Litt trøtt og melankolsk i dag, så jeg trenger en tankevekker og setter på Ellington's utrolige Jazz-symfoni "Black, brown and beige" - et slags musikalsk tonefølge til negrenes historie i USA...
Verket ble oppført kun tre ganger i løpet av 1943, og fikk lettere blandet mottagelse. Som seg hør og bør, midt i det Golden Era of Swing...
Det var ikke mye rom for saker utenfor den opptrukne sti på den tiden, så Duke tok en skikkelig sjanse med dette stykket.
Dette var ikke akkurat dansbar musikk, men et stykke til ettertanke og generell opplysning. Når man spiller dette i dag, så slår det en nok en gang hvilket geni Ellington var. Musikken er umiskjennelig Ellington, og kunne nærmest vært skrevet i dag. Fantastiske stemninger innimellom.
Dette er en "nerbantad" versjon av den opprinnelige symfonien, innspilt i 1958.
Edit; Ikke la dere lure av det "teite" coveret, musikken er glimrende.