Det var da som faen!
Etter en relativt grundig omtalt runde med rørforsendelser som tar ekstra lang tid fram eller destrueres av posten, var lykkefølelsen ganske påtagelig i helga. Alt spilte alldeles fantastisk, den nye ampen leverer så det virkelig holder,og førjulsfryden var til å ta å føle på.
Legg merke til at jeg skrev «var».
På fredag begynte nemlig mitt eksepsjonellt vellydende CEC-drivverk å hikke. Den insisterte på at selv nye skiver var hakkete, og Dylans «Time out of mind» ville den ikke spille i det hele tatt. Ikke at det er noen diger katastrofe, for den har jeg på vinyl også. Men vakuumpumpa til Bergmannen trengte en liten justering, så den er ute av huset akkurat nå.
Så jeg tok en telefon til den alltid like hyggelige Terje hos Audioaktøren, og fikk vite at dette handler om en baggis med motoren. Del må bestilles, riktignok. Slikt tar jo tid. Er deg ikke typisk!
Fem minutter senere ringer Hallvard fra samme firma og kan fortelle at han skal levere noe rett borti gata her, og gjerne kan ta med drevet mitt til Horten i samme slengen.
Jeg svarer at det ikke er nødvendig, siden drevet faktisk virker, det bare krangler litt. Og det kan heller stå her og være litt kresent til delene ankommer enn å stå uvirksomt i Horten. Etter å ha vært uten amp en stund er jo ikke det så rart..
Og det var jo faktisk riktig at drevet virket. Men etter å ha snakket med Hallvar i etpar minutter, gikk jeg for å sette på en skive. Det var mindre enn en halv time siden siste lytt, og nå var «no disc» det eneste jeg fikk opp i displayet, uansett hva jeg gjorde og hva jeg forsøkte å spille..
Status akkurat nå er at det ikke er en eneste kilde som er i orden i huset.
En venn av meg pleier å si at det å ha et kostbart anlegg er plagsomt likt det å drive med veteranbiler. Fortrinnsvis italienske eller britiske. Det er ofte noe som krangler. Vanligvis har jeg avvist den holdningen, men i dag tror jeg jaggu han er inne på noe...
