Poirot
Hi-Fi freak
- Ble medlem
- 28.07.2007
- Innlegg
- 2.075
- Antall liker
- 2.103
Det er vanskelig å gjøre det diskret når det også skal være avskrekkende.Det er tøysete å tro at vanlig logikk som vi kjenner den er det som styrer det russiske folk politisk, Larson. Ei venninne av meg som var partisekretær i et av de profilerte opposisjonspartiene er svært pessimistisk mht hvor lette russerne er å forlede politisk. Det er bare å sette opp et fiendebilde så kan Putin foreta så my trumpisme han bare ønsker, det går uansett rett hjem i de ultranasjonalistiske følelsene som er mer utbredt der enn det vi er vant med. Hun gav til slutt opp partipolitikken og emigrerte vestover. I alle fall tror jeg hun har flyttet til Vest-Europa, har ikke pratet med henne på et par år men da var planene klare.
Tyranner av Putins type påfører gjerne landet skade for å styrke sin egen posisjon som den sterke mann som taler Rom (Washington + Brussel) midt imot. Jeg var den første her inne som stilte spørsmålstegn med gassattentatet i London, men det var fordi jeg syntes det var litt uvørent å gjøre det på en måte som førte til at andre enn de tilsiktede ofrene ble rammet. Selvfølgelig stod Russland bak attentatet, jeg syntes det bare var rart at de ikke var mer diskret. Så viste det seg at plutselig hastverk sannsynligvis er årsaken, og da forteller det en historie om å ikke ha noen som helst skrupler.
Jøsses dette er jo helt på høyde med da Sovetsky Soyuz rulet med sin PRAVDA...Nå kjører Putin skikkelig på.
Russland anklager Storbritannia.
Russland hevder de har bevis for at Storbritannia deltok i iscenesatt kjemisk angrep i Syria.
https://www.nrk.no/nyheter/borgerkrigen-i-syria-1.11054856
Det er dog et faktum. Saken er alvorlig da det dreier seg om å lure til seg russisk ubåtteknologi. Ifølge Aftenposten så er det ikke bare norsk etterretning som står bak, men også Nato og USA.Anslagsvis er en tredjedel av de russiske ambassadeansatte i Oslo er etterretningspersonale av ulike typer, enten fra sivile SVR eller militære GRU. Litt av poenget med det er at diplomatstatus både gir en plausibel dekkhistorie for påfallende nysgjerrighet - "industriattaché!" - og en diplomatisk immunitet mot straffeforfølgelse, om det så bare er en parkeringsbot. I verste fall blir noen utvist for "aktiviteter uforenlig med diplomatisk status", for så å bli erstattet av en ny agent. En sivil turist har ikke det vernet, så det rimer ikke helt at E-tjenesten skulle utsette en privatperson for slik risiko.
Så hvor mange flere finnes/fantes det?
Skulle bare mangle. En stat må nødvendigvis vite mest mulig om sikkerhetstrusler mot staten for å bygge et mest mulig effektivt forsvar mot truslene, ellers er det fort gjort at den blir anektert.Det er dog et faktum. Saken er alvorlig da det dreier seg om å lure til seg russisk ubåtteknologi. Ifølge Aftenposten så er det ikke bare norsk etterretning som står bak, men også Nato og USA.Anslagsvis er en tredjedel av de russiske ambassadeansatte i Oslo er etterretningspersonale av ulike typer, enten fra sivile SVR eller militære GRU. Litt av poenget med det er at diplomatstatus både gir en plausibel dekkhistorie for påfallende nysgjerrighet - "industriattaché!" - og en diplomatisk immunitet mot straffeforfølgelse, om det så bare er en parkeringsbot. I verste fall blir noen utvist for "aktiviteter uforenlig med diplomatisk status", for så å bli erstattet av en ny agent. En sivil turist har ikke det vernet, så det rimer ikke helt at E-tjenesten skulle utsette en privatperson for slik risiko.
