god argumentativ gjennomgang (selv om mye er godt kjent for lesere av tråden).
Alice Schwarzer, Jürgen Habermas und die anderen Kritiker der Waffenhilfe für die Ukraine haben den absoluten Charakter von Putins Feindschaft nicht verstanden. Deshalb setzen sie falsche Hoffnung in Kompromisse.
www.faz.net
(googletrans)
Våpenhjelpen til Ukraina møter motstand i Tyskland. De åpne brevene fra gruppene rundt Alice Schwarzer og Reinhard Merkel samt rundt Konstantin Wecker og Antje Vollmer finner sterkest respons. Et essay av Jürgen Habermas er lagt til. Fire grunnleggende argumenter dukker opp igjen og igjen i deres tekster. Først må krigen avsluttes med «kompromiss». For det andre, for å unngå en «eskalering» til kjernefysisk verdenskrig, må Vesten stoppe eller sterkt begrense våpenhjelpen til Ukraina. For det tredje øker den som leverer våpen til Ukraina lidelsene, for da kan Ukraina forsvare seg lenger og flere dør. For det fjerde: En seier over Russland er uansett uaktuelt.
Disse antakelsene er basert på et bilde av Russland som sannsynligvis er altfor optimistisk. I brevet fra Schwarzer og Merkel heter det at ønsket fred gjennom «kompromiss» må baseres på «den europeiske tilnærmingen til felles mangfold». Men sannsynligvis er ingenting lenger unna Russlands president enn «den europeiske tilnærmingen til felles mangfold». Det inkluderer å løse tvister på en slik måte at ingen land trenger å frykte for sine kjerneinteresser. Konflikter handler derfor vanligvis ikke om eksistens, men om individuelle spørsmål: flyktningkvoter eller økonomiske overføringer. De holdes med mål om at alle kan leve med resultatet.
I krigen med Ukraina er Russlands mål imidlertid ikke å oppnå et resultat som alle kan leve med. Den ønsker å ødelegge Ukraina. Vladimir Putin har gjentatte ganger skrevet at dette landet ikke har noen rett til å eksistere, senest i 2021 i sitt essay "Om den historiske enhet mellom russere og ukrainere". Der skriver han at ideen om en ukrainsk nasjon er en historisk forfalskning. I sannhet er det bare det "treenige" Russland, som også inkluderer "Little Russia" og "New Russia". Dette er ord brukt av russiske imperialister for Ukraina. Putin beskriver deres valgte politikere som «nazister» og truer dem med «denazifisering» – det vil si i det minste med politisk utslettelse.
NATO skal elimineres
Russlands utkast til «avtaler» med Amerika og NATO av 17. desember 2021 viser også et annet mål: I tillegg til Ukraina skal også den vestlige alliansen de facto elimineres. Det er det kravet innebærer å fjerne alle deres anlegg fra øst-alliert territorium og fjerne USAs atomvåpen fra Europa.
Men når Russlands fiendtlighet mot Ukraina er rettet mot utslettelse, blir forestillingene om kompromiss og våpenhvile som brukes av Habermas og de andre, problematiske. Det er sant at selv en fiende som er opptatt av utslettelse, noen ganger inngår kompromisser. Han lukker dem imidlertid ikke med den hensikt å gi varig fred, men bare for å vinne tid i en vanskelig situasjon og deretter fortsette utryddelsesarbeidet. Ved total fiendtlighet har kompromisset alltid karakter av en taktisk pause. Hvis fienden er en dødelig fiende, vil han bryte den så snart muligheten byr seg.
Dette synet på kompromiss som et pusterom før neste slag har dype røtter i Sovjetunionen. Ideologien deres ba om utslettelse av den kapitalistiske leiren, men tillot perioder med "fredelig sameksistens" i tider med svakhet. Etter det gikk Moskva på offensiven igjen. Et eksempel på dette går tilbake til 1970-tallet. Den gang ble avspenningen på Willy Brandts tid fulgt av en brå pause. Under Helmut Schmidts kanslerperiode gikk Moskva tilbake til konflikt og truet med å bruke atommissilet SS-20. På den tiden ble stabiliteten til absolutt fiendtlighet tydelig.
