På HFS kan du ha to innfallsvinkler:
1) Den egosentriske
2) Den allmenne
De egosentriske snakker om sin egen smak og tror den er relevant for andre enn en selv.
De med et mer allmennyttig perspektiv forsøker å diskutere generelle problemstillinger knyttet til en korrekt (hifi) reproduksjon av signalet på kildematerialet.
QUOTE 2 (#219)
OM «SPILLEREGLER»
Jeg tenker på svaret
Håkon_Rognlien ga ovenfor (se innlegg #204, «Mine følelser kan så definitivt ikke ha noe med dette å gjøre...») fordi jeg tror slike tanker er utbredt blant dem som stiller spørsmål ved forskning og fagbegreper som f.eks. «nøytral».
Rognliens svar kom etter at jeg stilte ham følgende spørsmål:
«Hele historien» bak hva du liker, basert på dine følelser og erfaring? Eller «hele historien» i en snever informasjonsteknisk forstand?
Spørsmålet jeg stilte, var med andre ord om han velger en vei basert på følelser og sin erfaring, eller vitenskapens smale sti. Det interessante er at han insisterer på å gå på vitenskapens smale sti og ikke følelsenes muntre aveny. Samtidig vil han ikke helt akseptere vitenskapens spilleregler. Det er ikke meningen å henge ut Rognlien spesielt her; han er omtalt fordi han er en aktiv skribent og diskusjonspartner. Poenget mitt er at jeg tror mange gjør som ham: Sier de ikke følger følelsenes vei, men vitenskapens - uten å akseptere spillereglene bak vitenskap. Kanskje ønsker de troverdigheten og statusen som vitenskap kan gi og moroa som føleriet tilbyr samtidig; som en pose-og-sekk-strategi?
Det jeg lurer på, er om det ikke hadde vært enklere for mange å innse og velge hvilken vei de ønsker å gå på: Følelsenes muntre aveny eller vitenskapens smale sti? Det er mye enklere å forstå ens skriverier hvis ens posisjon er definert. For hvis folk som liker mest føleri snakker med folk som liker mest vitenskap, blir det god dag mann økseskaft og vi snakker forbi hverandre.
Så er det naturligvis slik at ingen personer er enten helt føleri eller bare vitenskap. Men er det ikke en fordel å være bevisst på når man går på føleriets muntre aveny og ikke på vitenskapens smale sti?
-------------
Svar: Vitenskapens smale sti
Etter erfaringsbeskrivelsen min (# 185) fulgte det faktisk med et spørsmål som jeg synes er relevant for å forstå synspunktene, nemlig kan "god/riktig lyd"
a) likegodt evalueres før lyden når lytterens øre (slik jeg forstår A og S sin påstand/tilnærming er), eller
b) må den evalueres først etter at lytteren har lyttet til det han hører?
Dette er faktisk et viktig og grunnleggende spørsmål som kan synes helt trivielt. På "vitenskapens smale sti" vil imidlertid spørsmålet måtte stilles: Hvor er referansepunktet for evalueringen av god/riktig/naturtro lyd? Forskjellen på a) og b) er viktig for debatten vår.
I b) inkluderes lytteren og psyko-akustikken i likningen for og evalueringen av god/riktig/naturtro lyd.
Så det første vitenskapelig spørsmålet: Bør lytteren inkluderes når vi skal si noe om god/riktig/naturtro lyd? Det å ikke inkludere lytteren og hans opplevelse av lyden ville jo være meningsløst. Å lage god lyd uten noen lytter, eller uten tanke for lytteren, har jo ikke noe for seg. Så lytteren må med. Ergo må referansepunktet for evaluering av god/riktig/naturtro lyd evalueres etter at lytteren har brukt sin hørsel og de prosesser som bearbeider lyd i hjernen har funnet sted.
En tanke: Matematikk og måling er et menneskeskapt verktøy. Einstein kunne ved hjelp av matematikk og logikk forutse egenskaper ved universet som først ble bevist på et senere tidspunkt. Så den menneskeskapte matematikken har i seg evnen til å speile universets vesen. Men kan matematikken på en uttømmende måte si noe om tilværelsen? Kan følelser uttrykkes som matematiske likninger? Kan opplevelse/erfaring ved lytting til musikk måles eller beregnes? Nei (i alle fall ikke p.t). Ergo: matematikk og måling som verktøy har sine begrensinger når et hørende menneske kommer inn i likningen. Psyko-akustikken kan ikke p.t. representeres ved likninger og kan dermed ikke måles på noen god måte.
Nå har jeg på en vitenskapelig måte argumentert for at det å ikke inkludere lytteren som lytter ikke gir mening - altså at tilnærming a) er en utilstrekkelig tilnærming/antakelse. Jeg har videre på en vitenskapelig måte argumentert for at man ikke evner å måle opplevelsen av musikk og hva som er naturtro lyd i lytterens hode. Av disse to følger: Det er umulig idag å beregne/måle seg frem til hva som er "best/mest naturtro" lyd!
Å tro at tilnærming a), dvs måle seg frem til minst mulig forvrengning, er vitenskapelig og en tilnærming som ikke trenger å grunngis, er en ikke-vitenskapelig påstand - fordi referansepunktet for evaluering av lyd er flyttet til et feil sted. Den innebærer å måle kvalitet i lyden før lyden når lytterens hode, og er som å hoppe av toget før det når endestasjonen. Uten en lytter har lyd ingen mening i vår kontekst. Tilnærming b) er derfor den eneste relevante. Utfordringen med den er at den inkluderer psyko-akustikken og den kan ikke måles på en fyldestgjørende måte, hvilket igjen betyr, som en ren vitenskapelig observasjon, at det ikke er mulig å alene bruke måling for å avgjøre hva som er god/riktig/naturtro lyd.
Begrepet nøytralt: Jeg forstår at dette i vanlig ordbruk og i denne tråden er ment i relasjon til en definert hifi-standard. Men som Einstein sier; alt er relativt. "Nøytralt" er også et relativt begrep, vitenskapelig sett. Har begrepet "Nøytralt" egentlig noen mening før lyden når lytterens øre (a), for det er jo egentlig bare en skapt, målbar proxy før lyttingen har startet? (Hifi var jo bare en praktisk anordning for kvalitet i sin tid) Jeg vil hevde at man i vitenskapelig forstand ikke kan snakke om "nøytralt" før etter at lytteren har lyttet. Som jeg skrev i mitt forrige innlegg er det som undertegnede oppfatter som "nøytralt" - i min forståelse altså det som lyder mest naturtro - det er reprodusert lyd gjennom rør som relativt sett har noen høye forvrengningskomponenter. Ergo, i min virkelighet er ikke alle forvrengningskomponenter noe som nødvendigvis reduserer kvaliteten på opplevd lyd. Kanskje utviklerens oppgave da bli å søke og forstå hvilke forvrengningskomponenter som bør unngås, og hva som er viktig for at lyd oppleves som mest mulig naturtro (alt annet like). Dette er en mye bredere tilnærming enn det å kun måle, og selvsagt mye mer krevende. Når det er sagt, jeg har stor respekt for de som vinner innsikt gjennom det å måle og systematisere. Det er absolutt prisverdig arbeid, dog ikke tilstrekkelig for å forstå helheten, slik jeg på en vitenskapelig måte nå har argumentert for over (som etterspurt, og på en allmenn måte).
Mvh,
tom-a
