G
Gjestemedlem
Gjest
Ord som helvete, faen, Satan etc. er ord som har emosjonell lading for mange kristne. Det er ord som maner frem de mest horrible bilder som religiøse overordnede har plassert i deres hoder. Det er ord som skal fremkalle frykt og angst, to av de viktigste virkemidler i den kristne verktøykassen. Denne praksisen representerer noe av det mest utrivelige med kristendommen og bidrar til at jeg mener slikt bør kvalifisere som barnemishandling.Godalive skrev:Er ikke noen utpreget tilhenger av slike forbud, man kan ikke "banke" holdninger inn i folk. Men problemstillingen er interessant. For min egen del så tror jeg at størrelser som helvete, satan, jævel og faen m.m. er virkelige. Konsekvensen av å "rope" på dem bidrar bare til å forverre den aktuelle situasjonen, både for brukeren og for den man evt ønsker å forbanne.
Hvis man som et tankeeksperiment ser bort fra den åndelige dimensjonen, står man tilbake med noen ubetydelige ord, sammensatt av bokstaver fra det norske alfabetet. Hva betyr det i så fall å bruke akkurat disse ordene?
Ofte så er banning brukt for å formidle nettopp følelser. Men en mer kalkulerende bruk som forsterkende adjektiver tyder gjerne på at vedkommende ikke er spesielt veltalende. Spesielt når det kommer til skriftlig fremstilling.*Useriøsitet. Bruken av ordene flytter fokus fra sak til følelser. Gir intrykk av manglende ordforråd.
Det er viktig å være obserevant på den virkningen og meningen ord tillegges av andre, men det er en svært farlig vei å gå hvis man skal kastrere sitt språk for å respektere religiøs indoktrinering. Slikt fortjener nemlig ikke det minste respekt overhodet. Og kommer man så langt at man skal bruke loven mot ord man har bedrevet tilstrekkelig ordmagi med til å la seg vettskremme av dem, så er vi på hodet vei tilbake i den mørkeste middelalder.*Manglende respekt, liten evne/vilje til å tilpasse seg andre mennesker, idet det er noen som blir støtt av bannskap.
Hvis man skal "respektere" den angst disse ordene fremkaller hos kristne, så vil det også si at man respekterer og anerkjenner den praksis det er å bruke disse til nevnte formål. Og det ønsker jeg overhode ikke å vise noen som helst respekt.
Tempramentskontroll er en sak for seg selv, og bruk av kraftuttrykk er i seg selv utilstrekkelig til å dominere andre. Men det er viktig å være klar over at disse ordene har den virkningen på de kristne nettopp fordi noen har plassert dem i deres vokabulær og gitt dem slike meninger nettopp for å kunne dominere, undertrykke og skremme dem til lydighet. Den beste måten å frigjøre seg fra disse ordenes magi er å frata dem deres konnotasjoner og emosjonelle synapser. En grei øvelse kan være å starte med 3-4 banneord hver dag, og så øke omfanget etterhvert som man blir mer komfortable med dette og oppdager at det ikke spretter frem hverken demoner eller djevler selv om man tar dem i sin munn.*Hersketeknikk. Når alle argumentene er brukt opp og tilbakevist, blir ordene brukt for å sette sin "motstander" (partner?) på sin rette plass (under en selv) ved å vise hvor sint man blir når man ikke får viljen sin.
For de fleste representerer disse ordene ikke annet enn kraftsalver og banning i seg selv. Man kan lett bli oppildnet, sint eller påført smerte i en slik grad at søren klype og saft suse ikke helt er representativt for det man ønsker å formidle.Vi kan vel være enig i at disse ordene er "ladet". Blir det ikke da en selvmotsigelse for ikke-troende å banne? Er jo en åndelig måte å løse et konkret, fysisk problem på?