|
Klassisk; hva hører du på nå?
- Trådstarter berxter
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Enig med deg i dette ja. Og BTW også i at Haitink stort sett er stor i Shostakovich (hans nr 15 er uovertruffen).
Selv om jeg ikke er alt for glad i disse megasamlingene (jeg har fortsatt alt for mange av disse liggende delvis uspilte) er det en god greie at de presenterer deg for ukjent stoff som du ellers aldri ville ha hørt (kvartetter av Wernick og Harbison, og en samling fine sonneter for sopran og kvartett av Weigl) og kjent stoff som man ikke har hørt på til dels særdeles lang tid (Kunst der Fuge, de første 3 Shostakovich kvartettene, klarinettkvintettene av Brahms and Mozart). Bare for å nevne noe fra den siste ukens spilling av den siste versjonen av Emerson kvartetten komplett. I en travel pensjonisthverdag har det en periode vært begrenset tid til å sette seg ned med musikk.
Prøver også innimellom å avslutte Ricercars Masters of German Baroque settet på 31 CDer. Har kommet til S, Schutz skivene har blitt spilt i det siste så det nærmer seg slutten.Sist redigert:
Hadde framme Haydns Lerkekvartett i går med Ungarerne, på en slik The Great Musicians 10” LP. Anbefaler å kjøpe plater i serien om du kommer over dem. Ikke all musisering er av beste kvalitet, men inkluderte liner notes er alltid lærerike, vel verd å ha som lesestoff til andre innspillinger.
Se hva jeg fant hos den lokale bruktsjappa for et par timer siden! 17 av denne serien, og alle ser uspilt ut. 20 kr/ stk var en grei pris, og nå må jeg vel til å plukke ut de andre fra hyllene for å se hvor langt mot totalen jeg er. Sikkert et par dubletter, og like sikkert en god del manko; i motsetning til ottone var jeg ikke på hugget da de ble utgitt. Kan jo ikke rett og slett gå forbi en sånn fin bunke
.
Fin serie det der, @berxter. Ikke alt er top notch men gjennomført bra og interessant historisk.
Jeg har ment og påstått at jeg har hele serien, men faktisk har det manglet en i flere år. Den har vært umulig å finne tak i.
Inntil for få uker siden da det dukket opp en på discogs i USA. Den nølte jeg med å bestille på grunn av veldig høy frakt. Men faktisk dukket den opp i forrige uke hos et norsk antikvariat, og den ble bestilt og er på vei.
En av de siste LPene i serien, fra 1985. Ukjent musikk for meg, og desto mer interessant. Da kan jeg igjen hevde at jeg har alle.
Jeg har som berxter vært litt rundt og kom hjem med en fin bunke plater i dag, som alltid på utkikk etter Karajan og Mütters 1980 innspilling av Beethovens fiolinkonsert.
Alle gode ting er tre, på det fjerde skal det skje (hvis vi ser bort fra sonaten).
Jeg begynner å ha en del forskjellige innspillinger av konserten, vet ikke helt hvorfor jeg liker den så godt, men fin er den og treffer godt.
I skrivende stund er det Stern og Bernstein som ligger på spilleren, så kommer Karajan og Mütter senere i kveld.Sist redigert:Da skal du vel i Olavshallen den 11/4-2024 og høre Gil Shaham spille den med TSO @Lancaster ?Siden vi snakker om fremtidige konserter, jeg er sjelden tidlig ute med å sikre meg billetter siden livet tidvis er travelt og lite forutsigbart. Men Rosendal i august, Katia Kabanova i Grieghallen i november, og neste års avslutningskonsert i festspillene 5.6 med Mahler 8 er innkjøpt.
Nå spilles mer klavermusikk av Pierne.
Har visst havnet der at jeg har nok med å organisere fremtidige konserter. Har lyst på Ringen i Operaen. Alle muligheter til å bli skuffet av det sceniske selvfølgelig. Det hadde passet meg best om de «bare» hadde lånt maskinen til The Met.Har alltid slitt med det der, og det er en av grunnene til at jeg også holder meg unna abonnementsserier. Setter pris på en viss frihet, og å sitte med billetter lang tid i forveien føler jeg ofte kan bli en klamp om foten. Skjønt Elektra i Grieghallen i desember (?) frister også til et forhåndskjøp.Sist redigert:Det kan sies mye om strømmetjenester vs hele album, feks at det er lett å la seg distrahere. Samtidig er det litt som med internett, man blir sittende og følge stadig nye tråder og får satt litt kontekst på ting, hvis man bare klarer å unngå å rote seg bort i tull og tøys. I går kveld hadde jeg en slik runde. Ingen verker jeg ikke hadde vært innom fra CD samlingen tidligere, men noe av det er det lenge siden jeg hadde hørt, og så ble det litt kontekst og noen linjer i lyttingen.
