En teori var at aktivitet fra mikroliv under jorden vil generere varme, skape gode dyrkingsforhold og kanskje forlenge dyrkingssesongen, om vi fikk i gang den lovede reaktoreffekten. I linken over kan man se hvordan den så ut, når den var "ferdig".
Nå har den ligget en stund og temperaturene her har vært nede godt under 20 grader ved et par anledninger.
Likevel ... hva ser jeg brått? Er det et dyr som har gravd seg inn, tro?
Neida. Her kommer det varme fra yrende mikroliv. Etterhvert vil det bre seg utover hele kulturen, men jeg ser også at snøen er sunket sammen langs ene siden. Dette lover godt, siden det har vært så kaldt at jeg fikk frostsprengt blandebatteri på gjestebadet.
DA man begynte en systematisk produksjon av "norsk halvfast hvitost etter gouda-metoden", ble den da også kalt for Gouda - inntil hollenderne protesterte.. da ble det Norvegia..
Forøvrig har jeg flere ganger kjøpt hollandsk (?) ost på disse "mobile" ostemarkedene... uten at jeg egentlig har blitt så særlig imponert over smak og kvalitet... den norske nøkkelosten er feks mye bedre enn den hollandske.... etter min smak, selvsagt. Tines oster er gjennomgådene ganske gode - med unntak av tildels kjedelig hurtig- Norvegia.... egentlig merkelig at gjennomsnitts-Ola er så livredd for at maten skal smake...
Jeg syns osten skal produseres på norsk melk i Norge og gjerne eksporteres til USA.
Da ville det vært en merkevare.
Nå er det falskmerking av amerikansk ost som produseres hos Alpine Cheese i Ohio.
Det hele er utrolig. 40 milliarder jævla kroner brukt på dette? Og så skal man ikke lenger bruke norsk melk i osten som selges i utlandet?
Kunne brukt noen få milliarder på Think, eller etablert en bilfabrikk, for noen av de kronene.
Har ikke helt fått med meg regnestykkene - hvis produksjonen ikke gir overskudd, så da fortsette? Det som forundrer meg en god del, er at Jarlsberg blir solgt så mye billigere i utlandet enn innenlands.... hvorfor det egentlig?? ( Joda - jeg er rimelig god til å regne...)
Jeg syns osten skal produseres på norsk melk i Norge og gjerne eksporteres til USA.
Da ville det vært en merkevare.
Nå er det falskmerking av amerikansk ost som produseres hos Alpine Cheese i Ohio.
Det hele er utrolig. 40 milliarder jævla kroner brukt på dette? Og så skal man ikke lenger bruke norsk melk i osten som selges i utlandet?
Kunne brukt noen få milliarder på Think, eller etablert en bilfabrikk, for noen av de kronene.
Har ikke helt fått med meg regnestykkene - hvis produksjonen ikke gir overskudd, så da fortsette? Det som forundrer meg en god del, er at Jarlsberg blir solgt så mye billigere i utlandet enn innenlands.... hvorfor det egentlig?? ( Joda - jeg er rimelig god til å regne...)
Jeg forstår heller ikke poenget med å fortsette eksportsatsingen.
Opprinnelig pga overproduksjon av melk og basert på norsk melk og ysting. Men nå har man avsluttet norsk melkeproduksjon til eksport og satser på fabrikker i Irland og USA? Og melk fra disse landene?
Den som har fulgt med vil vite at det foregår et spill der man ønsker å holde mot økt eksport fra Norge, siden dette vil fordre at man åpner for større import. Osteimporten til Norge har økt sterkt siden 2003 og man forsøker å holde igjen.
Men her har vi samvirket TINE, "eid" av norske melkebønder, som har lekt osteeksportør med en oppbakning i ryggen på 40 milliarder og som har prestert å åpne ostefabrikker i utlandet, mens de stenger ned norsk melkeproduksjon til Jarlsbergost.
Skjønner ingen ting. Om det ikke skal brukes norsk melk i Jarlsberg kan man faktisk enten legge ned eller selge, i hvertfall slutte å bruke av samvirkets ressurser, og heller støtte norske topposter laget på norsk melk, og støtte eksporten av disse.
