Primærbehov er mat, vann og husly. De siste hundre årene har vi hatt en velstandsøkning uten sidestykke i historien. Vi burde derfor si at nok er nok og prioritere fritid, venner og familie istedenfor ytterligere økning i forbruket. Jeg mener ikke at vi skal tvinge noen til noe som helst, men å tilrettelegge for mer deltid til de som ønsker det og prøve å få til en holdningsendring er mitt ønske og håp.Hva vi virkelig trenger og hva vi faktisk vil ha er normalt sett ikke det samme.
Problemet er at da dukker straks den sterkeste ryggmargsrefleksen i Norge opp - misunnelsen.Saken er at man må redusere forbruk ved å få folk til å føle at de øker levestandarden og forbruket sitt samtidig, slik at det er de "rike og vellykkede" som går foran med et godt eksempel. Ikke den fattige eller nøkterne.
Litt som Tesla gjorde da de lanserte biler det var lett å få lyst på, fremfor hva vi var vant til å se innen elbilkategorien fra før (hvor mange har hatt virkelig LYST på en kewet buddy?).
I praksis ser vi jo at velstand/rikdom medfører et økt forbruk på det personlige plan. Folk kjøper digre SUVer med 300HK+, det blir plutselig en båt i millionklassen, man flyr uavlatelig. Alt kan forsvares ut fra personlige behov og man 'vokser på det personlige plan' av all aktiviteten. En aktivitet som stort sett resulterer i svært store CO2-utslipp per capita i denne gruppen her. 'Mine personlige utslipp betyr ingenting i den store sammenhengen' eller 'jeg vet ikke helt om jeg tror på klimaendringer' er vanlige utsagn. Rikdom medfører ikke økt forstand eller forståelse for verdens problemer. Heller ikke en økt ansvarsfølelse, eller trang til å bruke rikdommen på gode formål. Den gjør det bare mulig å realisere mer av de personlige ønsker innenfor området 'nytelse' i en vid forstand. Ofte fulgt av en heller innsnevret empati med verdens folk og problemer da rikdom gjerne medfører en følelse av å være misunt, eller truet av krefter som vil ta fra dem rikdommen.Men trenger virkelig vi i Norge (og mange, mange andre i verden) å øke levestandarden ytterligere? Enten vi reelt sett gjør det eller føler at vi gjør det. Jeg tror mange føler at det går til helvete på første klasse.Saken er at man må redusere forbruk ved å få folk til å føle at de øker levestandarden og forbruket sitt samtidig, slik at det er de "rike og vellykkede" som går foran med et godt eksempel. Ikke den fattige eller nøkterne.
Litt som Tesla gjorde da de lanserte biler det var lett å få lyst på, fremfor hva vi var vant til å se innen elbilkategorien fra før (hvor mange har hatt virkelig LYST på en kewet buddy?)
Folk må få LYST til å bli sparsomme. Og dersom egoisme, motepress og statusjag kan føre til det, så er det fint lite annet som er like effektivt på store folkemasser som tror de gjør selvstendige valg.
Vi som er etablerte og gjeldfrie har jo egentlig evig nok med penger. Nei, det må bli mote i å trappe ned på kjøpe- og lånehysteriet.
(Nå kommer snart Larson med en kommentar om at det er mange fattige i Norge og legger skylda på Høyre og FrP)
Jeg har frivillig redusert min levestandard hvis du måler den i antall kvadratmeter og antall biler. Og vet du hva ? Jeg synes det er deiligAt en stor andel av befolkningen skal frivillig velge seg redusert materiell levestandard tror jeg er fullstendig usannsynlig. Dette er noe man godt kan finne på å si når man blir stoppa på gata med et kamera dytta opp i fjeset, men når alt kommer til alt vil man egentlig bare ha mer hvis man har mulighet til det. Man skal ihvertfall ikke ha mindre enn de andre.
Mennesker er alt for opptatt av seg selv som individ til å bry seg om helheten de (vi) er en del av. Så jeg er redd du må fortsette å ønske og håpe alt du kan, men det blir nok ikke noe mer realistisk av den grunn.
Pisk eller gulrot er det som må til. Dessverre.