Ja, det er jo rykter med substans om mange norske som spionerte for CCCP/Øst, to kjente er Treholt og Galtung. Samtidig vet man i dag at det fantes en mengde mer eller mindre store spioner her som lakk info til Øst. Kodenavnene for flere er kjente men de er ikke avslørt. Noen navn som har vært luftet er Erna Gerhardsen, Jens Stoltenberg og Einar Førde, uansett er det mange som har vært utsatt for "sugardaddying" fra Østagentene - og de har fått kodenavn. Navnene kom for alvor opp i dagen da amerikanerene rappet hele Stasiarkivet ifm Øst Tysklands kollaps. Deler av dette vil de fortsatt ikke dele og det fryktes at en del av dette inneholder langt mer info om norske utro tjenere.Så hvor mange flere finnes/fantes det?
Helt sikkert ganske mange, men spioneriet gikk begge veier, la oss ikke glemme det. Det var nok ikke uten grunn at tidligere var ca halvparten av de som jobbet hos politiet i Kirkenes ansatt i POT/PST eller "Det Hemmelige Polititiet" dvs kontraspionasjen. Jeg mistenker at de ikke var arbeidsledige heller!
Man har jo hørt historier fra slutten på 40 og 50 tallet som er så fantastiske at det knapt går an. Og nettopp fordi de er såvidt "utrolige" tror jeg at det meste er sant, det for "sprøtt" til å være oppdiktet.
Og hvor mange som mistet livet i forbindelse med kryssing over den grensen når det skulle spioneres får vi nok heller aldri vite.
Kan du BT fortelle meg når tid Russland har truet oss. Det som er rett og slett latterlig er at Norge allerede i 1946 med USA som pådriver, forberedte spionasje mot Russland. USA trodde Russland skulle angripe de via Nordpolen. Som du kanskje vet så lå Russland nede med brukket rygg like etter krigen. De hadde mistet 30 millioner mennesker, og det siste de tenkte på var nok erobrertokter mot vest.’Skulle bare mangle. En stat må nødvendigvis vite mest mulig om sikkerhetstrusler mot staten for å bygge et mest mulig effektivt forsvar mot truslene, ellers er det fort gjort at den blir anektert.Det er dog et faktum. Saken er alvorlig da det dreier seg om å lure til seg russisk ubåtteknologi. Ifølge Aftenposten så er det ikke bare norsk etterretning som står bak, men også Nato og USA.Anslagsvis er en tredjedel av de russiske ambassadeansatte i Oslo er etterretningspersonale av ulike typer, enten fra sivile SVR eller militære GRU. Litt av poenget med det er at diplomatstatus både gir en plausibel dekkhistorie for påfallende nysgjerrighet - "industriattaché!" - og en diplomatisk immunitet mot straffeforfølgelse, om det så bare er en parkeringsbot. I verste fall blir noen utvist for "aktiviteter uforenlig med diplomatisk status", for så å bli erstattet av en ny agent. En sivil turist har ikke det vernet, så det rimer ikke helt at E-tjenesten skulle utsette en privatperson for slik risiko.
Dokumentasjon? Det ville i så fall vært et tilbud fra regjeringen Gerhardsen om å avstå deler av norsk territorium til Sovjetunionen i 1945-46, klart i strid med første paragraf i den norske grunnloven.Jeg vet ikke hva de gunderte på, men jeg vet at de fikk tilbud fra norske myndigheter om å overta deler av Finnmark, som de selvsagt takket nei til.
