I dag har jeg lyst til oppsøke periferien av synsfeltet for klassiskinteresserte. Dels fordi det finnes interessant musikk der, dels fordi det kan utfordre egne, og kanskje andres, tanker om hvor det er verdt å bruke tid på å lete.
Alexander Ernst Fesca (1820-1849) er vår mann i gråsonen. Vi vet litt om ham: Hans far, Friedrich Ernst Fesca, er mer kjent enn sønnen både som utøver og komponist. Svake lunger hadde de begge. Junior ble bare 28 år, og mye tyder på at helsen var redusert de siste seks årene. Robert Schumann fanger med treffsikkerhet opp både svake og sterke sider ved musikken hans: Først anerkjennelse og forventning, senere skuffelse og utålmodighet.
I 1842 skrev han den første og langt beste av sine to septetter. Beethoven, Ries og Hummel hadde allerede levert flotte verker i dette formatet, men unge Fesca finner sin egen vei. Fra første tone er det uiomståelig driv, ektefølt alvor og begavet, utviklet kreativitet. Ekte vare. Først i fjerde og siste sats finner vi tegn på sviktende gjennomføringsevne.
Et annet poeng her er at han virkelig får en fair sjanse gjennom fremragende utøvere og førstklasses produksjon. Topp musikere som åpenbart mener de har funnet en perle, spiller så lidenskapelig engasjert at jeg også rives med. Linos-Ensemble og CPO er ofte førende i slikt repertoar.
Det er mye å hente for den som leter. Jeg antar at jeg har spilt Fescas septett nr.1 op.26 i c-moll bortimot 10 ganger. Det er mye. Rundt fem timer med musikkopplevelse over de siste to, tre årene. Jo, dette verket falt unektelig spesielt godt i smak hos meg, men det har vært mye klassisk utenfor allfarvei i en del år nå som gir glede. I tillegg øker det opplevelsen av kjernerepertoaret, fordi en skjønner mer av hvordan ideer, stil og form utvikler seg.
CPO-katalogen finnes som regel enklest og totalt sett rimeligst hos JPC.