God påske til alle! Takk til alle om deler av sin kunnskap. Jeg er imponert over den innsikt, kompetanse og systematikk som synliggjøres i det tekniske. Og takk til Håkon R for sin utrettelige ferd mot det å prøve og forene erfaring med teori. Og fint med respektfull tone!
Jeg har holdt på med hifi i ca 30 år, har høy utdannelse, er analytisk og kritisk av legning, liker vitenskap, teori og analyse. Jeg er også veldig glad i musikk, og spesielt sangere. Med full respekt for vitenskapen - uten den ville vi ikke engang kunne reprodusere musikk - så bringer mine erfaringer og analyse meg til et annet ståsted enn det Asbjørn, Snickers med flere forfekter/formidler. Jeg kommer med samme erfaring og vitnesbyrd som Håkon R.
For å sitere Asbjørn (#166):
"Det er lettere å være objektivist. Vi vet at 0,0001 % THD+N er bedre enn 0,03 % THD+N, at 130 dB SNR er bedre enn 80 dB SNR, og at frekvensgang innenfor +0 dB/-0,1 dB 16 Hz - 23 kHz er bedre enn +/-3 dB 30 Hz - 18 kHz. Da vet man i det minste hva som er opp og hva som er ned. Da er det heller ikke vanskelig å definere begreper som «nøytral» (ingen hørbare tonale avvik) eller «transparent» (ingen hørbare avvik whatsoever). Da er det til og med mulig å sette tallfestede krav til gjengivelsen som garanterer nøytralitet og/eller transparens. Jeg kan si ganske sikkert at en komponent som oppfyller det første av de to kriteriene i eksemplene i starten på dette avsnittet vil være både nøytral og transparent. Problemet oppstår først når alt skal gjøres til subjektive vurderinger uten noen absolutt referanse."
Jeg mener dette faktisk er en utilstrekkelig antagelse. Logisk fornuftig, men allikevel utilstrekkelig og noe som fører til en feilslutning. Som lytter (sluttbruker), vet vi faktisk at: "0,0001 % THD+N er bedre enn 0,03 % THD+N, at 130 dB SNR er bedre enn 80 dB SNR, og at frekvensgang innenfor +0 dB/-0,1 dB 16 Hz - 23 kHz er bedre enn +/-3 dB 30 Hz - 18 kHz ?" Jeg tror faktisk ikke dette kan tas som universell sannhet. Og det er her hele tilnærmingen og analysen går feil - antakelsen om at jo mindre målt forvrengning, jo bedre (riktigere) lyd.
Underliggende i diskusjonen ligger også spørsmålet om hvorvidt en teknisk optimal reproduksjon av lyd er en foretrukket vei fremfor "en huslyd" som leveres fra enkelte (kanskje overprisene) merker. Si at stegene i kjeden er:
- innspilling
- reproduksjon i elektronikk
- høyttalere og rom
- lytter
- lytters preferanser
Forstår jeg Asbjørn og Snickers rett, starter de i opptaket og ser videre til stegene inkludert "høyttaler og rom" som av stor viktighet i tilnærmingen til best lydgjengivelse, for dermed frem til lytteren å presentere lyd med minst mulig "forvrengning" av det opprinnelige signalet. Dette er logisk konsistent, og dermed følger også antagelsen om at dette er den beste og mest kontrollerte måten man evner å skape et grunnlaget for god lyd. Forstår jeg Håkon R rett, stiller han seg først i lytterens konsumerende posisjon, og det som lytteren erfarer som lytter. Så ses det bakover i kjeden og det forsøkes å forstå hva som betinger det som kom forut. Der (slik jeg oppfatter det) A og S med flere mener at en mest mulig korrekt signalbehandling basert på målt forvrenging/parametre er det sentrale, mener Håkon som sitt primære standpunkt at han må beveges som emosjonell lytter. For hva er vel lyd uten den emosjonelle dimensjon det skaper? Men er ikke dette nettopp også A og S sin søken? Så hva er forskjellen, egentlig? Forskjellen synes da å ligge i A og S sin antagelse om at en mest mulig feilfri reproduksjon av signalet er betvingende for muligheten, på en kontrollert og resultatsikker måte, at lytteren kan erfare, eller sette seg i stand til, å oppleve musikken i sitt fulle potensial. Og etter dette kommer så psyko-akustikken inn som et nytt ledd, etter det jeg forstår. Og psyko-akustikk kan forstås teknisk og i en serie av påviste effekter - eller også erfares mer praktisk bare ved det enkle å være et sansende (hørende) menneske, uten annen kunnskap (om ikke ha litt forståelse av placebo-effekter).
