Det er godt å se at vi er over på forsterkere nå. Da jeg var ung, veldig ung, var antallet watt i en forsterker veldig viktig. En forsterker på over 100W den gangen var heftige greier. Senere ble jeg klar over at det var andre forskjeller på forsterkere som var vel så interessant. Man hadde jo også funnet opp metoder som "PMPO" for å "måle" uteffekten, og forsterkere på 1kW (som i realiteten leverte 50 eller noe sånt) ble plutselig vanlige. Ikke låt de bra, og ikke hadde de mye effekt. Hele effekthysteriet ble med andre ord forkastet til fordel for å se på hvordan forsterkere var bygget opp. Dette inntrykket bestod egentlig nesten til årtusenskiftet for min del, men da skjedde det noe. Jeg oppdaget at om forsterkere var god nok på lastkontroll, hadde lav nok forvrengning, lavt støygulv osv, så begynte man plutselig å kunne skille dem ut i fra hvor kraftige de var. Dette er jo naturligvis også noe som må stå i forhold til hvor høy virkningsgrad høyttalerne har, men min konklusjon i dag har på en måte gått litt i ring, og antallet watt en forsterker kan levere før forvrengningen begynner å øke dramatisk er faktisk igjen blitt en kvalitetsparameter. Det gir handlingsrom som høyttalerkonstruktør, og det gir mulighet for å spille av skikkelig dynamisk materiale. Jeg har også hørt rørforsterkere med relativt lite watt låte bra, og ikke minst sukkersøtt på helt ordinære høyttalere (mht kapasitet, last og virkningsgrad), men at man ikke har rom for et bittelite crescendo er for meg et stort drawback. Det hjelper med andre ord ikke en dritt om forsterkeren låter aldri så bra om den ikke er kraftig nok til å levere nok effekt i den aktuelle lasten, for da vil den ikke jobbe i det området der den gjør det bra. For, stikk i strid med enkeltes oppfatning, rør låter heller ikke bra når det klipper.
Om vi forlater effekt en stund, er det selvsagt interessant hvordan en forsterker forvrenger i det området der den jobber optimalt. Det er ingen tvil om at både spenningsstyrte komponenter (Rør og FET) og tidsstyrte effektkretser (klasse D) har en ro man ikke så ofte finner i forsterkere med strømstyrte transistorer (klasse AB og A med bipolare transistorer). Litt for ofte ender forsterkere av sistnevnte klasse opp med ekstremt høye harmoniske som er litt for godt representert. Det ser pent ut på papiret med lav THD, men om 23. harmonisk er den dominerende er det ikke så lavt allikevel. Klasse AB, enten det er FET, rør eller bipolar, har jo også den ulempen at de ikke shunter strømforsyningen (så variasjonen i strømtrekk er stor) og de taper veldig mye effekt direkte i transistorene i korte øyeblikk i løpet av en signalperiode, men tapet er ikke konstant, det varierer med frekvens og selvsagt effekt. En klasse A har det samme problemet som sistnevnte, men så lenge den jobber innenfor klasse A er allikevel tapet bortimot konstant. Jeg synes klasse D løser dette mer elegant ved at de unngår både å legge transistorenes overføringsfunksjon oppå signalet som en slags signatur, og de hopper bukk over det monentane tapet i transistorene. Den shunter ikke strømforsyningen slik som klasse A (trekker bortimot konstant strøm selv om signalet varierer), men den er så mye mer effektiv at man kan kompensere for det ved å lage tilsvarende større strømforsyning. Man har jo også mulighet til å regulere strømforsyningen uten at selve reguleringen går ut over lydkvaliteten, og da nyter lydkvaliteten svært godt av grepet.
Når man skal utvikle en forsterker har man en rekke muligheter. Innen klasse A og AB med hhv bipolare transistorer og FET finnes det en hel del standard designs. Det blir gjort fint lite nytt på dette området, så man kan ikke uten videre komme og si at særlig mange forsterkere inneholder innovasjon som gjør dem hysterisk kostbare. Det er nok heller ikke loven om diminishing returns som gjelder her, men snarere det at man skal bygge en håndfull forsterkere med attention to detail, også skal man ha betalt for jobben, det skal også forhandler og distributør ha. På toppen av dette har man gjerne ikke verdens laveste priser på komponenter, og her er ofte mekanikken den store synderen, snarere enn elektronikkomponentene. Det er nok i stor grad også her utviklingsprosessen ligger, og ikke så mye på detaljert kretslayout. Unntakene finnes selvsagt her også. Men når det gjelder klasse D er man i stor grad prisgitt enten ferdige moduler, noen svært få standard designs fra chip/FET-produsenter, eller rett og slett å begynne fra bunnen av selv. Hvor dyrt dette skal bli pr forsterkere avhenger jo av hvor mange man tror man skal kunne selge. Det er ingen grunn til å tro at man kommer til å selge noen voldsomme mengder, og da må man prise en del ekstra fortjeneste inn i produktet.
Da føler jeg vi står igjen med at det er veldig vanskelig å si sikkert at en forsterkerprodusent er en svindler, og en annen er ikke det. Man er pålagt å ta en del valg for å over hodet få en forsterker ut på markedet, og mange av disse valgene har store konsekvenser for prisen. Man må gjerne kikke oppi og si at "dette burde vel ikke kostet mer enn 20k", mens den prisen som er satt er 200k. Det har man vel strengt tatt nesten ikke rett til å si. Men siden denne tråden er et derivat av en viss kabeltråd er jeg fristet til å hente inn igjen min egen konklusjon fra kabeltråden:
Hvis produsenten er åpen om hva som befinner seg under skallet på forsterkeren kan man ta akkurat den prisen man vil, men om det hele er ganske shady så vil en skyhøy pris være en indikator på at det skulle befinne seg noe helt spesielt under "panseret". Da bør det også være noe helt spesielt inni der, hvis ikke er det nok i en eller annen grad å regne som uetisk.
Forskjeller i wattstyrke er jo den medt åpenbare forskjellen på forsterkere. Selv tror jeg en forsterker omtrent aldri kan være stor nok. Handler om at musikk har dynamiske transienter som krever mye mer effekt enn gjennomsnitts-volumet. Innbiller meg også at kraftige forsterkere vil håndtere det lettere hvis elementene blir drevet til maks og begynner å krangle med det elektroniske signalet fra forsterkeren.
