Debattinnlegg i dagens BT som også setter Amnesty i perspektiv:
Det Russland sier, er like farlig som meningsløst
Den som prøver å finne hode og hale på Kremls egentlige ståsted, oppnår lite utover å slite seg ut.
I møte med Kremls kommunikasjonsform er alle politikere, diplomater, organisasjoner og kommentatorer nødt til å veie hvert eneste ord på gullvekt, mener innsenderen. På bildet paraderer russiske fallskjermsoldater på Den røde plass i Moskva. FOTO: AP / NTB
Yngvar B. Steinholt
Førsteamanuensis i russisk, UiT – Norges arktiske universitet
Kremls medie- og kommunikasjonsstrategi er enkel, men effektiv. Det skrikes på fullt volum i alle kanaler og på alle frekvenser samtidig, uten tanke på selvmotsigelser og uten et konsekvent idémessig budskap. Russland skyter ikke på sivile i Ukraina, heter det.
Samtidig tvitrer Russlands ambassadør til Østerrike en oppfordring som lett kan tolkes som en «endlösung» på det ukrainske problem. Propagandistene roper på mer blod. Fjernsynsvertene viser i beste sendetid animasjoner av hvordan Storbritannia utslettes med atomtorpedoen Poseidon. Like fullt er det ukrainere som fremstilles som nazister.
Slik kan man fortsette å liste eksempler til natten faller på, og rakettene på nytt slår ned mellom boligblokkene i Kharkiv.
Formålet med denne støyen er ikke å overbevise noen, men å forvirre. Den som prøver å finne hode og hale på Kremls egentlige ståsted, oppnår lite utover å slite seg ut. Og slik vinner Kreml hver gang. I utenrikspolitisk sammenheng brukes samme strategi, bare litt mer selektivt.
Etter Russlands fullskala-invasjon av Ukraina begynner dette å gå opp for vestlige regjeringer, organisasjoner og medier. Vi har dessverre langt igjen før vi ser logikken og konsekvensene av Kremls multifrekvente monologer.
Vi tror nemlig fortsatt på prinsippet om at en sak har to sider, på balanserte fremstillinger og på at alle, også aggressorer, har krav på en stemme. Og her scorer Kreml poeng etter poeng. For hver gang det uttrykkes tvil om noe, vokser støyveggen, brokker og sitater trekkes inn og legitimerer Kremls syn, uavhengig av nyansene.
La meg gi to eksempler, et stort og et lite.
Amnesty International la nylig frem en omstridt rapport, der det ukrainske militæret anklages for å sette sivile liv i unødig fare. Denne velmente skrivebordsrapporten ble til helt uten dialog med Amnestys ukrainske representanter.
Den tar ikke høyde for at ukrainske skoler har vært stengt siden 23. februar eller hvordan okkupantene systematisk ødelegger ukrainske utdanningsinstitusjoner, kulturbygg og kulturminner. Amnesty unnskylder, men insisterer på rapportens konklusjoner. Kreml takker. Nå kan de sitere Amnesty på at ukrainske skoler og universiteter er legitime militære mål.
Et mindre synlig håndslag til Kreml er formuleringer av denne typen: «Ukraina og Russland anklager hverandre gjensidig for provokasjoner rundt atomkraftverket ZNPP i Enerhodar.» Slike formuleringer er blitt klippet og limt fra nyhetsmelding til nyhetsreportasje til nyhetsmelding igjen i flere uker.
Påstanden er i prinsippet korrekt, men en grov forenkling, som fremstiller begge parter som like skyldige og like upålitelige. Det underslås at Russland som aggressor i praksis har minert anlegget ved å flytte stridsvogner, artilleri og 500 soldater inn på området. At ZNPP leverer strøm til Ukraina. At Russland har skapt og fortsetter å kynisk fremsette denne atomtrusselen.
Ukraina slåss ikke bare for å overleve som demokrati. De slåss for sine innbyggeres fysiske overlevelse fra bomber, drap, utrenskning, kidnapping, tortur, voldtekt og filtrasjonsleire. Og de konfronteres med situasjonen ved ZNPP som regelrett russisk atomterror.
Dette gjør en tilsynelatende uskyldig gjentakelse av typen «gjensidig beskyldning» farlig. Den er nok ment å gi inntrykk av balanse og objektivitet, men åpner for å likestille verdien av Kyivs utsagn med Kremls. Dette er ikke å skape journalistisk balanse, det er som enhver uklarhet en gavepakke til Kremls propagandistiske støy.
I møte med Kremls kommunikasjonsform er alle politikere, diplomater, NGOer og kommentatorer nødt til å veie hvert eneste ord på gullvekt: Konsekvensen av å skape rom for uklarhet er å bidra til det russiske propagandamaskineriet. Russlands utsagn fremstår ofte som absurde og meningsløse, inntil det beksvart komiske. Det er bevisst. Det skjuler hvor farlige de er.