Synes denne oppsummeringen fra Jacob Børresen (pensjonert Flaggkommandør, nå med partibok i Arbeiderpartiet) er vel verdt å lese (spesielt for enkelte):
Jeg benytter stort sett FB-siden min til å diskutere fag, det vil si forsvars- og sikkerhetspolitikk, strategi, militærteori og beslektede emner.
Krigen i Ukraina har i så måte vært en rik kilde til innsyn i krigens vesen i alle dets aspekter.
Mine bidrag har vært en kombinasjon av egne betraktninger og at jeg har delt saker som, etter mitt syn, kan bidra både til å kaste lys over begivenhetene og til å dokumentere de forskjellige posisjonene i debatten. Målsettingen har vært å bidra til et så bredt og sammensatt bilde som mulig, for å vise at virkeligheten er mye mer nyansert enn de forskjellige forkjemperne (Ukraina-patrioter, fredsaktivister, Russland-tilhengere, USA/NATO-tilhengere, EU-entusiaster osv., kort sagt: alle som har en agenda) gjerne vil ha det til.
Jeg har også vært opptatt av hvordan Norges naboskap med Russland, situasjonen på Svalbard, det regionale samarbeidet i Barentsregionen og den felles interessen vi har av bærekraftig forvaltning av den nors-russiske torskestammen, legger føringer på Norges politikk overfor Russland.
Resultatet av mine innlegg og delinger har vært en overbevisende demonstrasjon av hvordan komplekse årsakssammenhenger i krig, når følelsene og engasjementet er kraftig vekket, og det dessuten (først og fremst for de krigførende) blir viktig å slutte rekkene, ha fullt fokus på og maks innsats mot fienden, blir redusert til enkle dikotomier: svart-hvitt, rett-galt.
Jeg er blitt beæret med betegnelser som Putinapologet, naiv, (u)frivillig løpegutt for russisk propaganda, og blitt slått i hardtkorn med folk som Steigan, Charter Svein og Kari Jaquesson! Velmenende FB-venner har uttrykt bekymring for meg og oppfordret meg til f.eks. å utestenge alle «galningene og fantastene» som kommenterer på strengen min, og til å ligge litt lavere i terrenget for ikke å miste troverdighet. Jeg er også av flere instendig bedt om å be om unnskyldning «fordi jeg tok feil».
Jeg takker for omsorgen, men i - en kanskje naiv - tro på verdien av et nettsted som dette, hvor meninger brytes og forskjellige syn får komme til orde stort sett usensurert (stort sett, fordi jeg ved et par anledninger har vært nødt til å blokkere utsagn som gikk alt for langt i retning usaklig hets), har jeg til hensikt å fortsette.
Mitt syn har kortfattet oppsummer vært, og er, følgende:
1. krigens årsaker finnes i
a. Sovjetunionens, Russlands og Ukrainas historie og kultur
b. Putin-regimets karakter og Putins personlighet
c. Konkurransen mellom USA og Russland om makt og innflytelse i Europa
2. Angrepet på Ukraina var et klart folkerettsbrudd, Putins ansvar alene, og Ukraina har rett til selvforsvar.
3. Ukraina er Russland klart underlegen militært, og er helt avhengig av våpenhjelp fra Vesten for å kunne slå angrepet tilbake og overleve som selvstendig stat.
4. Vesten (EU, USAog NATO) har en klar egeninteresse av at Ukraina greier å slå Russlands angrep tilbake og i størst mulig grad gjenopprette grensene fra før krigen, fordi:
a. Europeisk sikkerhet og stabilitet er avhengig av at det ikke er aksept for å endre landegrenser med makt.
b. USA er tjent med et svekket Russland for å befeste sin innflytelse i europeisk utenriks- og sikkerhetspolitikk og for å kunne konsentrere seg om konkurransen med Kina.
5. Pkt 4 ovenfor innebærer at krigen, i tillegg til å være en krig mellom Russland og Ukraina, også er en krig mellom Russland og Vesten, som noen har kalt NATOs og USAs stedfortrederkrig mot Russland.
6. Faren er til stede for at krigen kan spre seg, og utvikle seg til en direkte væpnet konfrontasjon mellom NATO og Russland. I så fall er det fare for at atomvåpen kan bli tatt i bruk, ikke som følge av en bevisst handling, men som følge av misforståelser og feil i en presset situasjon der atomvåpen er satt på høy beredskap på begge sider. Jeg har derfor støttet og støtter USAs og NATOs nei til å etablere en flyforbudssone over Ukraina, og er opptatt av at våpenhjelpen til Ukraina får en form og et omfang som mest mulig reduserer faren for at krigen sprer seg.
6. Når kostnadene for Vesten av krigen og av sanksjonene mot Russland, i form av energikrise, økte matvarepriser etc. påløper, kommer viljen til å fortsatt støtte Ukraina under press, i den forstand at de vestlige regjeringenes politiske grunnlag for å fortsette støtten blir svekket av folkelige protester mot energipriser, inflasjon og renteøkninger.
Jeg har påpekt hvordan dette blant annet har gitt seg utslag i økt fokus på Ukrainas ufullkomne demokrati og på korrupsjonen og levekårene i landet, underforstått at Ukraina egentlig ikke er verdt kostnadene vi blir påført.
Mitt syn har vært og er at dette er irrelevant, og at sikkerhetspolitiske og folkerettslige hensyn tilsier fortsatt uavkortet støtte til Ukraina. Men myndighetene må ta disse protestene og kritikken til følge og håndtere dem, før de blir tvunget til retrett av folkemeningen.
7. Det er ukrainske myndigheter alene som må avgjøre hvor lenge de kan og vil slåss. Men krigen vil mest sannsynlig ende med forhandlinger, og i forhandlinger må begge parter gi og ta. Hvor mye partene må gi og ta avhenger av situasjonene på bakken og den politiske situasjonen i Kyiv og Kreml, i klartekst: partenes vilje og evne til å fortsette krigen.
Det er opp til Ukraina, og ikke til Vesten, hva og hvor mye de evt. vil gi i forhandlinger med Russland.
8. For Ukraina handler krigen om å overleve som selvstendig stat. For Vesten handler det om et regelstyrt Europa med respekt for folkeretten. Det handler IKKE om en krig mellom demokrati og diktatur. For USA handler det også om å redusere Russlands makt og innflytelse i Europa.
no.wikipedia.org
