Spørsmål til panelet:
Hva er sjansene for at Trump, etter at denne støyen har lagt seg, vil bli genierklært i ettertid for politikken og besluttningene han tok i løpet av sin tid som president?
-BB-
Dette er et utfordrende spørsmål.
President George W. Bush var en katastrofe for USA. Project for a New American Century (PNAC) hadde bestemt seg for å ta Iraks lett tilgjengelige oljeressurser og diktet opp at landet lå bak 11. september. Forkjøpsangrepet som fulgte er en skamplett og ettervirkningene sliter vi med enda. I tillegg åpnet presidenten for et frislepp når det gjaldt spekulasjon med "credit default swaps" innen eiendom som ga folk uten midler tilgang til lån og som sørget for å kjøre verden til kanten av stupet i en finanskrise vi også sliter med ettervirkningene av.
Hva med hans ettermæle? Republikanerne tok sin sedvanlige øvelse når en president kjører skuta på land: de later som om han ikke var president. Bush nærmest forsvant fra partiets omtaler og det er først nå, lenge etter, at han er i ferd med å kunne vise seg offentlig igjen. Han er langtfra så synlig som andre presidenter har vært etter at de trer tilbake.
Det er likevel stor forskjell på W. og Trump. Etter Trumps inntredelsestale meldte W: That was some weird shit.
W arbeidet med institusjonene og brukte folk som kjente dem ut og inn for å gjennomføre den politikken han enten selv tilrettela eller som ble tilrettelagt for ham, i tråd med nasjonens ambisjoner. At den førte til Irak-krig og finanskrise skyldes at man var overdrevent urealistiske i å vurdere konsekvensene av disse ambisjonene. Greenspan meldte etterpå at han helt klart hadde overvurdert finansinstitusjonenes evne til å regulere seg selv; Cheney hadde meldt at amerikanske styrker ville bli mottatt med blomster og hornmusikk når de invaderte. Wolfowitz innbilte seg at man kunne legge en rørledning fra Irak til Israel.
Gærne onkler skal man holde unna styre og stell, men det er en øvelse som synes vanskeligere og vanskeligere.
Trump (og Brexit) vil markere skiller. Dagens "konservatisme" er udemokratisk korporatisme, på bekostning av vanlige mennesker, til fordel for en ultraelite. Når spenningene dette har skapt er forløst, står vi igjen med ett av to mulige hovedspor:
1. Enten en styrking av demokratiet, fordi folk har innsett hvor skjørt det er, hvor skjøre institusjonene er og hvor viktig det er med samarbeid over grenser fremfor strid og splittelse.
2. Eller et avansert Korpokrati, der store selskapers interesser trumfer nasjonenes institusjoner og demokratiske prosesser.
Det er en storkamp som foregår nå, i USA, i UK, i EU. Trump som president i USA har åpnet for et inntog av gærne onkler i styre og stell uten sidestykke og etterdønningene vil vare.
Dersom verden ikke samtidig slet med store klima- og ressursutfordringer er det mulig at man kunne buksert seg gjennom det farlige farvannet vi befinner oss i uten havari. Disse setter saken på spissen og gir lite handlingsrom -- USA må ha 1/3 av verdens ressurser, resten av verden vil ha "sin rettferdige andel". Vi har ikke nok planet til at den "kappe land" øvelsen går opp på fredelig vis.
I nært tidsrom blir Trump en fyllefest som gikk galt og førte til at man brant ned lokalet; i fjernere ettertid blir han representant for Det store fråtseriets siste krampetrekning før planeten gikk i nødmodus.
(Til finanskrisen - som har mange bakenforliggende årsaker: Bill Clinton har en del av skylden for finanskrisen ved at han åpnet for at banker kunne bedrive finansspekulasjon; W hadde en politikk på at "så mange som mulig skulle bli selveiere").