Må nok ha deg et sett med DPA igjen
... Hvordan opplever du forskjellen med disse kontra Modwright ?
Svaret er at det kommer an på. Når jeg først satte DPA inn i anlegget, hadde jeg en passiv TVC oppkoblet. Da ble forskjellene store. Min første innskytelse var at dette ble mer "hull igjennom" som High Fidelity yndet å kalle det. Etterhvert skjønte jeg likevel at DPA/LMC tvc gav en lyd som var litt "larger than life". Som om alle instrument fikk sin egen følgespot, og litt "technicolor" lyssetting. Jeg hørte også en mild loudness-effekt i bassen. Totalt sett en veldig tiltalende presentasjon, men ikke helt nøytral. Likevel en lyd jeg kunne levd med, da det ble spennende å lytte til musikk. Når Emotikon testet disse monoblokkene snakket han om vinduet som ble borte, og det er slik det høres ut: LMC-Tvc/ DPA 300b gav meg opplevelsen av å komme forførerisk nær musikken.
Fordi ut signalet gav meg alt for få trinn på volumkontrollen (høyt og høyere) byttet jeg så ut TVCen med Aesthetix Calypso. Da ble forskjellen mellom DPA og Modwright mindre.
På første kutt fra denne skiva, Soundtracket til filmen "Alle årets dager" (som anbefales sterkt), foretrekker jeg faktisk ModWright om jeg blir tvunget til å velge da den gir et knappenålshode mere vekt i fremføringa. Når vi noen låter senere kommer til det første vokalinnslaget er det derimot ingen tvil om at DPA gir den beste fremføringa. Det skjer noe magisk med stemmer, og spesielt damestemmer. Her kommer mellomtonemagien til rørmonoblokkene til sin rett.
Det kan altså virke som om TVCen forstørret forskjellene, ja nesten karikerte de. Med min aktive pre er det snakk om små nyanser. Likevel om nyanser som går i DPA sin favør i mange av tilfellene. Disse monoblokkene har jeg lyst på! (Men det jeg har er ikke så ille det heller)
