Roberten skrev:
Jeg trenger åpenbart hjelp. Jeg har aldri synes at Morrissey er en sjarmerende mann, ei heller har The Smiths klart å bevege meg på noen som helst måte.
Har jeg fått mye tyn for dette ? Å ja da. Såpass mye at jeg har bestemt meg for å gi bandet en ny sjanse.
Platebaren har fått inn 'Meat Is Murder,' 'The Queen Is Dead,' 'Smiths,' og 'Strangeways, Here We Come.'
Så da spør jeg dere, hvilken lp skal jeg kjøpe for å skjønne hvor bra The Smiths egentlig er ?
Egentlig Hatful of Hollow, som samler en del tidlige radio-opptredener. Men siden den er ikke nyutgitt på vinyl, så ville jeg startet med debuten 'The Smiths'.
Prøv å hør etter hvordan Mike Joyce' enkle og stressa trommer - det er punk - nesten spiller
mot Andy Rourkes veldig groovy og meloditunge basslinjer. Over dette ligger det lag på lag med melodiøse Marr-gitarer. Og på toppen synger Morrissey sin helt egne melodi igjen. Som jeg skrev litt tidligere i tråden: "The Smiths' 4 viljer gir hver eneste låt en rekke lag av musikalsk genialitet. Vokal, gitarer, bass og trommer gjør sin egen greie og krever alene masse oppmerksomhet. Kaotisk, men nøye regissert. Alltid interessant og man går aldri lei."
Morrissey spilte som regel inn vokalen tidlig på morgenen etter at Joyce, Rourke og Marr hadde gjort kompet ferdig natta i forveien. De visste aldri hva Morrissey skulle synge over, og noen ganger sang han refreng der bandet hadde lagt planene for vers og omvendt.
Morrisseys tekster evner å være ekstremt vittige og poengterte, samtidig som de velter seg i melankoli, utillpasshet og generell misnøye ved tilværelsen. Det er en dualitet der som er genial, og som gjør Morrisseys livsanskuelse lettere å takle enn mange andre popsangere som kun beveger seg i tjukke lag av selvmedlidenhet og tristesse.
Morrisseys tekster traff meg voldsomt i tenårene. Og jeg hadde nok ikke fått de samme følelsene for bandet om jeg skulle 'oppdaget' de i voksen alder. Kanskje har toget gått for deg?
.
