...
Realistisk gjengivelse av mellombass og grunntone i (ukomprimert) rytmisk musikk krever tyngre skyts.
Det gjør det, og lyttevaner og musikk har selvsagt avgjørende betydning for hva slags kapasitet som trengs, spesielt i bassområdet, både mht lydnivå og frekvensmessig utstrekning nedover.
Et godt bassfundament er selve grunnlaget for realisme og opplevelse av musikken.
Men det er stor forskjell på hva som trengs for kammermusikk, forsåvidt alt av akustiske instrumenter inkl kirkeorgel, i forhold til det mest saftige dub, IDM++.
Også film er mye mer krevende enn akustisk musikk.
Spiller du bare akustisk musikk kan det være bra nok å ha fullt frekvensområde, med begrenset dynamikk nedover i frekvens.
Skal du ha Panda Dub med den saftige punchen som strekker seg ned under 20Hz og oppleves som om musikken blåser rett gjennom kroppen, så trengs det kapasitet helt til bunns, og det trengs mye av den.
Til å begynne med så hører du et lydbilde med kraftig og saftig bass, og diverse stort sett samplede instrumenter.
Så skrur du opp.
Bassen blir fysisk, dynamikken i lyden kommer frem på en mye mer kraftfull måte.
Så drar du på enda mer, og opplever at spesielt basskarakteren endrer seg til å kjennes på hele kroppen, og det føles som om klær blåses i bevegelse for hvert basslag.
Hva skjer om du drar på enda et par hakk til.
Da begynner det å bli ganske høyt, og det føles som om hele huset flytter seg for hver transient.
Det er ikke noe kirkeorgel som er slik.
Ikke i nærheten engang.
På mere tradisjonell rock så er midbass og smekk viktig, mens dypbass ikke nødvendigvis trenger å prioriteres.
Jeg håper bass med smekk er på vei tilbake, prøv fx Daft Punk, fremdeles "moderne" lyd med tildels kraftig bassnivå, men det er faktisk antydning til anslag.
På film er vel faktisk alt sammen like viktig, men det spesielle her er nødvendigheten av nok kapasitet til å få realisme og dimensjon på lydeffektene, og det krever både kapasitet og presisjon hvis det skal bli bra, og det betyr fullt nivå langt ned under 20hz.
