Dersom man setter sammen en gruppe med livstrøtte mennesker og gir de fritt spillerom i et nesten fullsatt spektrum, hva kan man egentlig forvente?
Som den heller enkle sjelen jeg er så tenker jeg at et band skal underholde. Det er egentlig så enkelt, man skal ha lyst til å pule og drikke øl, og selv om det oftest blir med øl så har det vært vellykket uansett.
I kveld ble det ikke slik. Nå var forventningene skrudd ned, faktisk helt av, likevel så var det vanskelig å engasjere seg. Kan jo være jeg ikke forsto settingen, men heldigvis så kom det en pause. Sier sitt. Et band som trenger pause på et kvarter.
Klar for omgang to. Noen hadde fått kjeft i garderoben og med god grunn. De skal virkelig ha for å prøve å virke engasjert. Men til tross for noen heller dvaske trommeslag og en gitarist som omsider la vekk fiolinbuen ( ja. Han spilte el-gitar med fiolinbue) så ble det litt med det.
Hva har jeg sett? En kar som heter Sigur Ros. Han fyller altså spektrum.
Kunne jeg forventet mer eller annet? Neppe……
Heldigvis var jeg i godt selskap med en blid totning. Det var nok kveldens høydepunkt. Dessverre.