Hvor har du tallet 40 milliarder fra? Norske bønder gjennom Tine dekker selv omsetningskostnadene i utlandet, meg bekjent. Jarlsberg basert på norsk melk er relativt godt betalt i utlandet, men skarp konkurranse gjør det nødvendig å subsidiere denne eksporten noe. Dette gjøres av Tine selv, man får uansett fordeler igjen på andre områder,; ved å ha dette som markedsregulerende tiltak, opprettholdelse av et større totalvolum ( som gir reduserte kostnader pr enhet i meieri/foredling/transport) og som et reklamefremstøt da Jarlsberg har en relativt høy status i noen markeder. Å bruke smør som bufferproduksjon ville krevd langt større midler for å oppnå samme effekt. Jeg kan ikke forstå at tallet 40 milliarder er riktig all den tid Tine tar disse utgiftene selv. Det tilsvarer en milliard i året. Og da har man ikke regnet på alternative metoder for markedsregulering og kostnader ved disse. Tine har fått i oppdrag fra Staten å regulere markedet for meieriprodukter og ta kostnadene ved denne reguleringen. Det har Tine gjort ut fra en forståelse om at et regulert marked uten stor overproduksjon og ditto underdekning er til det beste for alle gjennom varekjedene, fra melkeprodusent til forbruker. Og man har altså tatt kostnaden ved å regulere. Derfor har man vanligvis fulle butikkhyller uten jevnlige smørkriser. Og sånn gjøres det også i andre europeiske land.
Outsourcingen av Jarlsbergproduksjon til utlandet på utenlandsk melk skyldes vel at det er importrestriksjoner på utenlandsk ost i disse markedene. Vi får rett og slett ikke lov til å selge mer norskprodusert enn vi gjør. I tilfellet noen skulle tro at det er et særnorsk fenomen å beskytte innenlands produksjon. Forøvrig er det bare å se på importutviklingen i Norge for ost og yoghurt de siste årene for å se hvordan dette har utviklet seg. Importen øker hvert bidige år, dels på grunn av ensidige økninger i tollfrie kvoter fra norsk side og dels på grunn av at tollsatsene er så lave at det lønner seg å importere med full toll. Tallene har gått rett til værs. I jakten på billig billig billig er bøndene drevet fra skanse til skanse over mange år. Gårder er lagt ned, de lokale meieriene med spesialiteter og lokalkompetanse kun et fjernt minne. Mot bøndenes vilje men den har jo aldri hatt betydning likevel. Det er blitt som det er blitt fordi folket gjennom sitt valg av politikere har villet ha det slik. Og om ikke så har man uansett gitt blanke og latt politikerne få rasere på egen hånd.
Så slapp helt av, dere vil få ønskene deres oppfylt. Det er bare å nyte seieren i langdrag.
Vi har verdens beste melk sett ut fra en totalvurdering basert på melkekvalitet og medisinbruk pr liter melk produsert. Ingen andre land er i nærheten. Dette får norske bønder ingen goodwill for. Ingen whatsoever. Kun hat, fordommer og spitord. Beklager, jeg har ingen respekt eller forståelse for alt pjattet som fisefine urbanister kommer med når det gjelder dette temaet. Slutt å skylde på bøndene for alt som er galt, det er resultatet av en villet overstyring siden åttitallet.
Jeg setter strek for min del der. Og ønsker dere et godt 2019, måtte tørkesommeren 2018 bli et fjernt minne for alle og soyaen fra Brasil relativt GMO-fri også i året som kommer.
Mulig vi snakker forbi hverandre, Odd J. Men som Cruiser påpeker er tallet 40 milliarder fra Gaaslands doktoravhandling, samtidig som man også kan kikke i TINEs regnskaper og få med seg investeringer i Norseland Ltd, Norseland PLC, Alpine Cheese og nå 750 millioner til et gigantysteri i Irland. Et samvirke i Norge, som begynte å eksportere ost for å avlaste overproduksjon av melk i Norge, legger nå ned produksjonen av melk til denne osten i Norge og satser tungt i utlandet, på å selge ost laget av irsk og amerikansk melk, i utlandet.
