PTF
Startet i det små denne uka med å gi arvesølvet en liten gjenfød
ing. Et langt levd liv med mye verktøy i sirkulasjon hit og dit pluss flytting hit og dit har satt sine små spor på kronjuvelene.
Stanley sine Bailey-høvler er og ser ut til å forbli standarden for håndhøvler. Høvler fra Stanley hadde min oldefar, min bestefar og min far og tar jeg ikke mye feil, kommer ungene også til å få et spesielt forhold til disse luringene.
Men som mye annet som har historie, så lider disse ikonene av produksjonsteknisk forvitring – materialtykkelsen på stålene og klaffene er blitt kjipere og kjipere opp gjennom årene. Men det er lkevel hopp i hengandes snøre – det fins noen der ute som retter produksjonen mot romantikere som også ønsker å se seg selv som kvalitetsbevisste – og som er villige til å betale hva som helst for noe som mest av alt ser ut bling men som egentlig er en forbedring.
¨
Her har jeg lyst til å nevne et navn, Lie-Nielsen. De lager uten tvil noe som kan se ut som bling men som egentlig er hard-core-kopier av originalene fra siste halvdel av århundret før forrige århundre. Fantastiske små smykker av messing som gir en vidunderlig bruks- og eieropplevelse. Fete, flotte saker.
Best av alt er ikke den blanke messingen, men det flott skjæreverktøyet – tykke flotte tenner helt uten vibrasjon og bull. Akkurat slik de gamle høvlene som gjorde alt riktig, gjør disse også det. Ikke for nye karbon i stålet slik at det enkelt går an å få til en barberbladskarp egg. Litt lavere standtid enn høykarbon, men med adskillig mindre eggbrekkasje.
Denne omgangen av forvandlingen handler om å gjøre små ytre justeringer på de høvlene jeg har – få vekk gammel wear and tear samtidig som jeg tar en runde og retter av sålene på alle. Først sliper jeg med 120-korning og tar denne etter hvert opp til 280 eller 320 – avhengig av hva jeg har for hånde.
Noen jålebukker polerer opp høvlene opp slik at de kan speiles i men det bryr ikke jeg meg om. Slike overflater blir en forferdelse å leve med og jeg er redd for at jeg kommer til å gnikke mer på høvlene enn på treet og det var jo ikke meningen. Dessuten er jeg ikke så glad i speilbildet mitt og er overlykkelig over at jeg på tross av utseendet ikke ble satt i en dyrebinge etter fødselen.
Jeg har sju, åtte Stanley-høvler - fra No.3 og oppover. Noen har såler med spor i og noen har ikke fått utdelt det. Jeg er ikke så glad i de korrugerte når jeg jobber med avrundinger og er litt lessen for å opp når ribbene klatrer over kantene. Stripingene skal gjøre at metallet ikke suger seg fast i treverket, men det føler jeg aldri er et problem uansett. Så om jeg skulle gå for enten det ene eller andre, hadde jeg valgt slett såle.
De aller fleste som kjøper nytt verktøy, tror at det er tut og kjør. Men det er det ikke. Stålene er som oftest sylskarpe og klarer seg en stund men sålen må alltid rettes om man vil ta det meste ut av høvelen. En stødig og helt rett flate å spenne smergelpapiret fast i er et must. Denne flaten kan være arbeidsbordet til en maskin eller en tykk glassplate. Bare å høvle ivei, uten tanna, vel å merke!
Som nevnt ovenfor, så gjør jeg en ytre pimping i denne omgangen – mest for å få ekstra lyst til å bruke greiene men også for å bli kjent med luringene. Et eller to skritt av gangen slik at man virkelig kjenner forskjellen i hvert forsøk på forbedring. Har et annet motiv også men det kommer lenger ned.
I tillegg så sliper jeg selvsagt opp stålene til rett eggvinkel og polerer eggene slik at høvlene får til å plystre. Sponklaffen får seg også en omgang slik at den slutter tett mot oversiden av stålet uten å slippe inn så mye som en fis. Dette er superviktig – her må det være pottetett ellers så forvandles høvelen til øks.
Jeg har tilgang til det beste universalslipeutstyret som fins. Selvsagt så er ikke dette heller norsk.
Tormek er svensk og en no-brainer om man tar faget på alvor. Ingen vei utenom, heldigvis - fntastis maskin. Om noen har en T-4 eller T-7 stående og støve, fins det en kjøper her.
Etter hvert kommer jeg til å sette et større fokus på vibrasjoner i selve høvelkonstruksjonen og bruker da litt ferrittstøv eller -pasta og kanskje andre remedier for å finne forbedringpotensiale.
Og så kommer jeg til å lage nye håndtak langs hele fjøla. Noen av de gamle har skikkelige trehåndtak som kunne vært verneverdige mens andre har disse avskyelige plastgrepene som minner om dårlig kotelettemballasje. Disse skal brenne på bålet før sommerferien. Håndtakene kommer til å fødes i bjørk som skal beises og oljes.
I ammetåka begynte jeg å fable om å legge på en «signaturfarge» på de oppussede høvlene men dette har jeg slått fra meg – lite slår emaljelakken til Stanley, så sorte får de bli.