De som har lite vil selvfølgelig opp i levestandard og forbruk. Det ser vi på en enorm mengde mennesker i Asia som nå er i ferd med å komme seg opp og over i middelklassen Dette er logisk og jeg unner alle det. Men for oss som allerede har massevis av det vi trenger og ikke trenger. Burde ikke vi kunne si at; Nei, jeg vil ha fri hver fredag slik at jeg kan reise på hytta eller kose meg i hagen, konsekvensen er bare det at jeg må beholde den tre år gamle bilen i et par år til. Det er slike holdninger vi må satse på.Det er jo flott, men nå mistenker jeg at du med dine valg ikke representerer mer enn en knøttliten andel av verdens befolkning. Dessverre.
De som har lite vil naturlig nok ha mer. Forståelig nok, da de fleste ønsker å komme seg ut av fattigdom, evt øke komfortnivået noen hakk for seg selv og sine nærmeste.
Så har du de som har mye fra før. Som oss priviligerte og de langt over oss. For de helt øverst vil det ikke være et spesielt stort personlig tap å gå litt ned i standard for de få som velger det, siden standarden fremdeles blir skyhøy. For mer "vanlige" folk blir det et spørsmål om hvor langt man skal redusere forbruket før det virkelig blir merkbart.
Men antallet mennesker som er villig til å ta slike valg som du har gjort, og mengden reduksjon det bli snakk om, er ingenting annet enn marginal. Innsatsen som idealistene gjør er flott, men det er så få av dem at det i praksis blir som å pisse i havet. Selv om det er et par tusen mann som gjør det.
Jeg har selvsagt ikke tallfestet dokumentasjon å støtte meg til her, men basert på hvordan mennesker generelt fungerer er det lite som får meg til å tro at jeg tar feil.
Du må følge opp forskningen med ytterligere informasjon. Alternativt huske hva du har lagt inn før.
Enig med deg. Jeg tror mange blir skeptiske når de finner ut at det er skattepenger som brukes når det letes på de mest krevende steder.Jeg er faktisk optimistisk ang. hva som skjer i Norge for tiden. Det blir stadig flere som blir tilhengere av å slutte å lete etter mer olje. Nå i valgkampen har klima vært tydelig fremme, og jeg synes det er tydelig at oljetilhengerne føler seg på defensiven i samfunnsdebatten. Jeg tror at Norge faktisk kan bety noe, hvis vi som aller første land tar en tydelig beslutning om gradvis å fase ut oljen. Politikk smitter ofte, når den først er vedtatt ett sted (se på homoekteskap for eksempel). Jobber nå med å skrive et litt lengre essay om dette.
For min del ønsker jeg jo at Norge skal fase ut oljen gradvis Men det er fordi jeg er så pokkers vettaskremt for hvordan fremtiden vil bli for meg og mine barn noen tiår fra nå. Og så tror jeg at norsk utfasing av olje + diplomatiske fremstøt mot andre oljeproduserende land (sammen med å investere oljefondet i grønn energi og grønn infrastruktur) faktisk kan ha en veldig god mulighet til å få verden over på et bedre spor. Så hvis vi kan gjøre et lite offer og det redder menneskehetens fremtid... tenker jeg at det er verdt det, liksom.Enig med deg. Jeg tror mange blir skeptiske når de finner ut at det er skattepenger som brukes når det letes på de mest krevende steder.Jeg er faktisk optimistisk ang. hva som skjer i Norge for tiden. Det blir stadig flere som blir tilhengere av å slutte å lete etter mer olje. Nå i valgkampen har klima vært tydelig fremme, og jeg synes det er tydelig at oljetilhengerne føler seg på defensiven i samfunnsdebatten. Jeg tror at Norge faktisk kan bety noe, hvis vi som aller første land tar en tydelig beslutning om gradvis å fase ut oljen. Politikk smitter ofte, når den først er vedtatt ett sted (se på homoekteskap for eksempel). Jobber nå med å skrive et litt lengre essay om dette.
Og Lofoten/Vesterålen bør forbli urørt. De fleste vil ikke ha mer kjemikalier og olje i matfatet vårt.
