Akkurat nå Messiaens fuglekatalog med Ugorski på DG. Bra saker. I går kjøpte jeg mye bra, brukt vinyl. (Sorry, no Instagram.) Brahms' symfonier/VPO/Kertesz/Decca (supre saker på alle vis), Vasarys Chopin-boks på DG (mange av disse tolkningene gir virkelig gode musikkopplevelser), Marie-Claire Alain i Francks orgelverker på Erato (en referanse mht. instrument (Cavaille-Coll, Saint-Francois-de-Sales, Lyon), tolkning og naturtro lyd (70-tall!)) osv. Kjempestas. Men et problembarn er det gjerne i ungeflokken, og denne gangen heter det Barbirolli/Halle i Sibelius symfonier. Hverken lyd eller orkester holder mål, til tross for engelske presninger. Orkesterspillet er så rufsete at det kommer i veien for musikken. God dirigent, kjent, profilert orkester og vinylens glansdager på selveste EMI, men nei. Skrekkeksempel: 2. symfoni, 1. sats. Bevares, det finnes en del å glede seg over også, men poenget er at teknisk standard slett ikke var den beste alltid. Var Barbirolli så opptatt av sin egen tolkning at han glemte grumset? Og hva med produsenten? Hm.