Iblant, etterhvert utover i livet, sporadiskere og sporadiskere, skjer det fullstendig komplett uforutsette saker. Det skjedde i går da jeg var innom feriepostkassen.
Øverst i boksen, oppå krøllete og halvmuglede invitasjoner til religiøse oppvekkelsesmøter og invitasjon til Barnefestivalen på Lysnes låg det en liten pakkepose.
Fra en som jeg har lært å kjenne som en tversigjennom god kompis med veden tvers gjennom.
Mesteparten fra den hvite boksen havnet i binnen, Barnefestivalen skal jeg være med på, så skriveriene derfra ble lagt til side før Forundringspakken fikk unngjelde.
En gave fra mann til mann (?), er jeg komfortabel med at inneholder noe mann-dig, noe med skarpe kanter som ikke som ikke skrangler når man rister på den. Eller noe rundt noe, noe som er kaldt, gjerne blankt og hvis det er riktig gromt - tungt som et lite helvete.
Denne registrerte jeg allerede oppe ved postkassen hadde helt andre kvaliteter. Lett, myk og klembar i alle himmelretninger. Kunne ikke kjenne at det var noe som helst inni forpakninga. Bare sånt fløffy fyllstoff. En skrue, var neste tanke før jeg slo tanken fra meg - kan ikke si at jeg husker at jeg mangler noen eller har mistet en i det siste. Om jeg hadde husket det før, så hadde jeg i alle fall glemt det nå, konkluderte jeg kjekt.
Etter å ha sloss meg gjennom den faens emballasjen som ikke er laget for å være noe som er ment å skulle åpnes - heller noe som er ment for å verne menneskeheten mot et eller annet fra Fukushima eller liknende, titter no tofarget fram. Ikke en blåspett eller eller en gråstær.....
Men et par LESTA!
SENJALESTA!!!!
Hva i allverden får en mann i sin beste alder, godt gift, med skokken full av onger til å sende en ditto et par læsta? Midt på sommeren? Til en ditto?
Etter å ha samrådd meg telefonisk med den gifte dama jeg bor sammen med - samt et-par av de mest homofobiske bygdenaboene mine her oppe, måtte jeg innse at livet bare måtte gå videre.
St. Hans-aftenen 2019 lærte meg meg noe helt nytt. Mitt sinn er beriket fordi jeg skjønte at en mann faktisk kan gi en annen en varmende gave uten at det er en stråleovn eller noe fra Frankrike eller Skotland.
Selv om et-par par lester ikke er det mest erotiske noen kan gi hverandre, kunne man jo mistenke littavhvert om man hadde villet dette. Men det har jeg ingen grunn til. Eller har jeg det?.....Når mannen i tillegg har fått sin Mamma i Skøelva til å strikke disse til en venn, kunne jo tankene fått næring til å fly.....
Men ikke når det gjelder deg, kjære Rolf. Du skal vite at jeg ser på pakken som en helt platonisk gave som kun er ment for å glede. Og for å varme noen Nord-norske pedaler som ennå ikke har fått tid til å akk-klimatisere seg til det Nord-norske.
Man sier at ved varmer minst tre ganger. Læstan har allerede varmet to, men i løpet av sommeren skal jeg huske minst toogtyve ganger til, for dette var virkelig en flott gest.
Tusen takk, kjære RoDa
Og hils Mamma!!!!
BB