Dette handler om ukloke disponeringer, et tapsprosjekt og potensial for en serie feature-artikler som vil lage jordskjeld i direktørfløyen hos TINE, om noen gadd gå dette gjennom i detalj.
Her er noe langt hyggeligere: hvordan norske ystetradisjoner ble reddet av mangel på kjørevei og en trasig fransk kvinne som tok opp kampen da Mattilsynet kom langsetter nyveien:
Ho lærte seg å yste, og i lag med nabogardane dreiv ho ysteriet i Undredal.
– Der ysta dei av gammal vane. Dei var standhaftige for sin eigen tradisjon, fortel ho.
På gardane hadde dei leveringsplikt, men utan veg til støylen vart det vanskeleg på sommaren. Mjølka i tanken måtte over i spann for å bli køyrd med båt til tankbilen, som deretter måtte over på toget til Voss. Derifrå kunne mjølka nå meieriet.
Difor fekk dei unntak frå leveringsplikta sommarhalvåret.
– Vi hadde ikkje straum, så det var ikkje mogleg å kjøle ned mjølka på støylen. Det var det som berga ostetradisjonen i Underdal, seier Pascale.
Men då støylen fekk veg på 90-talet tok det ikkje lang tid før Mattilsynet banka på døra. Dei fekk ikkje lenger halde på med den tradisjonelle ystinga.
– Vi har aldri hatt så gode metodar for å sikre kvaliteten som vi har i dag, og Noreg har verdas reinaste mjølk. Likevel vart upasteurisert ost nesten behandla som spesialavfall – farleg og forboden.
For ordens skyld: jeg er enig i at det kan være risiko forbundet med Tines satsing i utlandet. Og jeg skulle ønske det ikke var nødvendig. Men Tine kjemper en desperat kamp mot økende import, fallende innenlands marked, både i volum og andeler og store utenlandske meierigiganter som Arla som står klar til å ta over det norske markedet straks de slipper til. Langt større europeiske meieriselskaper enn Tine har gått dukken de siste årene. Store deler av grunnsteinene i norsk landbruk oppleves å være i spill og det kjempes for å unngå de største skadevirkningene. Politisk har man hatt en viss trygghet gjennom tverrpolitisk enighet mellom rødgrønn side og sentrum. Men hva skjer nå under en blå flertallsregjering? Vi får se.
Ivar Gaasland er tilnærmet fanatisk i sin agitasjon mot bøndenes samvirkerbedrifter Tine og Nortura. Fyren er ikke god. Han slenger rundt seg med tall og påstander marinert i ideologisk syrebad. I hans øyne er norsk landbruk og norsk fengselsvesen like produktive.
«Middelhavsdietten er død» lød overskriftene da Verdens helseorganisasjon, WHO, la frem en ny rapport om overvekt blant barn tidligere i år. Da jeg leste de forstemmende nyhetene, var jeg i Roma, og jeg holdt på å få artisjokken i halsen.
Tallenes tale var sjokkerende: Landene rundt Middelhavet står overfor en fedmeeksplosjon. Over 40 prosent av barna i Italia, Spania og Hellas er kategorisert med overvekt eller fedme.
«Middelhavsdietten er borte,» erklærte Dr Joao Breda, den bekymrede lederen av WHOs program for prevensjon og ikke-smittsomme sykdommer.
....
Hvis du – etter å ha blitt blindet av utvalget i fersk fisk, ost og skinke i et italiensk hypermarked – sjekker hva helt vanlige familier velger, vil du se at ikke noe sted er ostepopposene større, ikke noe sted kommer Nugatti i så mange former, marshmallows i så mange ulike farger og fasonger, ferdigmat med så mange ulike ingredienser som alle begynner på E.
Sånn i tilfelle Gjestemedlem skulle tro at bare man tilbyr de lekreste råvarer til folk flest så vil de kjøpe det og gå hjem og lage seg noe verdig å blogge om.
