«1. Verdiskapingen skjer i distriktene.Myten baserer seg på en forveksling av verdiskaping og eksportverdi. Det er riktig at eksporten fra enkelte kommuner i distriktene er svært høy. Dette skyldes som regel at verdiskapingen på slike steder domineres av eksportrettet virksomhet.
Å likestille eksport og verdiskaping er en av de eldste mytene i økonomien, knyttet til merkantilismen før Adam Smith revolusjonerte sosialøkonomien. Det skal altså være mye bedre å få en krone for å selge fisk til Portugal enn å få en krone for å selge IT-tjenester til Molde.»
Som jeg nevnte, da jeg la inn linken der dette står, er det et komplisert bilde:
� Oslofolk betaler regningen
Neida, jeg tror ikke ressursene kommer ut av et hull i veggen i Oslo, men jeg tror også at vi har en totalt feilslått distrikts
politikk - og da med strek under politikk. Her har interesser med vikarierende motiver fått lov til å herje altfor lenge, under paroler de ikke tror på selv, men som har vært maktbevarende - og som vi vet, innen politikken er maktbevaring og -bygging det ultimate målet. Makt får ethvert parti til å glemme tidligere standpunkt, dersom nye kan få det nærmere eller bedre bevare den de har karret til seg.
Sp har i tiår vært tungen på vektskålen i definering av norsk distrikspolitikk, og partiet har satt seg tungt på både politiske, statlige, byråkratiske og primærnæringsfunksjonene (fisk unntatt). Fisk har vokst eksplosivt og er en næring som bidrar med milliarder til Norge og distriktene - jord&skogbruk er subsidieavhengige overregulerte og overadministrerte underskuddsforetak.
Om sistnevnte poitikk ga tilsiktet resultat, ville det vært liten grunn til å klage. Men hva er fasit:
1. Fraflyttingen fra distriktene har økt.
2. Nedleggingen av bruk har eksplodert.
3. Kulturlandskapet gror igjen.
4. Norsk fé ales opp på utenlandsk for.
5. Søkningen til primærnæringene, spesielt jordbruk, er alarmerende lav.
6. Et stort antall bruk i drift drives nøyaktig på grensen til der det utløses støtte og subsidier, uten ambisjoner om mer.
7. Jordbruket er et gigantisk underskuddsforetakende, på forsorg, år etter år. Og status er at vi har verdens dyreste landbruk.
Når man så forsøker seg på erstatningsnæringer, som turisme, så skjer det minimalt med tilrettelegging for samme, samtidig med at vi elegant ser forbi noen små hindringer som kanskje gjør at utenlandske turister muligens vurderer andre reisemål. Ett er at landet er blant verdens dyreste, et annet at vi kanskje ikke har holdningen som skal til for å gjøre dette til en virkelig vekstnæring?
- Turistene kan ikke møte stengte dører | Nordlys