Når det gjelder en-dags fravær, hvorfor ikke peke på elefanten i rommet, nemlig alkohol.
Rent anekdotisk opplever jeg at folk karrer seg på jobb nesten uansett. I min bransje er man ute med kunder / forbindelser innimellom på ukedager og det kan bli sent. Det skjer så godt som aldri at folk ikke dukker opp dagen etterpå. Og er det ikke mulig så har folk anstendighet nok til å ta en feriedag, ikke en sykedag.
Samme i min jobb. Kunne fortsatt spist ute med vin på representasjon tre-fire kvelder i uken om jeg ville. Men det ble et ork. For det første fordi det fortsatt var jobb på egen fritid. For det andre har jeg aldri likt å spise middag etter åtte, og i alle fall ikke i ukedagene. Og det var alt før vi fikk barn og jeg mye heller vil bruke tiden med dem før de går til sengs. Nå blir det bare når jeg «må», et par ganger i måneden.
Uansett, jeg har aldri skoftet en dag på grunn av å ha drukket vin eller øl kvelden før. De mange kollegene som fortsatt synes det er stas å gå ut for middag eller et par drinker i jobbsammenheng er heller «aldri» borte fra jobben. Utover dette er det disse, som jeg før, dem som har det meste om ikke nesten alt av ubetalt over- og ubekvem (reisetid er ikke kompensert, enten det er helg eller utover normal arbeidstid). De fleste jobber også på kontrakter, uten noen garanti for fortsatt ansettelse utover kontraktstiden på to til fire år.
Med rundt 3000 ansatte i flere land har vi også en utfordring med høyt sykefravær. Våre undersøkelser, både interne og gjennom en ekstern evaluering, beviste vel stort sett mine egne observasjoner. Kvinner er borte tre til fire ganger så mye som sine mannlige kolleger. Kvinner over 50 er borte langt mer enn sine medsøstre i alder 25 til 40, med andre ord er det svært lite som forklares av omsorg for små barn. Med rimelig god kjønnsbalanse fra laveste nivå til toppledelse er både langtids og antall egenmeldingsdager størst blant kvinner i de mest rutinepregede stillinger som sekretærer og admin/finans/HR assistenter, ikke stillinger med høyt arbeidspress grunnet volum, uforutsigbarhet eller ansvar/konsekvens ved feil.
Konklusjonen fra vår audit var at over åtti prosent av egenmeldingsfraværet var korrelerer med lav motivasjon. Etter å ha studert data vil jeg si lav egenmotivasjon. Tror ikke det er tilfeldig at det aller meste er tatt ut av kvinner fra overgangsalder og opp, altså når jobbens betydning for deres umiddelbare omsorgsansvar for egne barn stort sett er over. Tror ikke det er tilfeldig at dette er kvinner som jobber på sekretær/assistentnivå som allerede har oppnådd maks tillegg og goder for deres lønnsnivå i det som er sikre stillinger, men har små muligheter til videre karriere og lønnstrinn. Tror heller ikke det er tilfeldig at dette fraværet har økt ettersom vi har fått like mange kvinner som menn også i mellomlederstillinger og opp. At andre kvinner har klart å kombinere utdanning og etablering av familie mens de klatret mot toppstillinger har åpenbart ikke resultert i at de som kvinnelige rollemodeller har bidratt til høyere motivasjon for kvinnene som jobbet for dem som assistenter. Om noe så er det våre avdelinger og kontor som er ledet av kvinner som har det største fraværet blant kvinner.
Summasummarum, våre erfaringer er ganske klare. Elefanten i vårt rom heter verken alkohol, arbeidspress, nedbemanning eller jobbsikkerhet. Elefanten er middelaldrende og hun har mistet det meste av den motivasjon hun før hadde: fordi jobben har forblitt den samme forutsigbare etter 25 år til tross for skifte av sjef hvert femte år; fordi egne barn har vokst opp og klarer seg selv uavhengig av mors inntekt; fordi man psykologisk såvel som fysiologisk føler man som 50-årig sekretær har passert de fleste middagshøyder, og det hjelper heller ikke på motivasjon og selvtillit når den 30-årige venninnen til datteren har blitt sjef for hele avdelingen.
PS var mye vanskeligere å finne noe klart mønster blant våre mannlige kolleger med høyt antall egen/sykemeldingsfravær. Selvom om også middelaldrende menn var høyere representert var ikke alder noen sterk faktor på samme måte. Men tilsynelatende frafall av (egen)motivasjon koblet til opplevd status og utsikt til videre karriere synes å være den viktigste også her.
