og gode sjeler med felles lidenskap stikker innom i tråden og bidrar med tanker, råd, kommentarer og betraktninger, da er denne litt aparte subkulturen vår et godt sted å tilhøre.
Da er det ekstra godt å være tilbake.