For ordens skyld: jeg er enig i at det kan være risiko forbundet med Tines satsing i utlandet. Og jeg skulle ønske det ikke var nødvendig. Men Tine kjemper en desperat kamp mot økende import, fallende innenlands marked, både i volum og andeler og store utenlandske meierigiganter som Arla som står klar til å ta over det norske markedet straks de slipper til. Langt større europeiske meieriselskaper enn Tine har gått dukken de siste årene. Store deler av grunnsteinene i norsk landbruk oppleves å være i spill og det kjempes for å unngå de største skadevirkningene. Politisk har man hatt en viss trygghet gjennom tverrpolitisk enighet mellom rødgrønn side og sentrum. Men hva skjer nå under en blå flertallsregjering? Vi får se.
Ivar Gaasland er tilnærmet fanatisk i sin agitasjon mot bøndenes samvirkerbedrifter Tine og Nortura. Fyren er ikke god. Han slenger rundt seg med tall og påstander marinert i ideologisk syrebad. I hans øyne er norsk landbruk og norsk fengselsvesen like produktive.
Det er mange raringer både i og rundt norsk landbruk.
Hva gjelder TINE, er det selvsagt slik at de må kjempe. TINEs problem er en "bukten og begge endene" øvelse, som må gå galt. Til tross for toll- og importvern har vi hatt akselererende nedleggelse av gårdsbruk, økt sentralisering og økt risiko for bønder som må ta opp store lån for å henge med på "landbrukspolitikken". Produktutvalget er dårlig og det har i tiår vært institusjonelle sperrer mot at det utvises initiativ utenfor samvirkene (som ikke utviser initiativ).
Samtidig har man altså eksportert, mens man har hevdet et importvern. For å få lov til å eksportere har man lempet på vernet og dermed latt nordmenn få smake landbruksprodukter som ikke er blitt ensrettet i samvirkekverna. Jeg tror selv på samvirkemodellen, men har lite til overs for at man har valgt regnearkstrategien "større, færre, høyere volum". Nordmenn kjøper nå den variasjonen og kvaliteten de ikke kan få fra samvirkene -- og samvirkenes produkter er så dårlige at de som ikke vil ha kvalitet og variasjon mener de kan få like bra produkter i Sverige.
Lose-lose strategien til samvirkene, og spesielt TINE, kan kun føre én vei og det å satse på å produsere Jarlsberg i USA og Irland er ikke løsningen.
En liten illustrasjon: noen år tilbake besluttet man å produsere Stølsmelk fra Valdres. Denne ble hentet på fjellet av TINE og ble kjørt til meieriet på Røn. Derfra ble den sendt ut til landet. Den banket annen melk i smaksprøver og fikk terningkast 6 i VG.
MEN
1. Tine skjønte at melken var for god, for smaksrik. Så de bestemte at den skulle sendes ut som Lettmelk - "fordi dette er hva markedet vil ha." Likevel klarte de ikke å fjerne all godsmak, så melken fikk altså det terningkastet.
2. Hanne Sickel, ved Bioforsk, gjennomførte et studieprosjekt på stølsmelk, med omfattende analyser. Resultatet var oppløftende: slik melk inneholder et bedre forhold mellom fett-typer, har høyt Omega-3 innhold, og har langt større innslag av næringsstoffer enn annen melk produsert av TINE. Denne rapporten ble bortimot hemmeligstemplet, det ble nedlagt forbud mot at man brukte konklusjonene i markedsføring.
3. TINE la ned meieriet på Røn. Stølsmelken ble så kjørt til Vestfold, behandlet der og distribuert til et lavere antall butikker enn før.
Kviteseidsmør fra Setesdal, Stølsmelk fra Vestfold (uten smaksfloraen den kunne hatt), og alt det andre merkelige de finner på inne på TINE, koblet med all direkte sabotasje de har begått mot dem som har ønsket å satse på nye produktområder og kvalitet, gjør at jeg noen ganger tenker det er TINE som er problemet og årsaken til at norske bønder befinner seg i den situasjonen de er i.
Kviteseidsmør, Misværost ++, det er mye som er gått heden i jakten på stadig billigere mat. En villet utvikling, som sagt.
