Festen er over. Men ingen skal hjem.
www.dn.no
Men blir det noe kake?
Festen er over. Men ingen skal hjem
La oss, for eksperimentets skyld, ta Arbeiderpartiets selvforståelse på alvor. For noen år siden hadde Jonas Gahr Støre tid og rom til å snakke i litt større og mer strategiske vendinger om partiet han leder. Da trakk han ofte frem at Ap er en bevegelse som rommer omtrent hele det norske samfunnet. Derfor rommer den også de fleste konfliktlinjene som finnes i det samme samfunnet.
Konflikter som kunne finne sin løsning i Arbeiderpartiet kunne på samme måte løses i det norske samfunnet. Fordi Ap og den sosialdemokratiske bevegelsen rommet alle sammen.
Denne selvforståelsen har kommet til uttrykk gjennom flere av partiets historiske slagord: «By og land, hand i hand» og ikke minst «Alle skal med». På landsmøtet denne uken dukket selvforståelsen frem i Støres tale da han avsluttet med å si at de store reformene og samfunnsendringene ofte begynte i landsmøtesalen. At det var skapt historie der, men at det nå skulle skapes fremtid.
Visjons- og kjerneverdiindustrien lever av å produsere kortfattede ordsammenstillinger som skal uttrykke bedrifters og organisasjoners mål og mening. I den bransjen opererer man av og til med to ulike varianter, en intern og en ekstern. Den første skal gi de ansatte en følelse av mening, mens den andre skal formulere et løfte til omverdenen.
Arbeiderpartiets interne kjerneverdi kunne vært «Vi er Norge».
Selvtilliten er enorm. Partiet svikter aldri troen på at de alene vet hva som er best for oss alle. Argumentet om at Ap rommer hele Norge er premisset for den konklusjonen.
En slik selvtillit vipper fort over i overmot. Å innbille seg at et enkelt parti klarer å forstå og omfatte det sammensatte og komplekse norske samfunnet, er en illusjon. Aps stødige ferd nedover på meningsmålingene de siste årene bør kanskje jekke ambisjonsnivået noe ned.
Er det sikkert at så mange i Norge virkelig vil ha den fremtiden som skapes av tre hundre tillitsvalgte i Ap en langhelg i mai?
Det er usikkert om denne tvilen har nådd partiet. Fra talerstolen har det vært skrytt flittig av alt Ap og regjeringen har gjort og vedtatt de siste årene. Det må være noe galt med Norge når så få liker dette, er den grunnleggende underteksten. Det virker som om de tror at løsningen på oppslutningskrisen er å gjøre mer av det samme.
Et problem som virker merkelig fraværende i Aps fremtidsskapende lokaler, er økonomi. Ap har hatt litt uflaks med timingen. De fikk makten da en lang periode med velstandsvekst ebbet ut. Nå herjer rentene med alle som har kjøpt rekorddyre boliger, og inflasjon og prisvekst med hverdagens husholdningsbudsjetter. I mange bransjer lurer nedbemanningsspøkelset, og næringslivet skylder på det de mener er et historisk høyt skatte- og avgiftsnivå. Tilliten til at Ap og regjeringen kan ta oss komfortabelt gjennom nedturen er lav i brede grupper.
I forbindelse med fjorårets statsbudsjett fikk man høre at den viktigste oppgaven for regjeringen var å unngå renteøkninger og stigende priser. Samme dag som landsmøtet åpnet, hevet Norges Bank renten til det høyeste nivået siden 2008.
Prisveksten ser ut til å fortsette, og selv det gode lønnsoppgjøret som LO streiket frem, kan ende med at store grupper nok et år mister kjøpekraft, fordi prisene stiger mer enn lønningene.
Rett før landsmøtet forlot Støre og regjeringen sin egen teori om at mer bruk av oljepenger vil gjøre at renten og prisene stiger. I det reviderte budsjettet som snart legges frem, vil oljepengebruken øke. På et pressemøte før landsmøtet klarte ikke Støre å svare på om han lenger mener det er noen sammenheng mellom rentenivå og oljepengebruk i statsbudsjettet.
Det er alvorlig for et parti med Aps selvbilde at det ikke makter å gi befolkningen troverdige svar på hvordan økonomien vil slå inn i hverdagslivet for de store arbeidstagergruppene i årene som kommer. Og når løftet om at den beske skatte- og avgiftsmedisinen i fjor skulle holde renter og priser nede ikke er innfridd, så er det ikke rart at mange forlater regjeringspartiene.
Jeg har en mistanke om at bekymringen for svekket kjøpekraft og økte renteutgifter er noe mer utbredt i Norge, enn interessen for en begrepsdiskusjon om arbeidslinjen.
Arbeidslinjen er retten til å kunne sette mat på bordet, sa LO-leder Peggy Hessen Følsvik på landsmøtet. Frem til Støre tok over som statsminister, kunne stadig flere sette kake på bordet flere ganger i uken. Det er ikke så mange som har lyst til å slutte med det.
Norge har vent seg til fest, Ap tilbyr hverdag. Partiet klarer likevel ikke å si med noen form for tyngde at festen er over. Det er som om de har stengt serveringen, men ikke vil tømme lokalet. Men folk finner selvfølgelig veien ut selv.
www.vg.no
