Gamle Supraphonplater kan lyde litt tynt ja. De gjenbrukte og gjenbrukte gammel vinyl og kvaliteten ble jo dårligere og dårligere for hver omsmelting.
Interressant. Her fant jeg nylig en dublett, og ville testspille igjen for å velge hvilken som skal beholdes.
Wieniawski og Glazunov fiolinkonserter med Ida Haendel, dirigent Vaclav Smetacek. Supraphon 1965.
Overaskende dukker det opp en rød og en blå, identiske omslag og samme nummer, begge stereo merket med 1965.
Begge kommer fra samme samling, en musikkfamilie i flere generasjoner. Av nummermerking på cover vet jeg at den røde var gamlefar sin, ingeniør og amatør-kammermusiker. Blå tilhørte datter, pianist og musikklærer, hun som forærte hele den doble samlingen til meg. (Hun som fortalte festlige historier om sine møter med Øyvind Solaas, Harald Sæverud og Arne Nordheim mens hun kjederøykte og jeg sorterte platene for henne. Minne for livet)
Den røde er mer slitt, og støyer mer, selv om jeg har vasket den, men låter feitere og rikere.
Blå låter slankere og nyere, men begge så bra at jeg beholder begge. Og som kuriositet.