Når det gjelder alle meieriene som er lagt ned gjennom årenes løp så er det ikke noe nytt at man ikke selger utstyr til fremtidige konkurrenter. Å hjelpe småskala osteprodusenter på gårdsnivå i gang er en ting, noe helt annet å servere fiks ferdige meierianlegg til gi-bortpris til kapitalsterke konkurrenter. Det gjør man ikke. Jeg er den første til å beklage at ikke Tine selger stølsmelk selv da det er dokumentert forskjeller i stofflig innhold i melka etter hva kua eter. Det er jo ganske naturlig, hvis man tenker etter.
Akkurat når det gjelder drikkemelk er det også grunn til å være ekstra forsiktig, sett fra Tines side. Prisutjevningsordningen mellom faste og flytende meieriprodukter gjør at drikkemelk er mye dyrere i butikken enn den trenger å være da den kryssubsidierer de faste produktene ost og smør, som er billigere enn kostpris (det går med 20 liter melk for å lage en kg hvitost, det koster 100 kr bare i råvarer). Aktører som ønsker kun å tappe og selge drikkemelk sikter seg inn på den mest lukrative delen av denne ligningen. Rema1000 (som er den mest aggressive oppkjøperen oppover i varekjedene) står klar for å bygge tapperi på importert melk og serve storbyene straks de får lov. Drit i osten, den kan Tine lage, Rema tapper melk på kartong for 14 kr literen med massiv fortjeneste.
Tine har såpass dårlig erfaring med Synnøve Finden og Q (som griner seg til bedre betingelser straks overskuddet ikke er stor nok) at de har sluttet med å legge til rette for enda flere konkurrenter på storskalanivå. Frihandelspolitikere, kjedene og de private meieriselskapene har et uttalt mål om å tvinge samvirkene i kne. Det har de snart greidd. Det er bare et tidsspørsmål før Nortura går over ende.
Jeg har kommentert påstanden før - er maten så billig i Norge? Når feks Tine selger Jarsberg til betydelig lavere priser i utelandet, hvordan kan man da hevde at maten er billig i Norge? For to år siden, sto jeg i et spansk supermarked å kikka på skinker, - fra ca 30 til 120 euro for ei hel skinke på 7-8 kilo...
Bortsett fra lokkeprodukter som ribbe og lammelår til jul, og andre tulletilbud, - hva er det egentlig som er så billig i Norge?
Sett i forhold til inntekt er mat, og bolig, billig i Norge. Det at kyllingfilet er billig i Strømstad, bacon billig i Hirtshals og skinke billig i Spania betyr ikke at all mat er billig i utlandet.
Relativ kostnad ift inntekt er selvsagt et poeng, men når jeg en sjelden gang er innom andre butikker enn "matbaronene" synes jeg fortsatt ikke ting er spesielt billige. Sverige er tross alt ikke så langt unna Norge mhp gjennomsnittsinntekt...
Men dog, - som nordlending har jeg jo stort sett tilgang på billig fisk.... 8) ( hørt den før??? )
Det spørs også hva folk er villige til å betale. Da store oppdrettsreker fra Vietnam ble markedsført som scampi var betalingsviljen høy, men den bløffen ble etterhvert avslørt. Nå har de skiftet navn til vannameireker, som er det riktige navnet, og det skal liksom være såååå eksotisk, bare litt dyrere enn frosne Grønnlandsreker. Det unnlates glatt at disse luksusrekene kommer fra store oppdrettsanlegg i kloakkbefengte elvedeltaer i Vietnam.
Egentlig like greit, rekene/scampien blir jo likevel dynket i chili og hvitløk som effektivt fjerner all opprinnelig smak.
Relativ kostnad ift inntekt er selvsagt et poeng, men når jeg en sjelden gang er innom andre butikker enn "matbaronene" synes jeg fortsatt ikke ting er spesielt billige. Sverige er tross alt ikke så langt unna Norge mhp gjennomsnittsinntekt...
Men dog, - som nordlending har jeg jo stort sett tilgang på billig fisk.... 8) ( hørt den før??? )
Syns ikke Sverige er så veldig billig egentlig, det man finner i frysedisken på grensa kan knapt kalles mat. Sammenligner man norske kvalitetsprodukter med tilsvarende i Sverige kommer man ganske likt ut.
