Leste gjennom denne flotte tråden én gang til og fant en "allmennoppfatning" jeg vil utfordre på et litt filosofisk plan, noen sene kveldstanker...
.......
En av historiens største løgner er den om om at egoisme er en dårlig egenskap og en motsats til empati. Man har sågar forvrengt begrepet, som egentlig betyr egeninteresse (som handlingsgrunnlag), til å bli et negativt skjellsord. Det er ingen motsetning mellom å ta vare på seg selv og å ta hensyn til andre.
Hvis alle i et samfunn tok vare på seg selv, hvis egoismen var ubegrenset og uhemmet, så ville det blitt utopisk, alle ville maksimert sin selvrealisering. Rendyrket altruisme vil på den annen side føre til at den ubegrensede selvoppofrelse og forkastelse av egeninteresser gjør at alle kontinuerlig forverrer sin egen situasjon, - og nødvendigvis ender i selvdestruksjon. Det er apokalyptisk. Egoisme er følgelig som aksiom mye mer samfunnsmessig konstruktivt enn altruisme. Et "meg selv sist"-basert samfunn vil aldri kunne oppnå hverken varig fred eller harmonisk sameksistens. Et samfunn basert på "fellesskap" over individ er i realiteten et samfunn basert på undertrykkelse.
Etter en uke uten PC, melder jeg meg på igjen, og tar utfordringen.
Jeg tror at det er snakk om "både-og".
Naturen søker optimale verdier. Det ekstreme og rendyrkede har kort levetid.
Det kan bli for mye og for lite salt i maten. Passe er best.
Jeg tror det samme gjelder for egoisme. For mye egoisme er skadelig. For lite likeså. Passe er best.
Ikke alle i et samfunn kan ta vare på seg selv. Det kan være medfødt. Det er ikke alle som er like heldige med valg av foreldre. Det kan være uheldige omstendigheter senere i livet som slår deg ut. Det er ikke alle som starter med den samme bagasjen. Det er lettere å tjene en million hvis du starter med ti, enn hvis du starter på bar bakke.
Jeg tror at det er nødvendig, gjerne av egoistiske grunner, at vi bygger "passe" sikkerhetsnett for dem som av en eller anne grunn faller utenfor. Ikke for finmaskede sikkerhetsnett, og ikke for grovmaskede. Det har en verdi, her kom egoismen frem igjen, å leve i et samfunn hvor alle har det såpass bra at man ikke trenger å bekymre seg for sine eiendeler og slipper å bo bak høye murer og piggtrådgjerder.
Jeg tror at det er nødvendig å gjøre noe med fordelingen av eiendom og kapital. Ikke for å vingeklippe noen, men for at drømmen om like muligheter for alle ikke skal gå tapt over tid. Jeg tror at det er nødvendig å investere i fattige barns utdannelse, igjen gjerne av egoistiske grunner, for å sikre velstand i samfunnet. Det er mine fattige naboers barn som skal være med på å betale min pensjon, og det kan være blant disse barna at talentet for å oppdage en livreddende medisin ligger.
Jeg tror at det er nødvendig å spleise på en rekke samfunnsoppgaver. Politi, domstoler, forsvar, felles infrastruktur etc. En del av denne spleisingen vil ikke fungere hvis den skal være frivillig. Så visse elementer av tvang må vi finne oss i. Vi kan gjerne diskuter hvor mye felles samfunnsoppgaver vi trenger, og hvordan de skal betales, men jeg tror ikke at vi ender opp på noen av de rendyrkede ytterpunktene: "alt" eller "intet". Igjen: "passe" er best.
Livet er mer enn å rendyrke én parameter. Maksimal frihet for alle og enhver kan bli et skrekksamfunn, på samme måten som motpolen: maksimal selvoppofrelse for alle.