Det du påstår her forteller vel det meste om vestmaktene, bare å tenke en slik tanke er rent sagt uhyrlig. Fin måte å vise respekt for et land som klart hadde den lengste og hardeste veien mot Berlin. Selvfølgelig hadde tyskerne stilt opp, men de fikk da god støtte fra vestmaktene rett etter krigen. Ikke snakk om sanksjoner der i gården nei. Russerhatet har stått sterkt i enkelte politiske miljøer i Norge og vesten, mye takket være amerikansk propagandaLegger også til at Tyskland ønsket å gå sammen med de vestallierte på slutten av krigen for å sende sovjeterene hjem, men i motsetning til sovjeterene stod de vestallierte ved avtalene de hadde inngått med CCCP om at det kun ville bli akseptert en full og betingelsesløs tysk kapitulasjon for at krigen skulle opphøre men tyskerene hadde garantert stilt opp om det ble alvor. Det var jo bla rundt 400 000 tyske soldater i Norge, uthvilte og fit for fight.
Jeg skal ikke blande meg inn i diskusjonen her, men det er på det rene at sovjetiske myndigheter satte norske myndigheter under sterkt press angående Svalbard for å sikre en overtakelse av øygruppa, og et ønske om sovjetisk militær tilstedeværelse i Nord-Norge så langt sør som til Narvik. Det var fra sovjetisk militært hold et ønske om å foreta en grenseforskyvelese i Finnmark gjennom å overta Varanger halvøya, eller leie det norske territoriet i Varanger i 25-30 år. Norske myndigheter var ikke ettergivende i Finnmark, men hadde i 1944-45 liten mulighet til å hevde suverenitet i Finnmark overfor Sovjet. Angående Svalbard opptrådte regjeringen diffust overfor Sovjet, men det kan ha vært en strategi for å oppholde Kreml så lenge som mulig til man kunne sikre støtte fra USA og Storbritannia. Eller i det minste vekke Sovjetunionens bekymring for at norske myndigheter kunne komme til å søke et tettere samarbeid med USA.Dokumentasjon? Det ville i så fall vært et tilbud fra regjeringen Gerhardsen om å avstå deler av norsk territorium til Sovjetunionen i 1945-46, klart i strid med første paragraf i den norske grunnloven.Jeg vet ikke hva de gunderte på, men jeg vet at de fikk tilbud fra norske myndigheter om å overta deler av Finnmark, som de selvsagt takket nei til.
Fra linken:Jeg skal ikke blande meg inn i diskusjonen her, men det er på det rene at sovjetiske myndigheter satte norske myndigheter under sterkt press angående Svalbard for å sikre en overtakelse av øygruppa, og et ønske om sovjetisk militær tilstedeværelse i Nord-Norge så langt sør som til Narvik. Det var fra sovjetisk militært hold et ønske om å foreta en grenseforskyvelese i Finnmark gjennom å overta Varanger halvøya, eller leie det norske territoriet i Varanger i 25-30 år. Norske myndigheter var ikke ettergivende i Finnmark, men hadde i 1944-45 liten mulighet til å hevde suverenitet i Finnmark overfor Sovjet. Angående Svalbard opptrådte regjeringen diffust overfor Sovjet, men det kan ha vært en strategi for å oppholde Kreml så lenge som mulig til man kunne sikre støtte fra USA og Storbritannia. Eller i det minste vekke Sovjetunionens bekymring for at norske myndigheter kunne komme til å søke et tettere samarbeid med USA.Dokumentasjon? Det ville i så fall vært et tilbud fra regjeringen Gerhardsen om å avstå deler av norsk territorium til Sovjetunionen i 1945-46, klart i strid med første paragraf i den norske grunnloven.Jeg vet ikke hva de gunderte på, men jeg vet at de fikk tilbud fra norske myndigheter om å overta deler av Finnmark, som de selvsagt takket nei til.
12. november 1944 - 9. april 1945 - den norske regjeringen under press -
Brevet, som var rettet til Dekanozov og undertegnet av general A.I. Antonov, nestsjefen i Generalstaben, redegjorde for Den røde hærs utgifter i forbindelse med operasjonene i Norge. Disse utgiftene, mente generalen, burde dekkes av den norske regjering, i form av vareleveranser, gull, eller
ved å avstå til Sovjetunionen på langsiktige leiekontrakter områder som militært sett er nødvendige og viktige, med rett [for Sovjetunionen] til å bygge militære anlegg og anlegge baser.