«Middelhavsdietten er død» lød overskriftene da Verdens helseorganisasjon, WHO, la frem en ny rapport om overvekt blant barn tidligere i år. Da jeg leste de forstemmende nyhetene, var jeg i Roma, og jeg holdt på å få artisjokken i halsen.
Tallenes tale var sjokkerende: Landene rundt Middelhavet står overfor en fedmeeksplosjon. Over 40 prosent av barna i Italia, Spania og Hellas er kategorisert med overvekt eller fedme.
«Middelhavsdietten er borte,» erklærte Dr Joao Breda, den bekymrede lederen av WHOs program for prevensjon og ikke-smittsomme sykdommer.
....
Hvis du – etter å ha blitt blindet av utvalget i fersk fisk, ost og skinke i et italiensk hypermarked – sjekker hva helt vanlige familier velger, vil du se at ikke noe sted er ostepopposene større, ikke noe sted kommer Nugatti i så mange former, marshmallows i så mange ulike farger og fasonger, ferdigmat med så mange ulike ingredienser som alle begynner på E.
Sånn i tilfelle Gjestemedlem skulle tro at bare man tilbyr de lekreste råvarer til folk flest så vil de kjøpe det og gå hjem og lage seg noe verdig å blogge om.
Dessverre en utvikling som forventet. Da jeg bodde og reiste som mest i Latin Amerika var det påfallende hvordan mat og kosthold nærmest var et klassespørsmål. Selv i den minste avkrok finner man disse småbutikkene. De har kanskje et lite utvalg i frukt og grønnsaker, men det meste av hyllemeterne er opptatt av brus, søte kjeks og feit chips av ymse slag. Trist å se skolebarn sendt av gårde med krøllete småsedler for å kjøpe med hjem toliters flasker med Fanta eller billigere lokalversjoner som sikkert har enda mer sukker. Og dette i land det vokser alskens frukter i veikanten. I de mer urbane strøk konsumeres det uhorvelige mengder med pollo frito og annen fritert mat, som også er mye av grunnen til at jeg selv unngår frites når jeg kan, og aldri lager det hjemme heller.
Når man ekskluderer den økonomiske overklassen som stort sett er oppsatt med egen kokk, så er det ikke så er det i grunnen ikke så mye et spørsmål om økonomi som om utdanning og bevisthet om kosthold og mat der som rundt Middelhavet eller i Norge for den del. Har spist veldig mye hjemme hos folk når jeg har vært ute. Der jeg har spist best har vært hvor vertskapet har vært bevisst på hva de putter i seg og sine barn, med vekt på tradisjonsrike retter og lokale ingredienser. De hjemmene synes heller ikke å slite med overvekt og langt mindre av den sykelige, diabetiske pandemien som har bredt seg sørover fra USA gjennom Latin Amerika.
Problemet, utover mangel på kunnskap og bevissthet, synes også være fravær av forbrukerpolitikk og beskyttelse. Dette er vel av de områdene hvor vi i Norden har gjort det bedre enn de fleste andre. Mange av disse småbutikkene jeg refererte til over, og tror ikke det er veldig annerledes rundt middelhavet, og i alle fall ikke på Balkan som jeg kjenner godt, er regelrett sponset av sukkervareindustrien. Mens fersk frukt og grønnsaker som ikke blir solgt gir tap, så «tillater» sukkermafian at butikkene bare betaler dem for det de selger. I tillegg til alskens reklamemateriell, sjokkselgere og kjøleskap betyr det at mange av disse butikkene nok ikke ville ha overlevd om det ikke var for disse ordningene, til det er det både for liten egenkapital og kontantstrøm, men de ender da også opp mer som franchisebutikker for produkter befolkningen ikke har spesielt godt av.
Relativ kostnad ift inntekt er selvsagt et poeng, men når jeg en sjelden gang er innom andre butikker enn "matbaronene" synes jeg fortsatt ikke ting er spesielt billige. Sverige er tross alt ikke så langt unna Norge mhp gjennomsnittsinntekt...
Men dog, - som nordlending har jeg jo stort sett tilgang på billig fisk.... 8) ( hørt den før??? )
Syns ikke Sverige er så veldig billig egentlig, det man finner i frysedisken på grensa kan knapt kalles mat. Sammenligner man norske kvalitetsprodukter med tilsvarende i Sverige kommer man ganske likt ut.
