Har hatt lit tid til å fordøye Years of Refusal nå. Ikke blant hans aller beste, men jeg tar meg selv i å spille den ofte og liker hva jeg hører. Det er da Morrissey!
Da Johnny Marr oppløste The Smiths og Morrissey gikk solo ble alt på en måte mer opplagt. Tekstene ble tydeligere (men ikke dårligere), og musikk ble enklere og mer strømlinjeformet. Mens The Smiths' låter var bygd opp av 4 individer som spilte
mot hverandre, samtidig som det låt
tight, er Morrissey solo langt mer strømlinjeformet. The Smiths' 4 viljer gir hver eneste låt en rekke lag av musikalsk genialitet. Vokal, gitarer, bass og trommer gjør sin egen greie og krever alene masse oppmerksomhet. Kaotisk, men nøye regissert. Alltid interessant og man går aldri lei. Morrissey solo er langt mer umiddelbar og fengende. Arrangementenes hovedoppgave er hele tiden å fremme stjernen; vokalisten og lyrikeren Morrissey - selv på Your Arsenal hvor de pur unge rockabilly-musikerne spiller hjertet av seg. Summen er vakker kunst, men de musikalske ingrediensene skilt fra hverandre er langt fra oppsiktsvekkende slik The Smiths individuelle bidrag er. Morrissey solo er ikke dårligere, men annerledes. The Smiths kan jeg spille om og om igjen. Morrissey solo kan jeg i perioder få nok av, men vender alltid tilbake.
Dog, i kveld er Åge husgud. Tilgi meg Moz.
I 2005 deltok jeg på et Morrissey symposium ved University of Manchester og gjorde samtidig unna den store pilgrimsferden. Her er noen store landemerker for alle popfans:
"A dreaded sunny day
so I meet you at the cemetry gates"
-Cemetry Gates
(Morrissey/Marr)
"I was minding my business
lifting some lead off
the roof of the Holy Name church"
-Vicar in a Tutu
(Morrissey/Marr)
"Under the Iron Bridge we kissed"
-Still Ill
(Morrissey/Marr)
Denne broen finnes langs Morrisseys gamle skolevei.
Utenfor legendarisk Salford Lads Club hvor det ikoniske bildet fra innercoveret på The Queen is Dead.
Mannen som tenner sigaretten er fotograf Stephen Wright som tok the ikoniske bildet av The Smiths.