det diskuteres i tyskland.
(bak mur, men jeg lurer med «oversettelsen»)
Deutschland betritt das neue Zeitalter mit einer politischen Klasse, die sich in einer Schicksalsfrage grundlegend geirrt hat
[…]
Eine ganze Generation hat das außenpolitische Einmaleins durch einen pseudomoralischen Haltungsdiskurs ersetzt. Das entsprach den kommunikativen Bedürfnissen einer Post-68-Gesellschaft, aber nicht den weltpolitischen Umständen des 21. Jahrhunderts.
Das Scheitern der Russlandpolitik ist der GAU der deutschen Außenpolitik. Die politische Klasse lag in einer Schicksalsfrage grundlegend falsch. Das Land muss wieder lernen, strategisch zu denken.
www.faz.net
(google trans)
Feilen i Russland-politikken er nedsmeltingen av tysk utenrikspolitikk. Den politiske klassen tok fundamentalt feil i et skjebnespørsmål. Landet må lære seg å tenke strategisk på nytt.
Du kan ikke klandre tyske politikere for ikke å høre Putins skudd. Forsvars- og energipolitikken gjennomgår politiske endringer som er avgjørende gitt den nye og alvorlige trusselen fra Russland. En ironi er at det er en SPD-kansler som må avslutte gasshandelen med Moskva og en grønn utenriksminister som må håndtere våpenleveranser til Ukraina. Men i prinsippet er retningen riktig. Krig er alle tings far her igjen, og det gjelder også tysk utenrikspolitikk.
Likevel går landet inn i vendepunktet med en tung byrde som Scholz forkynte: Tyskland går inn i den nye æra med en politisk klasse som har gjort en grunnleggende feil i et avgjørende spørsmål. Fra forbundspresidenten til partiene i Forbundsdagen til delstatsregjeringene har nesten alle deltatt i årene med forsoning av Putin. Lojale mot Nibelungen holdt de fast ved sin praktiserte utenrikspolitikk inntil det egentlig ikke var noe annet valg. Nord Stream 2, våpenleveranser, SWIFT – Tyskland endret bare holdning til alle disse avgjørende spørsmålene da Putin eskalerte situasjonen og den tyske regjeringen praktisk talt ble isolert fra sine vestlige partnere. Det var ikke mye å se av en pionerrolle, slik Scholz nå skildret den.
Spørsmål om makt blir systematisk bagatellisert og ignorert
Når det gjelder utenriksspørsmål, har tyske politikere alltid visst nøyaktig hva som er bra og riktig, spesielt for andre folkeslag. Siden 24. februar har det blitt mye mer enstavelse; Utover aktualiteten virker hun rådvill. Det er en god grunn til det. Feilen i Russlands politikk kan ikke sammenlignes med andre fiaskoer i landet, som nylig i Afghanistan. Det er den verst tenkelige ulykken i tysk utenrikspolitikk, fordi den handler om vitale spørsmål: Hvordan kan det ha seg at et land med olje og gass, to sentrale energikilder, villig gjør seg avhengig av en enkelt leverandør, og av en som har vært åpent rettet mot Vesten i mange år? Og hvordan er det mulig at Europas sterkeste økonomi ikke en gang kunne forsvare seg mot denne aggressoren, i det minste konvensjonelt?
Det nøkterne svaret er at slike spørsmål ble systematisk nedtonet og ignorert i Tyskland. En hel generasjon har erstattet det utenrikspolitiske grunnleggende med en pseudo-moralsk holdningsdiskurs. Det tilsvarte de kommunikative behovene til et post-68 samfunn, men ikke til de geopolitiske omstendighetene i det 21. århundre. I en tid preget av en kraftig gjenoppblomstring av globale maktkamper, streifet tyske politikere rundt i verden som omreisende forkynnere av «verdibaserthet» eller multilateralisme, mens andre engasjerte seg i geopolitikk og bevæpning. Faktisk har Tysklands rolle i verden vært omdiskutert i årevis, som om man kunne velge en som i en film.
Tyskland var for ofte på feil side
Dette forhindret imidlertid ikke «Berlin-republikken» fra å hevde et krav på lederskap og hevde det robust, spesielt i EU. I ettertid er det slående at den til syvende og sist naive «inkluderingen» av Moskva, som enhver føderal regjering har forfulgt siden Kohl, gjentatte ganger har gått hånd i hånd med faser der Tyskland fremmedgjorde seg fra sine vestlige allierte, fremfor alt fra Amerika. Det var ikke bare på grunn av Berlin.
Særlig i Øst-Europa ble det imidlertid tidlig erkjent at det grunnleggende spørsmålet om hvor det gjenforente Tyskland står utenrikspolitisk alltid ga gjenklang i stridighetene om gassrørledninger eller NATOs toprosentmål. For ofte på feil side, må man dessverre si i dag. Å sette kursen i Tyskland ga et betydelig bidrag til startposisjonen som Putin ønsket å utnytte med krigen: Russland ble styrket, Vesten svekket.
For at denne politikken virkelig skal være en saga blott, er det ikke nok å gjøre Bundeswehr mektig, uansett viktig. Fremfor alt må Tyskland overvinne avvenningen fra strategisk tenkning som har spredt seg fra politikken til universitetene. Utenrikspolitikk er først og fremst utenrikspolitikk, ikke klimapolitikk, menneskerettighetspolitikk eller kvinnepolitikk, ikke engang økonomisk politikk.
Det handler om nasjonale interesser, opprettholdelse av allianser, den internasjonale maktbalansen. Og sikkerhet skapes først og fremst ved hjelp av militær avskrekking, ikke med sivil krisehåndtering eller med utviklingshjelp. Først når den politiske klassen har internalisert disse selvbevisene igjen, vil man kunne snakke om et vendepunkt.