Fra mitt ståsted: Som et analytisk og rasjonelt sansende vesen vil jeg overfor meg selv la resultatet av det jeg opplever som lytter være dominant fremfor en teoretisk forklaring på hvorfor det skulle eller måtte lyde slik eller slik (merk at den teoretiske forklaringen absolutt kan være spennende nok å forstå i seg selv, ingen diskreditering her om teoretisk kunnskap og innsikt). Men siden "the proof of the pudding is in the eating", må jeg vel velge min beste lyd helt uavhengig av hvordan den kan forklares? Så jeg er følgelig villig til å ledes til den uten å forstå premissene for hvordan den blir til, la forklaringen fare fremfor lytteropplevelsen. Så, tro mot meg selv, vil opplevelsen av lyd alltid overkjøre hvordan den måtte være forklart. Faller forklaringen sammen med opplevelsen, så bra! Faller forklaringen ikke sammen med opplevelsen, så tenker jeg at forklaringen nok er ufullstendig.
Etter å ha hørt på en rørforsterker på tidlig 90-tall, har jeg alltid preferert rør. Så jeg har endt opp med SET (300B og 845). Det snakker til meg på en annen måte enn transistorforsterkere. For meg: Rør er mer levende, formidler følelser, nyanser og det organiske - transistor er for meg uten helt den samme evnen (som generell betraktning, og her som den type forsterkning som måler best) - jeg tar meg i å lete etter sjelen/ånden i en sangers stemme, etter det nærværet og den tilstedeværelsen som gir meg den dype koblingen mot musikken og sangeren på et emosjonelt plan. Sistnevnte følelse av kobling trumfer alt for meg, og kan ikke kompenseres ved en byttehandel mot forbedringer i andre og øvrige elementer i den reproduserte lyden (f.eks. detaljer, soundstage). Samtidig erfarer jeg at mange ikke erfarer dette på samme måte - eller har galskapen, lidenskapen til å forfølge reproduksjon av lyd helt ut i det marginale bare tatt en annen vei? For med mine SET forsterkere er jeg teknisk sett helt ute og kjører i A og S sin tilnærming. Det måler rett og slett helt FY! Allikevel er det for meg det mest transparente, pustende og livs-gjenskapende. Så hvordan er det mulig, med all denne ulike forvrengningen i min SET-elektronikk, at jeg som lytter opplever dette som det mest naturtro? Dette leder til neste spørsmål:
Kan lydgjengivelse diskuteres objektivt som om lytteren, som lytter, ikke inngår fullt i kjeden? Kan man begrense spørsmålet om optimal lyd til den lyd som er tilstede før lyden når lytterens ører og behandles av øre/hjerne - slik jeg forstår A og S sin tilnærming er - som den metoden som gir den beste forutsetning, best forutsigbarhet, for god lydopplevelse? Eller er hus-lyd fra kjente merker bare det å ta det ett steg videre, nemlig å inkorporere lytterens opplevelse av lyd som det sentrale, viktigste elementet i reproduksjonen? Det siste kan synes å bringe oss til en verden nesten uten systematikk, til uendelig prøving og feiling for å finne vår personlige preferanse: Men er det en observasjon at de fleste av oss faktisk ender opp der? Og hvorfor gjør majoriteten det? Er det fordi vi stort sett har lav grad av informasjon? er dumme? (For de som måtte føle for det siste, ikke bedra dere selv! - hvis man tror at man selv har sett lyset, og få andre, er det rimelig sannsynlig at man er for opphengt i sin egen navle.) Dog, noen er alltid mer informert enn andre, og har bedre forutsetninger ved mengdetrening og sammenlikning. Men har disse nødvendigvis bedre skjønn? Som lyttere stiller vi som generell betraktning alle likt, man trenger ikke skolekunnskap for å kunne lytte på en kvalifisert måte! En doktorgrad foredler ikke ører, og en analfabet som snuser på blomster og lytter til fuglene kan bli den beste lytteren. Er hva som skjer i oss som lyttere det egentlige referansepunktet for hva som er best, eller er referansepunktet målt lydkvalitet i forstand lavest mulig forvrengning av lydsignalet før det treffer lytterens øre? Er det her vi er uenige og dette vi egentlig diskuterer?
(Tror jeg har begrenset tid til å følge opp dette, men ville bare gi mine to cent)
Mvh,
tom-a