Tiden man følte seg som millionær så snart man krysset landegrensen er definitivt forbi, og godt er vel det. Selvsagt, hvis lykken er å finne en støvete literkartong vin for 30 kroner på bensinstasjonen, slik enkelte også her på HFS påberoper seg nærmest som menneskerettighet, så kommer vi nok ikke der. Men ellers er priser og kvalitet i restaurant og hotellnæringen i Norge så langt fra å være noe å skamme seg over.
Som du sier, jeg finner heller ikke de store forskjeller i pris på kvalitet i større nordeuropeiske byer. Og sammenliknet med hva man får servert i de større amerikanske byene så er jo verdi for pengene i Oslo nærmest for et kupp å regne. Ikke bare på hotell og restaurant men også på butikken.
«Middelhavsdietten er død» lød overskriftene da Verdens helseorganisasjon, WHO, la frem en ny rapport om overvekt blant barn tidligere i år. Da jeg leste de forstemmende nyhetene, var jeg i Roma, og jeg holdt på å få artisjokken i halsen.
Tallenes tale var sjokkerende: Landene rundt Middelhavet står overfor en fedmeeksplosjon. Over 40 prosent av barna i Italia, Spania og Hellas er kategorisert med overvekt eller fedme.
«Middelhavsdietten er borte,» erklærte Dr Joao Breda, den bekymrede lederen av WHOs program for prevensjon og ikke-smittsomme sykdommer.
....
Hvis du – etter å ha blitt blindet av utvalget i fersk fisk, ost og skinke i et italiensk hypermarked – sjekker hva helt vanlige familier velger, vil du se at ikke noe sted er ostepopposene større, ikke noe sted kommer Nugatti i så mange former, marshmallows i så mange ulike farger og fasonger, ferdigmat med så mange ulike ingredienser som alle begynner på E.
Sånn i tilfelle Gjestemedlem skulle tro at bare man tilbyr de lekreste råvarer til folk flest så vil de kjøpe det og gå hjem og lage seg noe verdig å blogge om.
Dessverre en utvikling som forventet. Da jeg bodde og reiste som mest i Latin Amerika var det påfallende hvordan mat og kosthold nærmest var et klassespørsmål. Selv i den minste avkrok finner man disse småbutikkene. De har kanskje et lite utvalg i frukt og grønnsaker, men det meste av hyllemeterne er opptatt av brus, søte kjeks og feit chips av ymse slag. Trist å se skolebarn sendt av gårde med krøllete småsedler for å kjøpe med hjem toliters flasker med Fanta eller billigere lokalversjoner som sikkert har enda mer sukker. Og dette i land det vokser alskens frukter i veikanten. I de mer urbane strøk konsumeres det uhorvelige mengder med pollo frito og annen fritert mat, som også er mye av grunnen til at jeg selv unngår frites når jeg kan, og aldri lager det hjemme heller.
Når man ekskluderer den økonomiske overklassen som stort sett er oppsatt med egen kokk, så er det ikke så er det i grunnen ikke så mye et spørsmål om økonomi som om utdanning og bevisthet om kosthold og mat der som rundt Middelhavet eller i Norge for den del. Har spist veldig mye hjemme hos folk når jeg har vært ute. Der jeg har spist best har vært hvor vertskapet har vært bevisst på hva de putter i seg og sine barn, med vekt på tradisjonsrike retter og lokale ingredienser. De hjemmene synes heller ikke å slite med overvekt og langt mindre av den sykelige, diabetiske pandemien som har bredt seg sørover fra USA gjennom Latin Amerika.
Problemet, utover mangel på kunnskap og bevissthet, synes også være fravær av forbrukerpolitikk og beskyttelse. Dette er vel av de områdene hvor vi i Norden har gjort det bedre enn de fleste andre. Mange av disse småbutikkene jeg refererte til over, og tror ikke det er veldig annerledes rundt middelhavet, og i alle fall ikke på Balkan som jeg kjenner godt, er regelrett sponset av sukkervareindustrien. Mens fersk frukt og grønnsaker som ikke blir solgt gir tap, så «tillater» sukkermafian at butikkene bare betaler dem for det de selger. I tillegg til alskens reklamemateriell, sjokkselgere og kjøleskap betyr det at mange av disse butikkene nok ikke ville ha overlevd om det ikke var for disse ordningene, til det er det både for liten egenkapital og kontantstrøm, men de ender da også opp mer som franchisebutikker for produkter befolkningen ikke har spesielt godt av.
