Det er sjarmerende å observere hvordan hele samfunnsfunksjoner, organisasjonskartet på tvers og i høyden, skifter partifarge med regjeringsskiftet. Eller sagt på en annen måte - enkelte argumenterer som om, f.eks., Helsevesenet er rødt eller blått (eller rødgrønt), alt etter regjeringsfargen.
Det Helsevesenet vi har fått, er resultatet av en mangeTIårig prosess, der man har formulert at målet er å levere gode helsetjenester til alle, fremfor de beste helsetjenestene til noen få. Det unike i Norge er at ingen faller utenom og alle kan anvende seg av systemet.
Mot målsetningen kan man så komme med innvendinger.
Er distriktspolitikken, der det skal tviholdes på lokalsykehus, formålstjenlig, for å kunne levere så gode helsetjenester som mulig, innenfor tilgjengelige ressurser? Eller bidrar disse til å utvanne ressursene, og holde tilbake kunnskapsutviklingen? Svaret gir seg selv, likevel er det mange som prioriterer det å være nær en sengeliggende slektning høyere enn at denne får bedre tjenester et annet sted. Men så og si uten unntak sendes kritisk syke til spesialistsykehus - som til Haukelands brannskadeavdeling ...
Man kan også innvende at det burde være tillatt med private sykehus, som gir et større tilbud. Men virkeligheten er at meget få private sykehus er i stand til å levere et fullstendig tilbud, også i utlandet, og at de som gjør det er reservert for sterkt bemidlede eller usedvanlig godt forsikrede pasienter. Dermed kommer man i strid med den norske målsetningen om at alle skal ha tilgang til like helsetjenester.
For norske bemidlede synes dette urettferdig, hvorfor skal de ikke kunne kjøpe seg den helsen de har råd til, og slippe køene?
Da får man som samfunnsborger spørre seg om man vil støtte en utvikling i den retningen, eller om man vil støtte et universelt tilbud til alle?
Men vurderingene og refleksjonene man gjør seg blir sannsynligvis noe bedre, i retning av hvem stemmen avgis til, om man klarer å holde tungen rett i munnen og unngå utsagn som "landssvikere," "mordere," "nasjonsødeleggere," o.a., når man skal avsi dom over systemet, og mener at et et privatdrevet system er bedre. Eller faller for propagandaen i at "man skal kjøpe seg helsetjenester i utlandet, for å korte ned køene."
Det er propaganda, fordi det har til hensikt å oppnå to mål: forsøke å så tvil om kvaliteten på tjenestene her; og skape et brohode for privatisering av helsevesenet. Noe som merkelig nok er et mål for mange av dem som roper høyest om hvor elendig tilbudet er her hjemme.
At man kan effektivisere helsetilbudet er det liten tvil om. Men noen ganger må man også erkjenne hvor man har føttene plantet, og ikke innbille seg at det er eget kart man går etter. La meg minne om hvordan våre folkevalgte kom frem til at hovedflyplassen burde ligge der den opplagt burde ligge. Om man innbiller seg at det var partifarge som lå bak beslutningståken, så skjønner man lite om politikk - det ble tautrekking mellom sterke lokal/regionalinteresser, der representanter agerte uavhengig av partifarge, på vegne av området de mente de representerte. Helsetjenester er et emne med like stor lokal/regionalinteresse, og beslutningene som tas er meget ofte farget av disse, og ikke av partiflagget:
Etter å ha vurdert en rekke forskjellige alternativer til hvor den nye flyplassen kunne ligge – navnlig Hurum, Hobøl, Kroer, Askim, Nesodden, Ås og Gardermoen – vedtok Stortinget i 1988 at flyplassen skulle bygges på Hurum. Etter en til dels kontroversiell prosess kom myndighetene etter hvert frem til at problemene med tåken på Hurum var for store, og den vedtatte planleggingsprosessen ble stanset. Den endelige beslutningen om å anlegge den nye hovedflyplassen for Østlandet på Gardermoen ble fattet av Stortinget 8. oktober1992. Byggearbeidene begynte 13. august1993.
