Jeg vil nå heller si at utviklingen har gått og går stikk motsatt vei. Vi skal ikke så mange år tilbake før vi hadde et stort AP og en borgerlig blokk som de to eneste alternativene. Det var helt utenkelig for AP å inngå et formelt samarbeid med noen. Det var enten dem alene eller noe borgerlig. Det var heller ikke så mye rart på venstresiden. Man hadde AP og SV og ... vel det var det. På den borgerlige siden var det H, Krf, SP og Frp. Siste, etter de kom til var der som støtteparti, men ingen av de andre ville ha noe formelt samarbeid med dem heller. Akkurat som med SV på den andre fløyen. Så blokkene var tydelige og alternativene få, og vi endte ofte opp med mindretallsregjeringer fordi man opplevde blokktilhørigheten stor og viljen til å felle en regjering var liten selv om man var uenig i mye, fordi det eneste andre alternativet ble sett på som enda verre.
Vi fikk en liten periode med et sentrum, og sogar mindretallsregjering av V, SP, og Krf. Men det var et blaff, men det fikk kanskje AP og Høyre til å bli mer villige til å akseptere småpartier i flertallsregjering.
Siden har det skjedd mye rart. SP skiftet leir og brøt med rine røtter og tradisjoner og det endret blokkene. Frp har gradvis moderert seg og hat blitt tatt inn i varmen, men det mest underlige nå er fremveksten av nye rare partier på venstresiden. SV har blitt stort, de har lagt opp til en mye mer feminin linje som appellerer til nye unge "lesere" og akademia. Kommunistene har gjennomgått forandringer og flere hamskifter men med hovedvekt på AKP-ml og har i dag endt opp som "Rødt", så har vil fått smalere partier som MDG.
Men det er ikke lenger kun blokkene og den tradisjonelle aksen som gjelder. Vi har sett fremveksten av identitetspolitikken, kulturrelativismen og delvis kulturelt selvhat, og en ideologi som baserer seg mer og mer på hva som føler og identifiserer seg med til enhver tid, og det er en eventyrblanding der alle skal med og alle skal ordnes i et internt hierarki etter hvor "priviligert de er" eller hvor selvutslettende de er villig til å bli. Det er bare å ta en titt på siste landsmøte til MDG så ser man hvor det bærer.
I en situasjon der ytre venstrefløy er i sterk vekst og der det er helt uforutsigbart hva som er dagens eller morgendagens agenda så får vi en eventyrblanding som er festlig nok, men som er en trussel når venstresiden som blokk er avhengig av støtte og konsensus fra hele Hakkebakkeskogen. Selv AP har endel slike politikere som prøver å trekke partiet til venstre for å demme opp for Rødt, SV og MDG .. og det er selsomt å se hvordan de er på gli og ofrer mer og mer av sin tradisjonelle legitimitet for å tekkes ytterfløyene. Det kommer til å ende opp som en av dem, bare ett av flere mellomstore partier på venstresiden, uten ror og seil, drevet av nye påfunn og pålegg fra uforutsigbare ideologer.
Er det bra for demokratiet og ikke minst for landet med så mange små og mellomstore partier?
På høyresiden har det ikke skjedd så mye nytt. Venstre er blitt mer feminint og mer liberalt på en amerikansk måte og litt mindre liberalistisk. Høyre er litt mykere i kantene, men er vel stort sett fremdeles til å kjenne igjen. Store forandringer i Frp og Jensens versjon er ganske anderledes enn CiHs, selv om de er der fremdeles de også, bare ikke med like stor innflytelse. Krf har val også blitt en flau utgave av seg selv og har gått fra å være et fast og forutsigbart parti til å blir mer og mer et parti der følelser og naiv snillisme gjør dem uforutsigbare. Hareide har ikke gjort partiet en tjeneste, og det er ganske langt fra ham til f.eks. Høybråten.
Så vi har et sammensurium av partier, og nye vil kanskje dukke opp og vokse frem. Vi ender fort opp med usikkerhet, uforutsigbarhet og politikere som blir mer og mer populistisk og heller føyer seg etter kampanjer i avisene og sosiale medier fremfor å ansvarlig forholde seg til vedtak, partiprogram og respektere skillet mellom politikk og administrasjon.
Det har gått bra så langt, men utviklingen bort fra forutsigbare blokker med akseptabel variasjon avhengig av styrkeforhold går vi nå mer og mer over til en flytende uforutsigbar tilstand der alt er lov og bare fantasien setter grenser for hva som kan ende opp som en regjerings politikk om de er avhengig av støtte fra alt og alle. Det han bli mye rart av hestehandler og merkverdige kompromisser når alle skal ha sitt og litt. Det får underlige nok utslag når Venstre og Krf skal vise til "gjennomslag" for sine velgere, men jeg våger ikke å tenke på hvor mye rart vi kan ende opp med om alle på venstrefløyen skal ha sitt.
Så jeg skulle ønske at vi fikk en større konsolidering og at vi gikk tilbake til tiden der AP og Høyre var forutsigbare og dominerende på hver sin fløy, med plass til støttepartier og slikt men der man ikke ga dem alle hver sin fjernkontroll. Jeg savner to sterke partier og også et sterkt sentrum som alternativ, men slik er det ikke lenger. Vi kan sikkert ende opp i en situasjon der venstresiden får flertall, uten at noen kan forutse hva det kommer til å føre til.
Jeg håper og tror at det vil føre til at Senterpartiet vender tilbake til sine tradisjonelle verdier og dropper flørtingen med de røde, eller rettere sagt hva de røde ser ut til å mutere til. Jeg tror de blir et borgerlig sentrumsparti igjen. Krf kan finne på å gå motsatt vei etterhvert som de konservative i partier blir lei av føleriet og myke gutter som ledere, og når de gamle trofaste dør en etter en. Spørs dog om de myke i partiet ikke vil få seg en nesetyver når de oppdager at de havner aller nederst på rangstigen og i offerhierarkiet siden de jo fortrinnsvis er hvite, kristne, og vestlige med en imperialistisk historie. Men da er det for sent og de vil være utradert som parti.
