-HP-
Overivrig entusiast
- Ble medlem
- 07.11.2005
- Innlegg
- 512
- Antall liker
- 128
Bifalles. Hvorfor er de som lever av ørene og fortolkning av resultater så ydmyke rundt egne evner, mens de som driver med hifi tildels så bastante? Er det slik at alle de "dårlig utrustede" bli lydteknikere, musikere, lyddesignere, mens alle de virkelig vel-utrustede blir hifi-friker?
-k
Det bunner vel gjerne i at kunnskap gjør ydmyk. Et ordtak sier jo at jo mer man vet, dess mer skjønner man at man IKKE vet En annen ting er at kunnskapen gjør en klar over at årsakssammenhenger ikke allid er så enkle som man skulle tro.
Har en bok av Trond Schjerven som heter "Lydproduksjonsteknikk". Og der blir det hele tiden presisert at måleinstrumenter aldri vil kunne erstatte hørselen. Men like fullt er måleinstrumentene nødvendige, ettersom hørselen ikke er "presis" nok.
Jeg har ikke verdens enkleste lytterom, og jeg jobber fra tid til annen med å forbedre det. Dette gjelder særlig reflekser i diskanten, noe som har stor innvirkning på lokalisering av fantomlydkilder i lydbildet. Og ofte tenker jeg at jeg gjerne skulle hatt et goneometer for å se hvordan lydbildet EGENTLIG "ser ut". Jeg hører jo så mye rart
Da jeg kjøpte min siste signalkabel for ca 10 år siden, så hørte jeg forskjell fra den gamle - syntes jeg iallfall da. Nå vet jeg godt at kabler måler - og dermed låter klin likt. Så jeg kan ikke forklare denne påståtte forskjellen med annet enn at jeg innbilte denne forskjellen. Det må også nevnes at den forskjellen jeg mente å høre var forbausende lik den forskjell selgeren sa at jeg kom til å høre
Et par andre eksempler på måling vs. opplevelse:
En økning på 3 dB er en fordobling av den reelle lydstyrken. Men lytteren vil ikke oppfatte noen fordobling før man har lagt på ca 10 dB.
Hørselen er ikke lineær. Dette vil si at når man spiller høyt vil man oppfatte andre frekvenser som "fremtredende" enn når man spiller lavt, selv om signalet er det samme i begge tilfeller