Her er en av hovedgrunnene til at jeg aldri kommer til å stemme på Erna:
Midlertidige ansettelser ble ingen døråpner
Regjeringen lovet sårbare grupper jobb da de åpnet for flere midlertidige ansettelser. Men tre år seinere står unge, innvandrere og personer med nedsatt arbeids- eller funksjonsevne enda lenger unna arbeidslivet.
MENINGER 21. NOVEMBER 2018 KL. 6.00 Tone Tellevik Dahl, (Ap), arbeidsbyråd i Oslo kommune
I 2015 åpnet regjeringen for en generell adgang til midlertidige ansettelser i norsk arbeidsliv. Mens midlertidige ansettelser tidligere bare kunne brukes når arbeidet faktisk var tidsavgrenset, for eksempel et vikariat, ga regjeringen nå mulighet for å veksle faste jobber ut i midlertidige.
«Dette vil gjøre det enklere for flere å få adgang til arbeidslivet», sa Høyre/Frp-regjeringen. Flere midlertidige jobber skulle være en døråpner inn i arbeidslivet. Og ikke bare det. Det skulle være redningen for innvandrere, folk med funksjonsnedsettelser, ungdom og de med lite utdanning. Endelig skulle de få prøve seg i arbeidslivet. Til og med de som sto i fare for å havne på uføretrygd, ville lettere kunne få en fot innenfor arbeidslivet enn å havne utenfor.
Nå har det gått over tre år siden det nye regelverket ble satt i verk og det er tid for å spørre: Har de med svakest tilknytning til arbeidslivet fått en ny sjanse?
- Tallene tyder ikke på at dette har skjedd, skriver Fafo, som tidligere i november publiserte en rapport om tilknytningsformer i arbeidslivet fra 2014 til 2018. De peker på at det ikke har blitt lettere for det de omtaler som «svake grupper» å komme ut i arbeidslivet.
I Institutt for samfunnsforsknings rapport om samme tema fra tidligere i år, slås det også fast at det ikke er flere unge, innvandrere eller personer med nedsatt arbeids- eller funksjonsevne som arbeider etter at det ble lettere å ansette midlertidig.
Sagt med forsker Marte Strøms ord: «Så langt ser det ikke ut til at reformen har fungert som en døråpner til arbeidsmarkedet for dem som vanligvis blir stående utenfor». Likevel var det nettopp de som står utenfor arbeidslivet som regjeringen skjøv foran seg for å tvinge gjennom en arbeidsmiljølov som en samlet arbeidstakerside demonstrerte mot.
Norge er ikke det første landet som har gjennomført reformer av arbeidsmiljølovgivningen som åpner for flere midlertidige ansettelser. Gjennom hele 2000-tallet har vi sett tilsvarende reformer i andre europeiske land.
Effekten er ikke et arbeidsliv som inkluderer flere sårbare grupper. I stedet ser vi en utvikling mot et arbeidsliv der flere jobber er midlertidige deltidsjobber. Fire av fem nye jobber i EU-landene har siden 2013 vært deltidsjobber eller midlertidige jobber, og andelen i EU-landene som har deltidsjobb som hovedinntekt har aldri vært høyere enn nå. To av tre som jobber deltid sier de heller vil ha faste heltidsstillinger.
Over tid skaper dette et oppdragsbasert arbeidsliv der folk jobber på kortvarige kontrakter eller er avhengig av mange små jobber for å få endene til å møtes. Et slikt arbeidsliv er vanskelig å stå i for sårbare grupper. Det gjør det igjen vanskelig å etablere seg, få bolig og leve frie liv. Men det gjør også innovasjon og omstilling vanskelig. For opplever ikke folk trygghet i jobb, tror jeg heller ikke at de vil være spesielt villige til å omstille seg eller bidra med nye innovative løsninger på arbeidsplassen.
Selv om vi har et tryggere og bedre organisert arbeidsliv i Norge enn de fleste andre land, påvirkes vi som en liten og åpen økonomi, av utviklingstrekkene i arbeidsmarkedet i landene rundt oss. Spesielt siden vi har en regjering som stadig importerer arbeidsmiljølovgivning fra andre land i stedet for å satse videre på den norske modellen. I sin politiske plattform står det for eksempel at «regjeringen anerkjenner at mange arbeidstakere velger å være uorganisert».
Denne oppsiktsvekkende anerkjennelsen av det uorganiserte arbeidslivet følger regjeringen opp ved å gjøre det dyrere å være organisert. Nå er organisasjonsgraden under 50 prosent.
Regjeringen kobler dessuten Norge på den internasjonale utviklingen mot at mer arbeidskraft er leid inn framfor fast ansatt. De gjør det lett for arbeidsgivere å organisere seg vekk fra arbeidsgiveransvaret gjennom kompliserte selskapsstrukturer.
Videre kutter de gjennom sin såkalte avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform systematisk i tilsynene som skal kontrollere at grunnleggende spilleregler i arbeidslivet følges. Antall arbeidstilsyn har f.eks. blitt redusert med 25 prosent, eller nesten fire tusen årlige tilsyn, under denne regjeringen.
Oslo har landets høyeste sysselsettingsandel. Det er det grunn til å være stolt over. Over tid vil imidlertid den høye sysselsettingsandelen bli truet av regjeringens arbeidspolitikk. Derfor har byrådet i Oslo, så langt det har vært mulig, blokkert regjeringens arbeidspolitikk.
Vi har sagt nei til den generelle adgangen til midlertidige ansettelser, og satser i stedet på faste fulltidsjobber framfor mer deltid og midlertidighet. De siste åra har vi utlyst hundrevis med nye faste heltidsstillinger i helse- og omsorgssektoren, en sektor som nasjonalt har 70 prosent deltidsstillinger.
Vi har sagt nei til regjeringens ønske om mer innleie av arbeidskraft i næringslivet. I stedet bruker vi vår makt som Norges nest største innkjøper av varer og tjenester, til å sikre faste ansettelser også i næringslivet. Ved å stille krav om faste ansettelser, tarifflønn, faglærte håndverkere og lærlinger hver gang vi kjøper varer og tjenester, videreutvikler vi den norske modellen og gir seriøse bedrifter et fortrinn i konkurransen mot billig, uorganisert arbeidskraft.
Regjeringen sa åpningen for flere midlertidige ansettelser skulle bli en døråpner til arbeidslivet for sårbare grupper. Det ble det ikke. I stedet tok de et steg vekk fra den norske modellen og et steg i retning av et arbeidsliv som gjør det vanskeligere både å få jobb og å stå i jobb for unge, innvandrere og personer med nedsatt arbeids- eller funksjonsevne.
