En amerikansk senator har mye makt. Selv en nyinnvalgt får en stor stab, opp til 40 personer for hver senator. De som har vært på Capitol Hill i noen runder har gjerne enda større stab, med personer i disse som utgjør et mini-kabinett med innsikt på områdene senatoren er spesielt opptatt av, samtidig som flere i staben selvsagt også har ansvar for å holde velgerne i hjemstaten tilfredse og orienterte. Senatorene sitter i en eller flere komitéer, og stabsmedlemmene vil da ha som oppgave å pløye dypt i disse saksområdene.
Mange av senatorene har sett presidenter komme og gå, fra begge partier, de har sittet i Senatet så lenge.
Siden USA er en føderasjon av uavhengige delstater som har inngått forbund, har senatorene makt til å representere landet i offisielle sammenhenger; enkelte har eller får også myndighet til å innlede forhandlinger med andre lands representanter, men som regel er de mer enn opptatt med innenlandske oppgaver, og å representere amerikanske virksomheters interesser. Senatorer kan også bistå om en delstatsinnbygger/-virksomhet har problemer i utlandet, og kan bruke sine kontakter inn mot statsadministrasjonen for å veilede, tilrettelegge, forhandle, osv.
Det er ikke uvanlig at senatorer har kontakt med andre lands representanter, ambassadører eller politikere. Men det er uvanlig at de lyver om disse kontaktene under éd, i en Kongresshøring, spesielt når de skal høres om de er skikket til å bli justisminister. Som regel briefer de etterpå USAs etterretningstjenester, gjennom kanalene som er etablert i Kongressen eller direkte, om noe kommer opp i slike kontakter som bør formidles inn i statsapparatet, til rette instans.
Men klimaet i USAs Kongress er slik for tiden at partene heller forsøker å sabotere hverandre enn å samarbeide ... slik har det vært siden valget i 2008, og det har blitt verre og verre med årene. Dermed har det oppstått maktklikker som driver egen utenrikspolitikk, gjerne mot sittende president, noe som er ytterst farlig for et land.
At USA er et topartisystem kan noen ganger være en fordel. Republikanske og demokratiske senatorer har tradisjonelt søkt over partigrensen og innledet tverrpolitiske utspill (bipartisan measures/laws/amendments). Slike har fått mer tyngde fordi de representerer bredere velgerinteresser. Så når vi leser om ulike amerikanske lover og lovforslag som har to navn i tittelen, er disse ofte navnene til en republikansk og en demokratisk senator eller representant.
Slik var det til Obama ble valgt og Tea Party ble stiftet. Tea Party begynte straks å straffe enhver republikansk senator eller kongressrepresentant som samarbeidet med demokratene, ved å utfordre disse i deres hjemstater og -distrikter. Alle republikanere som viste tegn til å ville samarbeide eller som støttet demokratiske utspill, ble erklært som fiender som skulle utfordres når de neste gang kom opp for valg. Det gikk en ljå gjennom republikanernes rekker fra valget i 2010 og "moderate" republikanere ble i valgene etter rensket ut.
De som ikke tapte i valg lovde å stramme til mot Obama og å slutte å samarbeide med demokrater, for simpelthen å redde sine plasser i Kongressen. Dette er årsaken til at Obama i større og større utstrekning måtte bruke Executive Orders fra "mid-term" valget i 2010. Da tapte demokratene flertallet i Representantenes hus og flertallet i Senatet ble så tynt at "blue dog" senatorene i realiteten gjorde Senatet republikansk. (Blue dog representanter kommer fra distrikt eller delstater som er meget konservative, og må passe på å ikke bli for progressive i hva de støtter i avstemninger i Kongressen, om de skal overleve neste valg hjemme).
I den 114. Kongressen, som tok sete i januar 2015 etter mid-term valget i 2014, fikk republikanerne også flertall i Senatet, uten å behøve støtte fra Blue Dog demokrater. Fra da av var Obama maktesløs overfor Kongressen og fullstendig avhengig av Executive Orders. Hans håp var selvsagt at Clinton skulle overta og at hans EOs skulle overleve -- slike kan nemlig erklæres virkningsløse av neste president, om denne har andre tanker om styre og stell, og det er godt mulig at Clinton ville underkjent enkelte av Obamas EOs. Trump erklærte under valgkampen at han kom til å slette hver eneste en, hans mål er å utslette Obamas innflytelse på amerikansk statsstyre.
Nå har USA en Kongress der republikanere og demokrater står langt fra hverandre, og der republikanerne har makten i begge hus. Klimaet er hatsk, og kun noen få senatorer på republikansk side er mektige nok til å kunne samarbeide over partigrensene uten å behøve å bekymre seg over å bli straffet av velgerne hjemme. McCain er en av disse, selv om han måtte kjempe for å bli gjenvalgt til den 115. Kongressen, ved seneste valg. I Representantenes hus er det "Crazy Uncles" som styrer og selv i Senatet er det røster som Sessions og Cruz' som har fått dominere.
Samtlige republikanske kandidater til å bli president hadde politiske ståsted som ligger veldig langt fra midten, samme hvordan man definerer aksen. Guvernør Kasich fra Ohio ble ansett som moderat -- det sier sitt, med tanke på hans bakgrunn fra Fox-News. Kasich er like moderat som Tybring-Gjedde.
Så der står USA nå, med en Kongress som ligger i innbyrdes krig. Representantenes hus er et galehus, lovforslagene som kommer derfra er ikke til å tro, som skrevet av VGs kommentarfelt når det koker der. Hittil har Senatet og Obama vært sikkerhetsventilen som sørget for at de villeste lovforslagene ikke ble til landets lov. Senatorene samarbeider ikke åpent over partigrensene og republikanerne blant dem er nå begynt å hente opp de "minst ville" av representantenes lovforslag, for ratifisering i Senatet før de skrives til lov av Trump.
Hva dette kommer til å bety i årene som kommer vil vi vel alle få oppleve.
Sittende administrasjon i Det hvite hus, og mange i Kongressen, har som mål å "dekonstruere føderasjonen". Det har de nå full makt til å gjøre, altså svekke føderal administrasjon, føre makt til delstatene og kutte i budsjettet til føderasjonen.
Det er store interne motsetninger i USA, med regionalt fotavtrykk. Nå er all makt samlet på én politisk fløy. Slikt pleier ikke gå godt og er årsaken til at jeg er overbevist om at Trump-administrasjon (med ev. påfyll av Pence om Trump må gå) kommer til å bli en katastrofe for USA. Hva det vil bety for resten av verden får vi nok med oss.
(Jeg syns, for eksempel, at det er usmakelig og dumt av demokratenes kvinnelige representanter å kle seg i hvitt når presidenten skal tale til Kongressen. Personlig syns jeg det er på grensen til like forulempende som da Joe Wilson, republikaner fra South Carolina, ropte ut "You lie!" til Obama da han talte til Kongressen i 2009. Men det sier sitt om hvor hatsk stemningen er ...)