Først litt Monteverdi madrigaler fra tredje og syvende madrigalbok. De lysende klare vokallinjene minte meg på en snodig måte om Stravinskis sene vokalverker, så jeg havnet på en CD der de Leeuw dirigerte vokalverker med instrumentalakkompagnement. Lyke-Wake Dirge (jeg måtte ta meg litt sammen for ikke å spore av til Brittens suverene Serenade over en av de samme tekstene) og Messen (den er det lenge siden jeg har hørt). Lysende klar og ren musikk, komprimert ned til et minimum. I mitt hode er det liten tvil om at Stravinski er forrige århundres mest interessante og originale komponist. Fra disse verkene var spranget over til Kreneks rent vokale og tolvtonebaserte Jeremias klagesanger kort.
En tankevekkende og svært interessant lytteseanse, som ble avsluttet med Joni Mitchells Blue som det er alt for lenge siden jeg har hørt og som renset ørene, selv om det dessverre er noen antydninger til tidvis overload på vokalen i innspillingen. Men vakker musikk overkommer tekniske begrensninger.Sist redigert:
For 128 år siden, altså i 1895, satt etter sigende en smått irritert Johannes Brahms og bladde gjennom notearkene til Dvořák og hans siste konsert, hvorpå han utbrøt: "Hvorfor i alle fandens dager viste jeg ikke at det er mulig å skrive sådan en cello konsert? Hadde jeg bare vist, skulle jeg ha skrevet en for lengst! "
Så sier i alle fall historien bak på omslaget til platen, om historien stemmer skal jeg ikke stå inne for, dog tørr jeg stemme i at dette er en av de vakreste cello konsertene jeg har hørt så langt. Omslagets tekst sier at jeg ikke er alene om det, Brahms skal også ha beundret mange av hans verker - uten sammenligning forøvrig. Dvořák hadde premiere på stykket i London 19. mars 1896, Leo Stern var solist sammen med Royal Philarmonic Society, hvor komponisten selv dirigerte.
Her er det en drøyt 30 år gammel Yo-Yo Ma som trakterer strengene på innspillingen fra 1986.
Sist redigert:
Brahms misunte (i beste forstand av ordet, tror jeg) Dvorak cellokonserten av åpenbare grunner, Lancaster. Det er en perle. Samtidig var han så sikker på egen kapasitet at han kunne unne seg velfortjent ros til sin gode venn. Brahms' egen dobbeltkonsert var allerede skrevet sju år før, og han visste hvilket mesterverk det var til tross for mye uforstående kritikk og begrenset suksess. Det kan nok være en bittersøt undertone i rosen også, mer rettet mot kritikerne enn kollegaen.
Min tanke er at Brahms' mer introverte og dyptpløyende opus 102 aldri kunne bli en publikumsvinner som Dvoraks mer ekstroverte og briljante cellokonsert, og Brahms visste det. Det er et senhøstes verk med sviende nostalgi, ja, en må nesten forberede seg mentalt for å unngå sjelelige brannsår. Et av de modigste og mest begavede verk jeg vet om.
Men i dag er jeg ikke der. Det er Haydns geniale opus 33 som fyller kropp og sjel med humor, vidd og smittende livsglede. Quarteto Casals på Harmonia Mundi er et blinkskudd i dette verket: kvikt, poengtert og med emosjonell elastisitet. Ja, for hos Haydn, som hos Shakespeare, er grensene mellom tragedie og komedie flytende. Ingen over, ingen ved siden av de to i så måte.
I tillegg til 7-tommelen med David Oistrakh spilte jeg i går side to av DG TOS-utgivelsen av Schuberts ørretkvintett med Gilels, 3/4 Amadeus og Zepperlitz. Den plata er et must om du har platespiller. Ugh. -
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…