jowil skrev:
Dessverre litt for enkelt å google. Prøv igjen Bx. :-\
Ja det har du selvsagt rett i. En tidligere kvinnelig kollega av meg var i London med en venninne. På cafe. Tilfeldighetene hadde det slik at de hadde stengt cafeen mens hun var på toalettet - for celebert besøk skulle det vise seg. Inn strømmet den ene kjendisen etter den andre. Med gamle Beatles'ere og Stones'er i spissen.
Min kollega er sosiolog og betraktet kjendis-spillet med kjølig disanse fra baren. Det var ganske artig å høre henne beskrive hvordan rangordningen ble forvaltet av kjendisene. Her ble man målt ut fra hvem man satt til bords med. Men man satte man seg ikke ned uten invitasjon. Og jo høyer kjendisfaktor det var ved bordet jo mer stas var det å få en plass ved bordet. Jeg tror det var bare Lou Reed som var så kul og "outsider" nok til at han ikke gadd å sette seg sammen med de største kjendisene i britisk pop på den tiden. Men det som virkelig gjorde dagen helt spesiell for min kollega var da denne herren kom opp til henne i baren og bød på en drink:
Slikt kan visst gjøre en erfaren sosiolog til fjortis med gele i beina og sommerfugler i magen for en stakket stund ;D
De ble sittende å prate og drikke. Keith mest på begge fronter, for min kollega hadde mistet munn og mæle. Og Keithern var tørst, så han bestilte like godt en helflaske whiskey. Men hun fikk summet seg og ringte sin venninne: "Du må komme tilbake til cafeen. Keith Richards er her!" "Cliff Richards. Nei det gidder jeg ikke. Jeg tar heller en tur i Kensington High Street". Klikk.
Anyways, selv om jeg ikke er like ihuga stones-fan som min tidligere kollega, så kan jeg ikke underslå at Keith'ern står bak noen av de aller kuleste gitar-riffene. Men på keith-wikien er det en jeg savner.
Hvilken?
Denne er sikkert altfor enkel, men historien er helt sann. Dvs nesten. Husker ikke om venna dro til Ken High eller hva hun gjorde. Men hun angrer nok fortsatt...