Det var en gang ...
Sitter og mimrer litt om tiden i Norge i fjor. På bildet over ser dere anlegget der jeg hadde min første av mange arbeidsdager. Avtjerna, mener jeg det heter der. I bakkene opp til Sollihøgda fra Bærumssiden. Det ble enormt mye gåing. I tunge asfaltstøvler. Rundkjøringen var det mye køl med, og fortauet. Det var lagt kantstein i granitt som veldig lett sugde til seg olje. Og møkkete asfaltsko lagde naturligvis stygge merker. Oppsynsfolka fra Statens vegvesen var stadig på pletten med mobilkamera ...
Du får mental utholdenhet av å jobbe med dette. Vi kunne for eksempel begynne sånn cirka fra tunnellåpningen og fortsette til enden av bakken på andre siden av rundkjøringen. Da var det bare å vende tilbake og legge drag nummer to. Men det skal jo legges i flere lag, så vi repeterte vi prosessen så langt det gikk. Tolv-fjorten-femten timers dager var normalen.
Det var moro å oppleve og få innsikt i en bransje jeg hadde null erfaring med, men sånn i ettertid: For en jobb. Møkk og drit og slit. I sesongen er det KUN jobbing. Du er for sliten til å ha noe særlig sosialt liv. Og for meg som bodde ved Tyrifjorden, uten bil og med elendig kollektivtrafikktilbud, ble det enda verre. Kikker på gamleveien til høyre i bildet. Det ble noen turer opp og ned den bakken på sykkel. Hadde ikke alltid andre muligheter til å komme meg til og fra jobb på. 7,5 km oppoverbakke, 7,5 km nedoverbakke.
Jeg ser firmaet jeg jobbet for, søker etter arbeidere for 2025-sesongen. Det er
helt uaktuelt for min del. Betalingen er ikke god nok for slitet som legges ned, kronekursen er elendig, og det er for lenge å være borte fra familie og livet her i Polen.