Kompromiss som et middel til ødeleggelse
Igjen og igjen har Putin kun brukt Vestens tilbud om avslapning for å vinne tid til neste slag. I 2008, da NATO nektet Ukraina og Georgia opptak av hensyn til Moskva, brukte han gapet i beskyttelse til å invadere Georgia og senere Ukraina. Han brøt også systematisk Minsk-våpenhvilen for Donbass fra første minutt. Han respekterte henne bare i den grad det var nødvendig for å unngå altfor strenge sanksjoner. Derfor kan våpenhviler med Putin bare holde hvis han frykter et brudd minst like mye som motstanderen. Altså hvis de er sikret med våpen. En våpenhvile er derfor ikke det bedre alternativet til levering av våpen, slik forfatterne av protestbrevene mener. Våpenhvile er ikke mulig uten våpen.
Derfor vil det ikke hjelpe så mye å love Putin, slik gruppen rundt Konstantin Wecker ønsker, at Ukrainas nøytralitet eller anerkjennelse av annekteringen av Krim vil bli belønnet for en våpenhvile. Hvis han holder seg tro mot seg selv, vil han akseptere tilbudene. Men så, etter en kort pause, når han har reparert den skadede hæren sin, kan han gjenoppta krigen. Det er ingenting som tyder på at han ønsker et kompromiss som Habermas håper vil «kan få slutt på» ødeleggelsene. Alt han har gjort så langt tyder på at han bare ønsker kompromisser som gjør at han snart kan gjenoppta ødeleggelsen.
Habermas foreslår også et «ansiktsreddende» oppgjør. Dette er kanskje ikke gjennomtenkt heller. For det første trenger ikke Putin å bekymre seg for ansiktet sitt. Russlands medier vil uansett skrive hva han vil. For det andre er ikke gjensidig redning av ansikt akkurat det han bruker. Et av målene hans er oppløsningen av NATO, så det ville være bra for ham om alliansen tapte ansikt i stedet for å redde ansikt som følge av en fiasko i Ukraina. Hvis han kunne bruke trusler for å avskrekke NATO fra å støtte Ukraina, ville ingen tro at deres interne løfte om bistand fortsatt var motstandsdyktig mot utpressing. Da kan den falle fra hverandre.
Eskalering ved å ikke gjøre noe
Habermas og forfatterne av brevene krever også at lite eller ingen våpen skal leveres til Ukraina. Dette for å hindre «eskalering». Gruppen rundt Schwarzer snakker om et «kategorisk forbud mot å akseptere en åpenbar risiko for eskalering (. . .) til en atomkonflikt». Wecker og Vollmer minner om utbruddet av første verdenskrig gjennom eskalerende mobiliseringer, og Habermas berømmer Olaf Scholz, som advarer om «ukontrollerbar eskalering» på grunn av faren for atomkrig.
Nå er det sant at eskalering kan bli drevet av blind oppgradering. Forfatterne overser imidlertid at det motsatte, det vil si for nølende reaksjoner på angrep, også har en eskalerende effekt. Utbruddet av andre verdenskrig etter et fåfengt forsøk på å blidgjøre Hitler er et eksempel. De svake allierte reaksjonene på hans første aggresjon oppmuntret ham til å utføre de følgende. Det kan være tilfellet med Putin. Hvis han kan holde sine tidligere erobringer på et gunstig "kompromiss"-nivå, vil det gjøre ytterligere erobringer velsmakende. Risikoen ville derfor ikke avta ved å trekke seg tilbake, men øke.
Dette gjelder også atomkrig. Russland truer ham allerede. Hvis det fungerer og Vesten lar seg skremme, vil den gjøre det igjen. Dette kan føre til atomvarselstreik over havet. Hvis det oppmuntres av Vestens fryktsomhet, kan det til og med bli fristet til å bryte ukrainsk motstand med atomvåpen på slagmarken. Russlands militærdoktrine tillater det.Og jo mer Vesten insisterer på at de ikke ønsker å bli dratt inn i denne krigen, jo mer sannsynlig er det at Putin håper at NATO kan la ham slippe unna med et begrenset atomangrep i Ukraina.