Alejandro Calvillo, fra El poder del consumidor i Mexico, forteller om sukkermafiaen i dette programmet - og om truslene han og hans medarbeidere utsettes for. Sukkerindustrien må anse det som en gudegitt plikt å stappe så mye sukker i folk som det er mulig opp til grensen for forgiftning.
Mexico gikk i 2014 forbi USA som det landet i verden hvor størst andel av befolkningen er syklig overvektige (obese). På de tider drakk hver eneste meksikaner i snitt nesten en halv liter brus om dagen (!). 14% av befolkningen har diabetes.
^ I Mexico gir det status om ungene drikker Coca Cola og derfor måtte de gå omkring med en colaflaske i hånden fra de kunne krabbe. Og det er ikke en overdrivelse, ungene får "soda drinks" fra de er nyfødte. Gjett hva det gjør med tennene, i tillegg til overvekt og diabetes?
Mexico gikk i 2014 forbi USA som det landet i verden hvor størst andel av befolkningen er syklig overvektige (obese). På de tider drakk hver eneste meksikaner i snitt nesten en halv liter brus om dagen (!). 14% av befolkningen har diabetes.
Hvorfor må denne tråden forsøples med politiske begredeligheter? Her er trådstarters intensjoner med tråden....
Vi mangler en generell tråd her. Vi har en for norske råvarer, en for hva man nettopp har spist og .. flere for drukket.
Jeg inviterer herved til en mer generell.
Råvarer, teknikker, tekniske hjelpemidler, erfaringer, spisesteder, foraging, fangst, fiske, nostalgi, matglede, livsnyting, dyrking, reise, diy, og tips.
Gastropolitiske kjepphester er ikke spiselige - tvert imot, de ødelegger gleden ved god mat og drikke. Selv om resultatet av mat og drikke gjerne blir noen dugelige kabler trenger vi ikke enda en kabeltråd
Det er mye merkelige greier som finnes. Noe av det rarere jeg har sett er vegansk raclette. Raclette er i utgangspunktet en veldig enkel rett som består av en eneste ingrediens: Ost.
Det skjønner jeg også, men hvorfor lage noe som garantert ikke minner om hva det faktisk er meningen å være og kalle det noe helt annet enn hva det er? Er det fordi også veganere skal kunne si "jeg spiste raclette i dag" ?
^ Det er faktisk et mysterium hvorfor veganere er så opptatt av å imitere rettene de ikke ønsker å spise, som kjøtt i ulike varianter. Man skulle trodd at det greieste var å fokusere på hva man best kan få til med de råvarene som er tillatt i kostholdsregimet.
Men om man går inn på veganernes nettsider ser man at det viktigste er å få redusert kjøttforbruket. Veganerforbundet har, f.eks., minimalt med opplysninger om dyrking av grønnsaker, men en uendelighet av sider om å få slutt på produksjon av kjøtt og meierivarer i landbruket.
Og da forstår man denne hangen til erstatningsprodukter -- målet er å få kjøttspisere/meierivarekonsumenter til å gjøre en overgang, slik at man oppnår det overordnede målet, som er koblet til dyrevelferd.
Det er rare greier. Jeg betviler at man lager rødbetehamburger i India.
Veganerene er noen ganger litt rare. Helt greit at de ikke spiser animalsk mat, men noen ganger er de så fysne på det at de lager substitutter. Venter bare på baconerstatning; røkt og saltet kål, eller spekenepe.
Jeg var innom SunKost eller hva det heter på Gunerius for en tid tilbake for å kjøpe tortillapresse + litt mekikanske varer. Der hadde de en relativt voksen avdeling med vegan-alt-mulig-som-egentlig-ikke-er-veganmat i tillegg til alt det andre man definitivt ikke trenger de gjerne har på slike butikker.