Listen over slike områder omfattet Spitsbergen og Bjørnøya, videre havnebyene Kirkenes, Tromsø, Vadsø, Vardø og Hammerfest. Det fremgår ikke av det tilgjengelige materialet i hvilken grad dette brevet reflekterte en mer omfattende militær analyse av Svalbards militærstrategiske betydning.
General Antonovs forslag var i tråd med ideene som sirkulerte i utenrikskommissariatet. Mens Molotov var opptatt av de globale spørsmålene knyttet til etterkrigsordningen, fortsatte hans underordnede i 5. europeiske avdeling å formulere forslag som i første rekke tok sikte på å sikre et direkte sovjetisk politisk og militært nærvær i Nord-Norge og på Svalbard. Med hensyn til Nord-Norge, ble det fra begynnelsen av juni 1945 fremført en rekke forslag som videreførte Zjdanovas idé fra oktober 1944 om å opprette et antall sovjetiske militære baser i landsdelen. Mikhail S. Vetrov, fungerende sjef for avdelingen, konstaterte at den norsk-sovjetiske avtalen av 16. mai 1944 om sivil jurisdiksjon og administrasjon i frigjorte områder ”ikke setter grenser for hvilke områder som kan bli besatt av den ene eller andre Allierte makt”.
Dette er en litt annen vinkling enn triodens eventyrfortelling om at den norske regjeringen tilbød russerne deler av Finnmark, men at de ikke ville ha det. Den russiske tenkningen om Svalbard og Finnmarkskysten styres av det strategiske ønsket om friest mulig passasje mellom Murmansk og åpent hav, ideelt sett med russisk militær kontroll og russiske baser på begge sider av passasjen. Denne strategiske tenkningen er i prinsippet den samme nå som i 1944-45 og kalles "bastionforsvaret". Geografien har ikke endret seg. Man kan selvsagt forstå det ønsket, men det er ingen ting i det som passer med norske strategiske interesser.Den såkalte ”Svalbard-saken”, som ble innledet med Molotovs utspill i november 1944 og som på sett og vis ble avsluttet i februar 1947, var både et tidlig varsel om, og det klareste eksemplet på det som kom til å bli en gjennomgående linje i Sovjetunionens politikk overfor Norge under den kalde krigen. I tråd med stormaktens tradisjonelle linje overfor en småstat, ønsket den sovjetiske regjeringen å ordne utestående norsk-sovjetiske spørsmål på bilateral basis, altså uten å trekke inn de øvrige stormaktene, FN eller andre internasjonale aktører. På norsk side var man tilsvarende opptatt av å unngå alt som smakte av bilateralisering. Situasjonen i krigens sluttfase og i den første etterkrigstiden var mindre entydig: Den norske håndteringen av Svalbard-saken, særlig i den tidlige fasen, ble preget av at regjeringen bare i begrenset grad søkte ryggdekning hos sine vestlige allierte. I så måte har nok saken i ettertid vært sett på som et negativt lærestykke.
Svalbard-saken spilte en viktig rolle i forholdet mellom Norge og Sovjetunionen i krigens sluttfase, selv om det var først mer enn to år senere at det sovjetiske utspillet ble kjent for norsk og internasjonal offentlighet. I etterkrigstiden var Molotovs initiativ med på å undergrave grunnlaget for den norske regjeringens erklærte vilje til å være ”brobygger” mellom USSR og vestmaktene. På det allmenne plan bidro saken til å befeste den allerede eksisterende mistroen i norske regjeringskretser til Sovjetunionens langsiktige hensikter i nord. Dette gjaldt også etter at regjering og Storting i februar 1947 slo rettrett og avviste det sovjetiske kravet.
Det er bra du kaller det "din histore". Det er akkurat hva det er.Jeg kan min historie.