Ros for strategisk uklarhet
I alle fall er den konstante forsikringen om at vi aldri ville gripe inn i denne krigen med våre egne soldater en feil i kommunikasjonen. Barack Obama var den første som ga det løftet, rett etter invasjonen av Krim. For Joe Biden og Olaf Scholz er det Alpha og Omega.
Habermas kaller dette «velbegrunnet», og faktisk er det mye å si for å ikke involvere seg i Ukraina-krigen. Men det er feil å si det. Angripere med intensjon om utslettelse oppmuntres av løfter om passivitet. Det er derfor en amerikansk president eller en tysk kansler helt sikkert kan bestemme selv å holde landet sitt utenfor denne krigen. Men det skal han ikke utbasunere, for det gir angriperen følelsen av å være trygg. Og det kan ikke nektes at Putin også våget å gå til krig fordi Scholz og Biden ga ham denne følelsen ved å bestemme seg for ikke å gripe inn. Mer strategisk tvetydighet kan ha gjort ham mer forsiktig.
Det tredje argumentet til kritikerne er at våpen til Ukraina er feil fordi de forlenger krigen og flere mennesker dør. Her må man svare: motstand krever ofre, men det gjør også forsakelse av motstand. Russisk okkupasjon er morderisk, det viste Bucha. Også på den okkuperte Krim er det tydelig hver dag at overgivelse ikke beskytter mot lidelse og død. Russland kan ha erobret denne ukrainske halvøya uten kamp i 2014, men den har vært utsatt for blodig terror siden den gang. Rapportene fra FN vitner om dette.
Seier over viljen til å utslette
Dessuten er den sikreste måten å stille fiendens haubitser på å ha dine egne haubitser. Mariupol ville uansett ikke vært det døde feltet det er i dag hvis Ukraina hadde hatt nok artilleri til å holde russisk artilleri i sjakk.
Kritikerne av våpenhjelp har imidlertid et svar: Våpen beskytter bare når det er sjanse for seier. Men når nederlaget er sikkert, er det meningsløst å ofre. Reinhard Merkel, en medforfatter av Schwarzer-brevet, sa det slik på TV: Hvis våpen skal gjøre noe, må krigen kunne vinnes. Men det er en "illusjon". Dette gjenspeiles også i Habermas. "Er det ikke fromt selvbedrag," spør han, "å satse på en seier for Ukraina mot den morderiske russiske krigføringen?"
Ved første øyekast virker dette gyldig. Russland er større enn Ukraina, det er en atommakt, og hvis seier betydde totalt nederlag, er det neppe mulig å beseire. Men det er et annet begrep om seier. Det kan avledes fra et ord fra den prøyssiske feltmarskalken Helmuth von Moltke. Han sa at det var en «seier» når «fiendens vilje» ble brutt. Det som er viktig med dette konseptet er at for at Ukraina skal lykkes, er det ikke nødvendig å "beseire" Russland som sådan, men bare "viljen" som førte det inn i denne krigen: Putins vilje til å utslette. Og i motsetning til hva Moltke sa, trenger ikke denne viljen å være "brudd". Det er nok til å slite ham ut til han har brukt seg opp.
Veien er lang. Den som, som Ukraina, ønsker å stoppe en overveldende motstander som er villig til å ødelegge dem, kan prøve å tvinge dem til å ta de «pausene» som selv en dødelig fiende noen ganger tillater seg å ta når ting går dårlig. Men Ukraina må være sterk nok til å forsvare seg igjen og igjen på en slik måte at et frontalangrep vil bli for dyrt selv for en Putin. Og hvis han så stoler på en lang utmattelseskrig, må sanksjonene sikre at reservene hans blir oppbrukt raskere enn Ukrainas. For dette vil ukrainerne og deres venner måtte slite i mange år. Kanskje til den dagen Putins styre tar slutt.