I boken "Don't Even Think About It: Why our brains are wired to ignore climate change", intervjuer George Marshall Daniel Kahneman. Jeg skrev følgende om den samtalen i 2015. Det eneste som har endret seg er at da jeg skrev var andelen CO2 i atmosfæren straks over 400ppm. Nå er vi på 422ppm, etter en sommer med aktiv fotosyntese på den nordlige halvkulen (den prosessen reduserer andelen, som vil stige igjen nå over vinteren og frem til neste sommer).
Ikke dårlig, på bare ni år! Jeg siterer meg selv, og Marshall:
Daniel Kahneman, kjent fra boken “Thinking fast and slow”, er psykolog, og spesielt opptatt av hvordan mennesker fatter beslutninger som leder til handling. Eller hvorfor vi lar oss paralysere, og avstår fra handling. I samtale med George Marshall melder han kort “jeg er dypt pessimistisk. Jeg ser ingen vei til suksess når det gjelder klimaendringer”.
Kahneman lister opp tre årsaker:
1. Klimaendring er ikke tett nok på oss, trusselen er ikke tilstrekkelig konkret eller udiskutabel. I stedet er den abstrakt, fjern, usynlig og gjenstand for debatt.
2. For å takle klimaendringer, må vi godta kostnader og avkorting av levestandard i nåtid, for å begrense større, men uvisse tap i fjern fremtid. Denne kombinasjonen er det ytterst vanskelig for oss å akseptere.
3. Siden informasjonen vi mottar om klimaendringer er usikker, og utfordres av kritikere, vil mottakerne velge å se på problemet som uavgjort - “selv om man har Vitenskapsakademiet på den ene siden, og noen tullinger på den andre.”
“Skal vi klare å mobilisere folk, må dette gripe følelsene våre”, sier Kahneman. “Det må bli et nært og følbart problem. En fjern, abstrakt og uavklart trussel har simpelthen ikke det som skal til for å mobilisere folkemeningen.”
Når Marshall spør Kahneman om man kan overvinne barrierene som avholder folk fra langsiktig handling, ved å opplyse om dem, er svaret lite løfterikt: “All verdens psykologiske bevisstgjøring klarer ikke å få oss til å fortrenge vår uvilje mot å redusere levestandarden.”
Problemet forstørres av at verdens klima- og miljøaktivister feilkommuniserer, med få unntak. Et fremmedgjørende stammespråk er oppstått og skaper distanse mellom aktivister og folk flest. Appellene griper ikke folks følelser og lykkes ikke i å vekke forståelse for det moralske verdivalget klimaendringene utgjør. Aktivistene foretrekker å møte med dem som forstår stammespråket, altså hverandre, og søker å omvende politikere og næringslivsledere. Fremfor å engasjere folket trives de best i ekspertgrupper der de kan utveksle fakta og data. Og de tror de kan få statsledere og næringslivet til å endre kurs, når disse utfra kortsiktige motiver stritter mot alt de kan. Klimadebatten er flyttet til konferanser og ekspertfora. Den er gjort abstrakt og ugjennomtrengelig, og er dermed blitt enklere for folk flest å fornekte.
Det vi må forsøke å forstå, er at fornektelsene ikke skyldes at folk er dumme. Tvert om, mange som fornekter menneskeskapt klimaendring er velorienterte og med et godt grep om fakta; men de utnytter enhver tvil for hva den er verdt, slik at de skal slippe å godta konsekvensene og måtte redusere sin levestandard. Våre reaksjoner på trusselen om klimaendringer er blitt et stort studiefelt innen adferdspsykologi. Det er lett å forstå hvorfor - man har å gjøre med folks respons på en reell, eksistensiell trussel, satt i forhold til sterke motiver som får oss til å ignorere trusselen. Robert Gifford er miljøpsykolog med fokus på adferd utfra klimaendringer. Han og hans team mener at våre hjerner er ute av stand til å forstå de langsiktige følgene av dagens teknologiske utvikling og komplekse samfunnsstruktur. “Ancient Brain” kaller Gifford dette - hjernen er innstilt på å registrere og takle umiddelbare trusler og muligheter, og vil kun i sjeldne tilfeller engasjeres i langsiktige perspektiver. Og dette er kun én av mange barrierer vi stiller opp; Gifford og hans team har funnet foruroligende mange. Det som går igjen er at barrierene gir oss argumentene vi trenger for å la være å endre adferd, for å fortsette å tro på status quo, for å bevare roen selv om vi egentlig aner at vi bør være urolige.
Klimabarrierer:
Ancient Brain, Ignorance, Environmental Numbness, Uncertainty, Judgmental Discounting, Optimism Bias, Lack of Perceived Behavioral Control, Worldviews, System Justification, Suprahuman Powers, Technosalvation, Social Comparison and Norms, Perceived Inequity, Sunk Costs, Behavioral Momentum, Conflicting Values Goals and Aspirations, Lack of Place Attachment, Mistrust, Perceived Program Inadequacy, Reactance, Denial, Functional Risk, Physical Risk, Financial Risk, Social Risk, Psychological Risk, Temporal Risk, Tokenism, The Rebound Effect.
Det kan synes brutalt av meg å påstå at klima- og miljøaktivisters kommunikasjon har vært fånyttes. La oss stikke fingeren i Jorden. Vi har kjent til alvoret i trusselen siden tidlig 1970-tall. Forskningen er siden blitt mer presis, instrumentene er blitt mer nøyaktige og konklusjonene er blitt klarere. Likevel står vi dårligere stilt i dag enn vi gjorde dengang. Fra å være beredte til konkrete mottiltak, er vi blitt manøvrert inn i et hjørne, der farseaktige internasjonale konferanser er blitt substitutter for nødvendig handling. Våre politikere lirer av seg pjatt, næringslivet bedriver grønnvasking og andelen CO2 i atmosfæren har passert 400 PPM (parts per million). Så høy har den ikke vært på 2,5 millioner år.