Etter hvert kommer det vel også en pakke med løstenner og klaffer, enten fra Lie-Nielsen eller Veritas i Uneiten. Men akkurat nå svir daleren så pass at jeg smører meg godt inntil videre.
Digresjon
Når man ikke trimmer yrket, er det lett for å ruste og på enkelte områder har jeg gjort det gjennom noen år, må jeg innrømme. En av de sørgelige, sørgelige kjensgjerningene er at dette flotte yrket, møbelsnekkerfaget og mange med det, er i ferd med å bukke under i kvelegrepet som oljenasjonen Norge har tatt.
Skjult bak reform etter reform, innstiftet av filologer som har gjort seg uangripelige tanker og lest de opp som sannheter og trumfet de gjennom uten at yrkesorganisasjonen, håndverksbedriftene, skolene og samfunnet for øvrig har protestert nok, har det ærlige, bunnsolide arbeidet blitt degradert og degradert på nytt.
Håpet er nå at samfunnet blir tvunget ut av oljekomaen i en retning som gjøra at vi innser at ikke alt handler om skalting og valting, men at det faktisk er plass for det bunnsolide og ærlige og at fingerferdigheter i kombinasjon med en aktiv skalle faktisk kan være med på legge grunnlaget for et nærings- og arbeidsliv som er fjellstøtt og ikke så topptungt som det byråkratiske vanviddet vi er lullet inn i siden det første spadetaket i Nordsjøen ble tatt.
Om ikke lenge kan vi si at en stor del av flere generasjoner ungdommer har famlet seg fram i tåka i håp om å finne seg et fotfeste i det livet som de er blitt fortalt om, men som dessverre ikke var for dem. Nav har dessverre blitt redningen for mange av dem. For de aller, aller fleste er ikke dette deres egen skyld. Dette er et systemproblem fra ende til annen der alt forventes formalisert og formattert for å bli truverdig. Et ord er oftest ikke lenger et ord – det er bare en finte for å komme i rett posisjon. Når alt kommer til alt, kan det synes som at den beste strategien i livet er å åle seg inntil og klistre seg fast til de systemene som kan gi deg en free ride rett inn i det lykkelige livet.
I denne omgangen har jeg bare vært lærer i knappe to år og jeg småskremt over hvordan mange av de vi i videregående møter, har blitt behandlet siden de satte sin første fot i skoleverket. Like skremt blir jeg over holdningen bl.a rådgivere på ungdomsskolene har til menneskeungene der de sitter som sorteringssentraler og sannsigere med stor påvirkning på oppkomlingenes framtidslykke.
Du er skoleflink og har knekt kodene – du skal ta allmennfag. I motsatt ende av anseelsesskalaen finner vi den som datt av i tredje og som aldri rakk (les: fikk hjelp nok til) å tette hullene eller gitt mulighetene til en verdig oppvekst. I stedet for en opplevelsestid, blir disse i realiteten tilbudt det helvete det er å møte de samme ydmykelsene dag etter dag, år etter år. Ingen får meg til lenger å tro at dette ikke kan knekke selv den sterkeste og ingen får meg heller til å tvile på jeg selv også ville funnet trøst foran PC-skjermen om jeg hadde måttet møte slike utfordringer i den alderen - daglig.
Tro meg, jeg treffer en del av disse siste og tro meg en gang til på at jeg gang etter gang nesten går rett ned i knestående når jeg finner ut hva som befinner seg bak det skallet som har tatt form av et sløvt og unnvikende blikk. Nye mer kan sies og skrives om dette men det blir så forferdelig stusselig at jeg stopper her.
PTF (forts.)
Høvelprosjektet er en del av den håndverksmessige oppseiinga. Vi er nå inne i den fasen av skoleåret vi kaller for PTF – Prosjekt Til Fordyping. Ni uker framover skal de som har valgt å være sammen med meg, få et umenneskelig påtrykk av snekringens underfundighet, praktikalitet og filosofi. Eksemplets makt har jeg trua på så derfor har jeg funnet unnskyldninger nok i dette til å lage og gjøre tingene sammen med elevene. dette er tigangen bedre enn å dosere, tror jeg fullt og fast.
Fase én for elvene er å bli kjent med egne hender og det verktøyet som vi må lære den å beherske.
Første del blir derfor å trimme sin egen høvel, det viktigste verktøyet som er oppfunnet for oss. Etter hvert skal disse luringene lage fire egne verktøy som jeg håper blir så bra at de tar de med seg videre inn i resten av livet. Disse fire verktøyene blir limtvinger, strekmål, passer og klubbe (joiners malett på utenlandsk).
Så følg med – etter hvert kommer det forhåpentligvis noen linker inn til de forskjellige prosjektene på skolens sider også. Noen bildedrops fra disse ukene blir nok uunngåelig her inne også.
Til slutt, bilder av høvetransformasjonen
(med litt i overkant mye rot i opplastingsmotoren som vanlig) - ukontrollert rekkefølge
Deilig å kunne sløve utover natta
- mens Henne renser lufta på sofaen
- med musikk i stua og en god kopp kaffe og Gullvafler
– denne natta kommer til å bli gammel…..
BB