Mahlers 3. river temmelig effektivt ned min aldersbefengte hang til kammermusikk og tilsvarende måteholdenhet mot storslått orkestermusikk. I den symfonien finnes det like mye mikrokosmos som makrokosmos. Og posthornet, forresten, må gjerne være diffust, som en stemme fra det fjerne - et eller annet mystisk sted mellom fortelleren og forfatteren/komponisten i denne fortellingen.
Boulez var og er en av de store Mahler-dirigentene. Han har også bidratt entydig positivt i min selvpålagte Stravinsky-hestekur mot kammermusikalsk ensidighet, ikke minst i
Le chant du rossignol:
Mer ekstrem blanding av komedie og tragedie er ikke så lett å tenke seg.