Vi har uansett fortsatt 50 år med oljeproduksjon foran oss. Det holder. Om 50 år er behovet for olje sannsynligvis vesentlig lavere enn det er i dag. Men MDG burde ikke ordlegge seg som om vi skal slutte med oljeproduksjon neste år og at et eller annet blir den nye olja.
Det vil være mange forskjellige ting vi i Norge må satse på i fremtiden.
Her er MDG sin plan: Her er MDGs plan for Norge etter oljen - Nye Meninger^ Enig i det. Vi bør i det minste ha en plan for hvordan tapte inntekter og arbeidsplasser skal erstattes! En rask avvikling vil virke mot sin hensikt, det må skje over litt tid og vi må ha erstattningene i orden. Har vi per i dag nok grønn elektrisk energi til å erstatte alt dette? Jeg tviler...
MDG er veldig ivrige fordi de føler at vi er sent ute. Noe vi også er. Uansett så er norsk olje- og gassproduksjon på vei nedover. Nedtrappingen skjer derfor helt automatisk, men vi kommer til å ha en oljeproduksjon i minst femti år til. Og det holder.Skal man av av politiske (og ikke rene økonomiske) grunner velge å fase ut, eller som MDG ønsker å gå inn i en bråstopp av både oljesalg og inntekter til landet så oppnår vi intet annet enn selvskading. I en slik situasjon vil bare markedet kompenseres av andre aktører og det eneste man har oppnådd annet en hundrevis i milliarde i tapte inntekter som må kompenseres med kutt eller skatteøkninger er at man har skuslet bort et glimrende forhandlingskort som kan brukes til å oppnå en overnasjonal forpliktende avtale om nedtrapping av utvinning, noe som faktisk vil gi en miljøgevinst og ikke bare ubetalte regninger.
Jeg er tilhenger av at det bør innledes forhandlinger om global reduksjon av utvinning av olje, gass og kull, og vil at Norge skal kunne kutte så det rekker i en slik situasjon. Men ensidig kutt vil kun svekke Norge, siden da ikke har noe å bidra med i forhandlinger, og det er mindre sjanse for å oppnå noe som faktisk monner.
Så selv om MDG har velmenende intensjoner med sine forslag så vil de virke mot sin hensikt på alle tenkelige vis. Det partiet har ingenting på en nasjonal arena å gjøre.
Ja et godt eksempel på at det er bruk og etterspørsel av skadelige varer som må reguleres og ikke produksjon av råstoffene som kan brukes til å fremstille dem.
Det er ikke en gang sikkert vi behøver å vente mer enn noen uker. Orkansesongen er knapt midtveis, og den er ikke akkurat over med dette.Ja, skal tro hvor mange år det går til neste 'tusenårsflom' som Harvey?
Vedder en pose Twist på at det ikke går tusen år.
Begrepet er irrasjonelt, men illustrerer klimaskiftet vi er på vei inn i. Texas/Lousiana har vel aldri hatt slik nedbør noen gang, hverken de siste tusen år eller før det. Men det blir ikke tusen år til neste gang. 10 år kanskje, eller fem. Enste man vet er at det kommer.
Begrepet er også kontraproduktivt da det indikerer en hendelse som er svært sjelden og usannsynlig og som det vil gå veldig lenge til neste gang oppstår. Det sporer ikke til endret tenkning eller klimatiltak, bare masse heroisk innsats i akuttfasen og Same Procedure etterpå.
Jeg ville sagt at jeg har nådd aksept, i mitt tilfelle. Depresjonen traff ikke meg (eller også fornekter jeg den også?), engasjementet var vel et forsøk på forhandlinger.Faser i sorg; fornektelse, sinne, forhandlinger, depresjon og akseptering
Fela er kommet til depresjon, politikerne til forhandlinger og gjennomsnittsOla til fornektelse eller sinne.
Når jeg ser inn i krystallkula ser jeg klimaflyktninger, kamp om ressurser og konflikter som følge av dette. Og jeg ser et USA som kollapser.Det fyrste som sikkert kjem til å sje, er reduksjon av populasjonen. Korleis dette kjem itl å skje er vanskeleg å tippe. Men det vert vel gjerne ved hjelp av krig?